spennende om spioner og litt mer

Jeg er stor fan av Ian McEwan men denne boken ble en langdryg affære. Ved å hale ut de forskjellige hendelsene i boken forsvant nerven og innlevelsen min. Den kalde krigen og spionromaner er bedre beskrevet av mesteren John Le Carre. Forholdende og kommunikasjonen mellom karakterene i boken får forfatteren bedre til i alle de andre bøkene jeg har lest av han. Litt skuffet.

Interessant!

Er alltid en fornøyelse å lese Ian McEwan. Anbefales på originalspråket.

Hadde store forventninger til denne boken, men den skuffet nok litt.

Serena blir rekruttert av MI5 i ung alder. Da Operasjon Søtmons settes ut i livet, får Serena i oppdrag å kapre forfatteren Tom Haley. Hun går inn for jobben med liv og lyst, noe som skal vise seg å være skjebnesvangert...

Litt streng på terningkastet her, men dette er lang i fra en av mine favortittforfatteres beste bøker.

Godt skrevet. Ser at flere på denne siden synes den er tung. Noen leser den fordi de er fan av denne forfatteren. Mye spionasje og kjærlighet. Slutten var så overraskende og merkelig at jeg måtte overtale en venninne til å lese den, for å diskutere slutten.

Dette er en bok med to til vanlig uforenelige temaer, nemlig britisk etterretningsvirksomhet og litterær virksomhet. Når alt kommer til alt må en vel si at det sistnevnte temaet overgår det første her. Handlingen foregår på 1970-tallet da IRA og krisen i Nord-Irland er på det sterkeste. Det er oljekrise i landet og den kalde krigen pågår fremdeles med bl.a. kamp om folks meninger og følelser. Hovedpersonen i boka er kvinnen Serena Frome. Boka er fortalt i jeg-form, det er Serena som ser tilbake på hendelser som skjedde for mer enn 40 år tidligere.
Serena er datter av en biskop og har (sammen med sin litt mer opprørske søster) vokst opp i et trygt borgerlig miljø, skjermet for alle slags politiske tanker. Serena er skoleflink, med anlegg for matematikk – et fag hun selv ikke liker spesielt godt. Hennes interesser går mer i litterær retning. Her er hun ”altetende”, sluker hva det nå er hun kommer over. Men da hun skal reise til Cambridge for å studere, blir det matematikk som velges, under påtrykk fra omgivelsene. Matematikkstudiene går det heller dårlig mer. Serena bruker tiden mer til å sluke skjønnlitterære bøker. Hun skriver også for en studentavis om bøker hun har lest, først på en skravlete impulsiv måte, men etter hvert blir det mer alvor og kvalitet over skriveriene hennes.

På universitetet har hun en jevnaldrende kjæreste, en historiestudent. En dag introduserer han henne for sin lærer, den middelaldrende, gifte mannen Tony Cunning. Etter en tid oppstår det et forhold mellom Serena og den langt eldre mannen. Cunning har en hytte på en øy i Østersjøen (et sted kona hans ikke er fortrolig med). elduene sommeren sammen. Tony veileder Serena når det gjelder litterær smak, og han dirigerer interessen hennes mot historiebøker. I sitt tidligere liv har Tony vært tilknyttet etterretningsorganisasjonen MI5. Nå vil ha få Serena til å søke en stilling her. Hun blir innkalt til intervju. Men før det kommer så langt, skjer det noe uventet. Tony er kreftsyk og en dødende mann, noe Serena ikke vet. Istedenfor å fortelle det oppkonstruerer han et drama som ender med at han på skjendigste vis slår opp med henne og kjører fra henne på en rasteplass. Først etter at han er død, får Serena vite at han i aller siste fase isolerte seg helt, trakk seg het tilbake fra alle andre.
Serena møter opp til intervjuet hos MI5, og til tross for sine nokså dårlige karakterer blir hun ansatt. (Senere får vi vite at det var på grunn av Tony at hun ble akseptert av overvåkings- organisasjonen. Han selv hadde (urettmessig?) blitt beskyldt for kontraspionasje, og for å gjøre det godt igjen Gikk MI5 med på å aksepterer Serena. Det viser seg at jobben hos MI5 er langt mindre spennende enn hva Serena hadde forestilt seg. Hun kommer til en arbeidsplass, bygd opp som et beinhardt hierarki. Helt på bunnen står de unge kvinnene, som blir satt til enkelt kontorarbeid eller til rengjøring av dekkleiligheter, En tid er Serena god venn med Shirley, en jente med arbeiderklasse bakgrunn. Vennskapet ender brått da Shirley velger å forlate organisasjonen etter å ha blitt bedt om å sette opp en felle for Serena. Max er en av de mannlige kollegaene hennes. Også han er i opplæringsfasen, men som mann rykker han snart opp i en høyere posisjon. Et kjærlighetsforhold er i ferd med å utvikle seg mellom Serena og Max, men så en dag kommer Max og forteller at han har gitt etter for familiens ønske og har forlovet seg med en kvinnelig lege. Ikke desto mindre dukker han opp sent en natt hos Serena og erklærer at nå har han brudt med legen og vil ha tilbake Serena. Hun avviser ham kontant.

