Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
I denne boka skriver forfatteren om sin farfar Toralv Fanebust, som var en av Norges sterkeste kritikere av landssvikoppgjøret. Forfatteren arvet farfarens private arkiv, og med dette som utgangspunkt stiller han her spørsmål rundt det han kaller den norske myten om andre verdenskrig. Har litteraturliste.
Forlag Pax
Utgivelsesår 2010
Format Heftet
ISBN13 9788253033105
EAN 9788253033105
Omtalt person Toralv Fanebust
Språk Bokmål
Sider 368
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
En viktig bok for den som ønsker å forstå og få mer faktabasert informasjon om krigen og påfølgende oppgjør, selv om den kommer for sent. Men, de som forsøkte tidligere ble vel kneblet.
Seierherrene dikterer historien og rettferdigheten.
Anbefales!
Og, problemstillingen er stadig aktuell, historie skrives fortsatt fortløpende. Nylig (2019) ble en mann dømt i Høyesterett for samme forhold som makta (Byrådet) i Oslo ser ut til å gå fri for. Verdens fiendebilde dikteres fra USA, en virkelighetsbeskrivelse som forplikter Norge. Selv ikke under Vietnamkrigen tok Norge til motmæle i særlig grad, slik Sverige gjorde ved Palme.
Greit å ha noe skepsis med seg når nyheter publiseres...
Temaet for boka er heilt riktig og veldig viktig. Det har etterkvart komme fleire bøker som tar opp uretten som var gjort i krigsårene og i etterkrigstida, og det må berre komme fleire. Me treng å sjå at ikkje alt var svart-kvitt og at «dei gode» ikkje berre var gode.
MEN denne boka gjer ikkje det godt nok for meg. Den er for personleg, skriven i «jeg-form» og nærast som eit forsvarsverk for farfar. Det skulle ha vore ein biografi, sjølv om farfaren ikkje hadde ønska det, så trur eg at det hadde vore eit meir passande format. Og så kunne ein historikar eller ein jurist gitt oss ein bedre gjennomgang av det som skjedde i forbindelse med landssvikeroppgjøret. For det er av stor interesse.
Den beste jeg har lest om krigsårene og Norge. Enkelt og greit. Obligatorisk lesning for alle som interesserer seg for vår nære fortid.
Dette er en alvorlig misforståelse, hvor man blander det å ha rett med det å ta seg til rette. Den norske krigshistorien er full av eksempler på det siste, og noen av disse har kommet frem i denne boken. Det er helt riktig at man på denne måten både skapte historie og formet hvordan historien ville bli gjenfortalt. Det er helt feil at dette forandret på hva som var rett og galt. Lovene var like ulovlige selv om de ble brukt, dommerne like inhabile selv om de fikk dømme, straffene like urettferdige selv om de ble sonet. Verken tid eller makt kan skape rett av urett.
Det andre jeg vil advare mot, er å sette likhetstegn mellom myte og løgn. Løgnen er en usannhet fortalt mot bedre vitende, ofte for å oppnå et bestemt formål. En myte kan bære i seg mye sannhet og bli videreformidlet i beste tro og mening, uten baktanke. Den kan være fullstendig misvisende, eller nesten helt sann. Men den er fundamentert på sviktende grunn. Noe vesentlig er lagt til eller trukket fra, og som resultat gir myten et falskt bilde av virkeligheten.
Vi ber til Gud for statsadvokaten og riksadvokaten, for dommerne, for Stortinget og regjeringen, og for de ulykkelige i eksekusjonspelotongen. For vi vet at dersom de visste hvilken sorg og lidelse de påfører foreldre, søsken og barn, så ville de ikke gjøre det. De er lange, skyggene etter hver eksekusjon, og de er kalde som is.
Men en gang vil den primitive henrettelsestroen være et tilbakelagt stadium i den norske folkesjel. Foreldres og søskens og barns gråt i netter og dager og år er den pris som betales for folkesjelens langsomme vekst i bevissthet.
(Forfatteren siterer her sin farfar, redaktør Toralv Fanebust, fra et hefte han utga i 1946.)
"Det måtte gå galt." Det er uttrykk for en fatalisme uten grunnlag. Mennesker er generelt ikke dumme. Hvis noe må gå galt, lar de stort sett være å gjøre det. Med mindre de da ønsker at det skal gå galt; i så tilfelle har de oppnådd det de ønsket, hvilket jo ikke kan være så galt likevel.
Har i det siste oppdaget at det har blitt mange bøker som har bokomslag der det er bilder av personer bakfra. Noen er tildels ganske like eller har fellestrekk "med eller uten paraply".
Det ser ut som det er en forholdsmessig ny trend.
Jeg har tatt en titt i min og andres bokhyller og her er noen av de jeg fant.