" Historien har ikke noe eget liv, den er på sett og vis ikke mer enn oppbrukt tid - derfor har den heller ikke noen mening eller noe endelig mål for egen del. Ikke noen klar begynnelse og heller ikke noen sannsynlig slutt.
Historien er tid som kommer og går - fremtid som kommer oss i møte og blir fortid bak oss, gjerne til evig tid. For intet er mer tidløst enn nettopp tiden i så måte.
Om vi kan forestille oss historiens klokke som tikker og går, er dagene og ukene våre omtrent som sekundviseren - som årene kan være minuttviseren og århundrene ikke mer enn som timeslagene. På en klokke man ikke trenger å trekke opp, den rusler videre uansett.
Det forhindre ikke at historien også er full av årsak og virkning, av bånd og bindeledd mellom det som er og skal bli. Slik sett , er den nærmest å betrakte som vårt menneskelige alibi - den eneste forklaringen på oss alle og det aller meste , både før og nå og senere i livet. "

Den tyske regjeringen hadde vært freidig nok til å spørre Belgia om de tyske troppene kunne få uhindret gjennom landet. Den belgiske kongen hadde svart at Belgia var en nasjon , ikke en landevei. "

Årstall er noe herk, særlig når de skal huskes. De kan ta livet av den beste historie, sann eller usann. "

Soldatene dro syngende ut i krigen, i land etter land. De trodde fremdeles at krig kunne vinnes , om ikke på dagen som på Napoleons tid, så i løpet av neon få uker, i høyden noen måneder- altså i løpet av 1914. Britene sang "It's a long way to Tipperary ". Den hadde ingen ting med krigen å gjøre. Tipperary er en liten uskyldig by i Irland . Det var den mest populære sangen akkurat da, ikke noe mer. Veien ble lang , som de sang den. Men ingen hadde kunnet forestille seg at den skulle vare i fire samfulle år og at den skulle koste millioner på millioner av menneskeliv. Og de materielle ødeleggelsene skulle skape nød og elendighet i de fleste land i årtier fremover.

Livet ble en jammerdal og var ment å være det. Kirkene ble ribbet for alt som var vakkert, teatrene ble stengt, kronjuvelene ble smeltet ned og de kongelige kunstskattene ble solgt for en slikk og ingenting.
Det ble til og med forbudt å feire jul. "

Hertugen av York kunne bebreide broren sin, kongen, for at han spaserte omkring i Londons gater , helt på egen hånd og uten beskyttelse - noen kunne ta livet av ham!
" Hva er du innbiller deg skal kongen ha svart. "Kverke meg , når de vet at da ville de få deg til konge i stedet ? Nei, engelskmennene er nok dumme, men så dumme er de ikke!"

Da hertugen av York nå ble kong James II etter sin bror. hadde det gått flere år uten tegn til flere fødsler - det var all grunn til å tro at de hadde måttet gi det opp.
Men så skulle det skje likevel. Og det hadde med en mystisk "varmepanne" å gjøre - en panne av kobber som man fylte med glødende trekull. Den ble brukt til å varme opp sengene på kalde dager. Og historien ville ha det til at dronningen ikke var gravid i det hele tatt. den angivelige "sønnen" skulle være smuglet inn til dronningen under lokket på en slik varmepanne.
Den virkelige moren skulle ha vært en av tjenestepikene på slottet. "

Hun kunne fornærme og bli fornærmet. Som regel var det hun selv som kom til å står for for de fleste fornærmelsene. Og var den siste som kunne tenkes å innrømme sine feil - naturlig nok, siden hun hun ikke kunne innse at hun hadde noen. "

"William Shakespeare kunne oppleve hele verden og livet vårt som en scene. " All the world is a stage," som det heter i "As you like it" - der den menneskelige tragedien ligger og ulmer like under komedien, som alltid hos den store dikteren fra Stratford:

" Hele verden er en scene,
og de er alle spillere,
menn og kvinner.
De har sin inngang og sin utgang,
sin begynnelse og sin slutt.
De må spille så mange roller
i tiden de er gitt..."

Denne dikteriske opplevelsen av tid og forgjengelighet kan gjerne føres over på selve den historiske prosessen - for som skuespill og skuespillere er avhengig av hverandre , kan tiden bare oppleves gjennom mennesker og menneskene bare forklares ut fra sin tid."

Bøddelen , Jack Ketch , skal ha vært full , som han gjerne var, og øksen var sløv - han brukte fem hugg på jobben. Til slutt gikk han løs på det hjelpeløse offeret sitt med kniv. Folkemengden skrek og bar seg og vill lynsje ham-bøddelen.
" Jack Ketch" er blitt en skrekkfigur i engelsk historie, et skjellsord for alt som er stygt og vondt og et fellesnavn på alle Englands bødler, hvordan de enn utførte den uhyggelige jobben sin."