MI5 ønsker å knytte til seg unge forfattere. På den måten mener de å komme den generelle venstrevridingen i samfunnet til livs. De har et prosjekt som kalles ”Sweet Tooth”. Gjennom det vil de gi arbeidsstipend til noen utvalgte forfattere. Serena er med på å plukke ut hvilke. Hun skal konsentrere seg om en mann ved navn Tom Hayes. Han har utgitt en novelle- samling som Serena liker godt. Hun møter ham og forteller at stipendet tilbys av et fond som kaller seg ”Freedom International”. Forfatteren må ikke få vite at det er etterretnings- organisasjonen som står bak. Det tar ikke lang tid før Serena og Tom blir elskere. Tom har lenge arbeidet med en miniroman som Serena nå ser sitt snitt til å smuglese. Boka handler om en far og hans datter på vandring gjennom en verden der all sivilisasjon har gått helt i oppløsning. Det er en bok med tydelige antikapitalistiske undertoner – altså ikke akkurat et innhold i MI5’s ånd. Boka nomineres til Austin-prisen som den også vinner. Men nå kommer det fram i pressen hvor forfatterens stipend stammer fra. Tom Hayes svarer med en pressemelding der han benekter enhver kontakt med MI5 og legger til at han heller ikke kjenner noen som arbeider i denne organisasjonen. Hva skal Serena gjøre? Hun har lenge hatt dårlig samvittighet fordi hun har skjult sannheten for Tom. Da skandalen er et faktum, forsøker hun febrilsk å kontakte ham. Men forgjeves. Derimot mottar hun et brev fra Tom. Max har for lenge siden kontaktet ham og avslørt sammenhengen. Tom har bestemt seg for å heve seg over omstendighetene. Nå vil han lage litteratur ut av det hele. Han vil skrive en bok der Serena spiller hovedrollen. Han har spionert på henne og levd seg inn i de viktige episodene i hennes fortid.

I boka er det ikke bare landene seg i mellom som danner politiske fraksjoner der man overvåker hverandre i et stille kappløp. Også menneskene seg i mellom, i privatlivet deres skjer det samme. Det lyves, det spioneres og sannheter skjules.

Dobbeltspillets pris

Ian McEwan (f. 1948) er en av mine ti-på-topp-yndlingsforfattere, og jeg er alltid tidlig ute med å sikre meg et eksemplar når det er nyutgivelser på gang. Like fullt skulle det av diverse grunner ta litt tid før jeg fikk begynt på denne boka. Da jeg ved et slumpetreff snublet over lydbokutgaven på biblioteket, var jeg ikke sen om å sikre meg den, og dermed var veien til en start på boka svært så kort.

"Serena" er Ian McEwans 15. utgivelse, og omtales som "en artig roman om spioner og kjærlighet, men først og fremst en spissfindig undersøkelse av å lese og skrive". Og selv om man skulle være blant dem som mener at det har gått en viss inflasjon i at forfattere skriver om forfattere som skriver, så er denne romanen like fullt noe annerledes og vel verdt å få med seg.

Vi befinner oss i 2011, og Serena Frome - bokas jeg-person - ser tilbake på sitt eget levde liv. Hun starter med å fortelle om sin familiebakgrunn. Som ung jente var hun svært opptatt av å lese romaner, og egentlig drømte hun om å studere engelsk. Men fordi hun tilfeldigvis var god i matematikk, begynte hun å studere dette faget. Det har like fullt hele tiden vært litteraturen som har betydd mest for henne, og dette preger hennes tilnærming til livet - der det meste handler om å finne den rette litteraturpreferansen.

