Oj då.. For et tidspunkt å starte på denne trilogien.. Jeg ble anbefalt denne av en låner for kanskje 3 år siden. Jeg har bare ikke tatt meg tid. Men nå fant jeg den tilfeldigvis på Storytel, og vips så var den hørt- på originalspråket, svensk. Jeg har veldig god erfaring med svenske innlesere, så det anbefaler jeg på det varmeste.
Familien til Hedvig har dødd i feber, antakeligvis forårsaket av et virus. Alt gikk rasende fort og viruset har trolig rammet hele verden. Hedvig tror hun er det eneste mennesket igjen. I sin søken etter mat og husly finner hun er forlatt gård med hester, kuer og høner. Det blir en kamp mot kulde, sult og den kvelende sorgen over å ha mistet familie og venner.

Kan man overleve selve katastrofen?

Hun har mistet resten av familien. Tenåringsjenta Hedvig har mistet sine nærmeste i en forferdelig febersykdom som herjer verden rundt. Det ligger lik overalt. Ikke bare i huset hennes, men også ute i gatene og hvor hun enn ser. Folk er døde og hun er fremdeles i live. Hun er ikke blitt tatt av febersykdommen som har tatt livet av de andre. Betyr det at hun er den eneste overlevende i verden, eller kommer hun til å finne andre som fortsatt er i live? Sjansene er små, men hun kan ikke bli værende hjemme. Hun begir seg ut i håp om å finne et livstegn, men er det for mye å håpe på i en slik situasjon? Og vil hun i det hele tatt overleve på egenhånd med tanke på hennes unge alder?

Svenske Sofia Nordin har skrevet begynnelsen av en dystopisk trilogi, og den dystopiske sjangeren har virkelig vokst de siste årene. Selv har jeg ikke blitt helt fan av sjangeren, selv om jeg prøver. Jeg har lest en del dystopiske bøker de siste årene, som blant annet The Hunger Games som jeg ikke ble noen fan av og andre tilsvarende bøker, men de få bøkene jeg virkelig har likt er den klassiske Fluenes Herre av William Golding og jeg hadde også sansen for Veien av Cormac McCarthy. Og som "alle" vet handler dystopiske bøker om mennesker som blir satt på prøve, må finne overlevelsesinstinktene sine og et eget/nytt samfunn blir dannet.

Har sansen for konseptet i denne sjangeren, men dessverre blir de fleste bøkene i den dystopiske sjangeren litt for tamme. Savner noe mer sjokkerende og noe mer brutalt. Det savnet jeg i denne boka: Ett sekund om gangen. Syns boka blir litt treg og for stillegående til tross for at det er den første boka i en trilogi. Følte heller ikke jeg ble godt nok kjent med hovedpersonen og brydde meg egentlig ikke hva som ville skje med henne eller om hun ville finne noen andre overlevende. Hun hadde for lite personlighet og var ikke interessant nok til å få meg til å bry meg om henne eller omgivelsene hennes. Og elementene som blir brukt i denne boka for denne dystopiske sjangeren, blir litt for standardaktig. Det kommer ingen nye elementer og jeg savnet noe mer originalt. Dette virket bare som nok en overlevelseshistorie vi har lest så mange ganger før og innholdet minte meg også på boka The Road (Veien) for yngre lesere i grunn.

Dette ble en kort bokanmeldelse i forhold til andre bokanmeldelser jeg skriver fordi det er relativt en tynn bok som bare består av 215 sider, og jeg vil jo ikke røpe noe for noen som ikke har lest boka ennå, men som har tenkt å lese den. Vil ikke ødelegge innholdet for andre lesere ved å røpe noe som helst. Så da skriver jeg en kort og tynn bokanmeldelse heller.

Ett sekund om gangen er starten på en svensk dystopisk trilogi om febersykdom som tar livet av folk. Det er et enkelt, men kanskje ikke så originalt konsept, og passer nok for nybegynnere og yngre lesere, som målgruppen boka er basert på enn oss som er eldre og har lest en del av sjangeren fra før, blir vel dette mye av det samme vi har lest tidligere når det gjelder denne sjangen. Lettlest leseopplevelse, men dessverre ikke noe mer enn det.

Denne boken må du få med deg, ikke la deg skremme av at det er en ungdomsroman, den er nydelig for oss voksne også

Denne boken blir plassert både på øvre mellomtrinn og på ungdom. Perspektivet i boken er barnlig, hovedpersonene er 12-13 år, men en del av erfaringene hun gjør seg og beskrivelsen av en pubertal bevisstgjøring, gjør at jeg synes den passer best i ungdomsavdelingen.
Formidling: 8.-9. klasse.

Boken er en velskrevet dystopi, (til tider litt for gjentakende og dvelende), som skal være den første i en trilogi.
Vi møter ingen ferdig utklekket heltinne som overlever den store dødsbølgen som utsletter hele familien hennes, men ei jordnær jente som tror hun makter langt mindre enn det hun faktisk gjør.
Hun lærer underveis, og får faktisk en større prøvelse da hun får selskap ev en jevnaldrende jente, enn med å klare å overleve på gården hun har flyttet inn på. Deres skjøre terrorbalanse står i fare for å forrykkes igjen på slutten av boken da de finner en gutt i skogen som også har overlevd.

Jeg tuller ikke engang: jeg klynket da jeg innså at siste side var lest (godt jeg var alene, for det kunne blitt merkelig). Dette er ei bok som kommer i en tid der dystopier og apokalypseromaner for ungdom og unge voksne slippes nærmest som på samlebånd – og det er ei bok som fint klarer å skille seg ut på en god måte. Jeg får vibber til Høsten av Jan Henrik Nielsen, og den likte jeg utrolig godt. Nominasjonen til Nordisk Råds litteraturpris er velfortjent.

