Another shift between different areas is the way we use 'say' for 'read', 'see' for 'understand', 'talk' for 'write'. [...] This is common everywhere, including the teacher talking to the young child in the beginning reading clasroom, and we are usually oblivious of the fact that we mix these modalities. One researcher even reports the anecdote of the child who thought herself deaf because she could not hear the letters whispering to her - she could not hear what the letters said.

Han kunne ta feil. Han hadde også sagt at mennesker hadde vært på månen, og det sa seg vel selv at man ikke helt kunne stole på den typen dømmekraft.

For språket kjem inn i livet gjennom konkrete ytringar (som realiserer det), og gjennom konkrete ytringar kjem livet inn i språket.

Jem var tolv. Han var vanskelig å være i hus med, uberegnelig, lunete. Matlysten hans var slik at en kunne bli redd, og han sa til meg så mange ganger at jeg skulle holde opp å plage ham, at jeg rådførte meg med Atticus: - Tror du han har bendelorm, kanskje? Atticus sa nei, Jem vokste.

Park kunne ha sagt at han hadde lus og lepra og snyltemark i munnen, og hun ville fortsatt ha tatt på litt ekstra lipsyl. Herregud.

Det er naivt å tro at man har funnet en retning bare fordi ballen plutselig triller en litt annen vei enn man trodde den skulle gjøre.
Den har bare skifta retning.
Livsballer gjør det til stadighet.
Den gjør det nok igjen.

Jan Inge legger armene i kors og kjenner at han rett og slett har fått pupper.

"Hei, du," sier Rudi. "Faens så lite plater det er her. Hva skjer?"
Butikkfyren smiler. "Ja, nei, vi selger ikke så mye cd-er lenger -"
"Selger ikke så mye cd-er?" Rudi hever stemmen. "Nei, men det er vel for satan ikke så rart, dere har jo ikke plater."

Ekdal: Hm, det er klein moro å gå morgentur alene, du.

Relling: Mens jeg husker det, herr Werle junior, - bruk ikke det utenlandske ord: idealer. Vi har jo det gode norske ord: løgne.

Det er ganske spennende med livet iblant.

-Jeg tror jeg er forelsket, sa Benny.
-Jeg vet at jeg er trøtt, sa Allan.

Hun elsket en herre. Hvorfor? Spør vinden og stjærnerne, spør livets Gud; for ingen anden vet sådant noget.

-Ikkje sei at vi køyrer moped, kviskra eg til Krølla. Ho nikka, og tok røret med viktig mine.
-Kva har du gjort i dag, Krølla-mor? høyrde vi mamma spørje. Farfar fall på kne framfor det yngste barnebarnet sitt og falda hendene. Krølla såg forundra på han.
-Eg har ikkje køyrd moped, sa ho klart og tydeleg. Fargar lét hendene falle og pusta letta ut. Det gjorde visst mamma også, der oppe på songarstemnet.
-Det var fint, sa ho mildt. - Kva har du gjort då, veslevennen?
-Eg har sete på, sa Krølla.

Nesten alle vaksne i bygda vår syng i blandakoret. Eit blandakor, seier pappa, er eit kor der alle blandar seg, både dei som kan synge, og dei som ikkje kan det.

Doktor, vet De hvordan det er når man mister troen på alt, også på seg selv? Nei, det vet De nok ikke. De kan ikke vite det, slike øyenbryn som De har.

Det er jævlig vanskelig å holde fast ved verdigheten din når den oppstegne sola er for skarp i dine tapende øyne (...)

Flørting var nytt for meg, men jeg likte det.

Ikke se så skyldbetynget ut lenger. Det er ikke din skyld at du er nødt til å komme med dårlige nyheter til folk, om sykdommer med latinske navn og dårlige prognoser. Slapp av. Ta det med ro. Du er ikke Gud Fader selv.

I Riggen paa de Skibe peb det som af hundrede Klarinetter fra Helvede, og det knirkede og knagede i Fendere og Fortøininger.