Mens Serena befinner seg på universitetet på begynnelsen av 1970-tallet, innleder hun et forhold til sin veileder ved universitetet, Tony Canning, en betydelig eldre - og gift - mann. Et intenst forhold som tar slutt like brått som det sluttet, og så brutalt at Serena har problemer med å komme over bruddet - mest av alt fordi hun ikke skjønner noen ting ...

Rett etter får Serena jobb i MI5, som viser seg å være en hemmelig etterretningsorganisasjon. Den kalde krigen pågår, og forholdene mellom England og Irland er anstrengt. Etter å ha jobbet en stund i MI5 får hun tilbud om å være med i et prosjekt som heter Søtmons (eller Sweet Tooth på engelsk). Oppdraget består i å rekruttere forfattere med spesielle politiske sympatier (for å styrke høyresiden i politikken), og tilby dem en slags pensjon slik at de kan ofre seg 100 % for forfattergjerningen - uten at de skal få mistanke om at MI5 står bak. På dette tidspunktet har et forhold mellom Serena og Max tatt slutt, fordi Max er forlovet med en annen kvinne.

Historien tar så en annen vending da Serena blir satt på oppdraget med å forsøke å rekruttere den unge og lovende forfatteren Tom Haley. Hun gjør grundig research og forelsker seg i tekstene hans.

"Jeg regner de første timene med tekstene hans som noen av de lykkeligste i MI5. Alle behovene mine unntatt det seksuelle møttes og smeltet sammen: Jeg leste, jeg gjorde det i en større hensikt som ga meg yrkesstolthet, og jeg skulle snart møte forfatteren. Hadde jeg betenkeligheter eller moralske kvaler rundt prosjektet? Ikke på det tidspunktet. Jeg var glad for å bli valgt. Jeg trodde jeg kunne gjøre en god jobb. Jeg trodde kanskje jeg ville gjøre meg fortjent til ros fra de øvre etasjene i bygningen - jeg var en jente som likte å få ros. Hvis noen hadde spurt, ville jeg ha sagt at vi bare var et hemmelig kunstråd. Mulighetene vi tilbød, var like gode som noe annet." (side 117)

Så skjer det som ikke burde skje. Serena og Tom innleder et forhold med hverandre, og dermed kompliseres det hele. Etter hvert som forholdet utvikler seg til noe mer, skjønner Serena at hun ikke kan fortsette å drive et dobbeltspill. Men hun orker ikke tanken på å miste Tom og utsetter og utsetter beslutningen om å fortelle sannheten. Det skal vise seg å bli skjebnesvangert ...

"Serena" er en temmelig annerledes bok sammenlignet med alle tidligere utgivelser Ian McEwan har på samvittigheten, vil jeg si. Her er det intet makabert eller ekstremt (slik det pleier å være) - bare en i utgangspunktet nokså alminnelig kjærlighetshistorie ispedd en dæsj med spionthriller-kvaliteter, men uten at boka noen gang nærmer seg krim-genren. Jeg kan skjønne at spesielt fraværet av det makabre eller ekstreme skuffer de mest ihuga McEwan-tilhengerne. Samtidig vil jeg understreke at boka er meget godt skrevet (som vanlig fra McEwans hånd), og at handlingsforløpet hele tiden byr på overraskelser. Dessuten har forfatteren fanget tidskoloritten i 1970-tallets England, en tid preget av mye politiske uroligheter, ikke minst pga. IRAs aktiviteter på den tiden. Og slutten - den er så uventet og så lite forutsigbar som det er mulig å bli. Og så likte jeg veldig godt alle litteraturhenvisningene, og beskrivelsene av Tom Haleys skriveprosess.

Det er for øvrig verdt å merke seg at det er spekulert i om Tom Haley egentlig er Ian McEwans alterego, idet det er mange likhetstrekk mellom deres livshistorier. Dessuten minner Tom Haleys noveller om noen av Ian McEwans egne noveller. Hvis det er noe jeg eventuelt skulle ha å innvende mot boka, så må det være at historien ikke er like intenst levende som det jeg er vant til når jeg leser en Ian McEwan-bok. Eller kanskje det er fraværet av noe karikerte figurer som skaper dette inntrykket? Og humoren ... Den er noe fraværende her. Selv om jeg mener at dette ikke er blant de aller beste bøkene McEwan har skrevet, må det like fullt bli terningkast fem. Ved denne vurderingen har jeg vektlagt språket og den gode historien, som også inneholder flere historier idet vi får høre om flere av Tom Haleys novelle- og romanprosjekter. Helt til slutt: Bodil Vidnes-Kopperud leste nydelig!

Målet er minst 30 bøker