2015
Favoritt!
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
I denne boka deler forfatteren sine erfaringer som kreftsyk og sine tanker om døden.
Omtale fra forlaget
Forlag Universitetsforlaget
Utgivelsesår 2010
Format Heftet
ISBN13 9788215009070
EAN 9788215009070
Genre Personlige beretninger
Omtalt person Per Fugelli
Språk Bokmål
Sider 253
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bør leses av alle levende mennesker som en gang i fremtiden vil bli syke/dør.
En bok som setter i gang tankeprosesser om hvordan en ser på døden. Per Fugelli reflekterer over ulike aspekter over det å ha en potensielt dødelig sykdom, samt hvordan et møte med helsevesenet i Norge kan oppleves. Ris og ros deles ut i klartekst.
Boka er skrevet i en lettlest, og til tider muntlig stil som fenger meg som leser.
Boka burde være inne på pensumlistene til helsefagene.
Anbefales på det varmeste :)
"Jeg frykter døden, fordi jeg er glad i livet. Det er ikke lystelig å aldri mer få nyte sort roquefort eller en plutselig, frigjørende tanke eller ligge inntil Charlotte eller sloss med barnebarn. Lyrikeren Harald Sverdrup skal ha sagt før han døde: "Jeg er ikke det minste redd for å dø, men jeg er livredd for ikke å leve.""
Den største risiko i livet er å la være å ta risiko. (Fugelli siterer Peter F. Hjort)
Den forandring du vil se i verden, må du være selv. (Fugelli siterer M. Gandhi)
For å bevare helse må mennesket godta seg selv som logisk brudd, ære seg selv som ufullkommen, være glad i livet som blandet regnskap.
Den nye Gud, medisinen, tar mye av glansen fra livet. Med sin risikofokusering skaper den frykt. Med sitt sunnhetsraseri stjeler den lek og nytelse fra menneskene. Med sine ideelle livsstilskrav fører den folk inn i strev og skam. Med sin kroppsperfeksjon gir den mange følelsen av å være feil og lite verd. Med sin pille-for-alt-som-er-ille-kultur tar medisinen eksistensielt drivstoff fra livet: Sorg, tvil, nedtrykthet og smerte. Med sin diagnosemani tar den ekte følelser fra døden.
Selv på Radiumhospitalet hvor død er like vanlig som kneippbrød, er døden et ikke-ord. Det brukes bare ikke. Døden er overalt - i strålebunkeren, på operasjonsbordet, i cellegiftens dråpeteller, i vargtimen, i forskernes tabeller, i legenes tanker, i sykepleierens stemmebånd, i pasientens hjertekammer, i pårørendes hjertekiste, døden er nesten stofflig til stede - men borte!
Nam-nam, sykmeldt
Det er deilig å være sykmeldt i Norge, å leve livet i piano. Nå roper de høyt i NHO, Høyre og Fremskrittspartiet om latsabbene og snylterne som truer Velferdsstatens bærekraft. Tenker de på penger eller andre verdier?
Jeg tror snillheten, rausheten og klokskapen i samfunnet vil ha godt av mer, ikke mindre sykmelding. Jeg merker det på meg selv. Det er sunt å være ute av racet.
Nå går jeg tur i Botanisk hage hver dag og plystrer med fuglene. Et par ganger i uken er jeg på kafè og ler og tenker med venner. Når Rebecca snart blir ni år, kan jeg gå i fire butikker for å lete etter den rette gaven.
Jeg har tid til å lese dikt, kjenne etter hvordan kroppen og sjelen har det, planlegge forandring. Kanskje alle burde søke asyl i Utenforskapet litt oftere – for å bevare sinnets munterhet, holde seg friske og gjøre samfunnet roligere?
Døden provoserer, fordi den avslører rikdommens tomhet.
Kanskje alle burde søke asyl i Utenforskapet litt oftere - for å bevare sinnets munterhet, holde seg friske og gjøre samfunnet roligere?
...her en dag ringte jeg til hjertet mitt og spurte: 'Hvordan har du det?' 'Ikke så verst,' svarte hjertet, 'men jeg tror du og jeg trenger en liten ferie.'"
Er ikke det en god idé? Å ringe av og til de ulike kroppsdelene og spørre hvordan de har det, om det er noe de trenger, om de har et råd å gi til hele meg?
Oppslagsverk, romaner og biografier om psykiske vanskeligheter og tanker tenkt rundt det, død og harde tider.