Boka begynner rått og brutalt:

Jeg flykter, farer ned trappene selv om det ikke er noen som kan jage meg.
Det er faktisk ingen. Alle er døde.
Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min Ludvig er død. Og sannsynligvis alle andre også.
Strømmen er borte, og det er så mørkt i trappeoppgangen at jeg ikke ser hvor jeg setter føttene, men jeg løper likevel, bort. Skrittene gjaller mot veggene.
Din feil, gjaller de. Din feil. Nei, stopp.
Jeg burde bli værende i leiligheten. Jeg burde ta med meg mat og vann, men det klarer jeg ikke. Jeg vil ikke ha med meg noe hjemmefra. Ingenting som har vært i samme leilighet som den døde familien min. Som om dødsfallene deres har smittet over på tingene våre.
Jeg vil bare komme meg bort herfra, og så vil jeg ta av meg alle klærne og vaske meg og vaske meg til det ikke er et eneste støvkorn på hele meg som har rørt ved all denne døden. Ikke fordi jeg er redd for smitten. […] Nei, feberen er jeg ikke redd for. Det er minnene jeg vil vaske bort.
Følelsen av at det på en eller annen måte var min feil.
Jeg klarte ikke hjelpe dem. De ropte på meg, og jeg løp mellom sengene deres, fortere og fortere, men jeg klarte ikke å hjelpe.

Hedvig er 13, og mer eller mindre over natten har hun blitt helt alene. Likene ligger strødd i gaten. Alt hun vil er å komme seg vekk. Vekk fra døden og minnene. Men hvordan skal ei byjente som henne klare seg? Hvordan klarer man seg når man ikke kan gå på butikken eller google noe man lurer på? Og hva vil det egentlig si å være helt alene her i verden? Er hun egentlig helt alene?

Jeg nevnte Høsten innledningsvis, og jeg nevner den igjen. Noe av det jeg likte best med Høsten var stillheten. Den fullstendige mangelen på sensasjonsjag og spenning bare for spenningens skyld. Følsomheten i pennen og fokuset på karakterene og ikke på cliffhangere og livsfarlige zombier/mutanter/ville dyr/you name it. Akkurat sånn er Ett sekund om gangen også, og det funker så utrolig godt. Språket er nøkternt, det holder seg til saken – og følelsene dirrer både på og mellom linjene.

Hedvig er svært troverdig. Hun er ung. Hun kastes ut i en situasjon det er vanskelig å forestille seg uansett hvor gammel og erfaren man er, og hun må lære alt på egen hånd. Hun er ikke dum, hun er bare ei vanlig helt normalt usikker jente i begynnelsen på tenårene. Det er hjerteskjærende når hun tenker på at hun er helt alene og aldri vil få vite hvordan det er å kysse og ha sex med en gutt. Det er hjerteskjærende når hun trår ut av skyggen til den nå døde venninnen som mer eller mindre bevisst har trykket henne ned og brukt henne som dørmatte for å hevde seg selv (dette er noe Hedvig begynner å innse nå når skyggen ikke lenger hviler over henne, og det er noe jeg personlig har kjent på kroppen). Hedvig er pokker så lett å se for seg, og det er så fint å se (eller… lese…) henne blomstre (og mislykkes) i en ekstremt vanskelig situasjon hun er tvunget inn i.

Jeg leste nesten hele boka i et jafs. Jeg klarte ikke legge den fra meg – og det helt uten at forfatteren bruker billige triks som cliffhangere. Ett sekund om gangen går mange av de amerikanske bestselgerdystopiene en høy gang, på samme måte som Høsten. Dette er en roman som kommer til å sitte i meg i lang tid, og jeg er allerede frustrert over at de to neste bøkene ikke er å få tak i enda (Spring så fort du kan kom nylig ut på svensk). Denne romanen fortjener mange, mange lesere og bør frontes på skolebibliotek over alt. HØRER DERE, BIBLIOTEKARER? :D

Avslutter med noen kommentarer jeg har funnet på bloggen hennes, fra folk i målgruppa hennes, i tilfelle dere ikke tror på meg:

Hejj! Jag heter Isabelle och är 12 år! Jag har läst: en sekund i
taget & spring så fort du kan! JAG TYCKER DEM ÄR SÅ SJUKT BRA! Jag
läste ut båda på två veckors jag kunde inte sluta läsa dem! Kommer de
någon fortsättning på de? Det är så svårt för mig att hitta böcker jag
gillar men jag gillar dessa två böckerna!

~

Hej! Jag är 12 år och har läst ”en sekund i taget” & ”spring så fort
du kan”. För mig kändes det inte som om jag läste din bok för det
kändes mer som om jag upplevde den. Jag älskar det du skriver om och
jag känner igen mig väldigt mycket i boken.

~

Hej! Jag läste nyss ut din bok ”En sekund i taget”. En favoritbok
just nu!

(Denne anmeldelsen ble først publisert på bloggen min, og jeg har fått boka av forlaget.)

Først utgitt: 6. august 2008
Forlag: Mangschou forlag
Språk: Norsk
Medium: Innbundet
Leseeksemplar

Sammendrag:
"Jeg flykter, farer ned trappene til tross for at det ikke er noen som kan jage meg. Det er faktisk ingen. Alle er døde. Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min Ludvig er død. Og sannsynligvis alle andre også."
Feberen har drept familien hennes og alle på skolen og i resten av samfunnet. Hedvig forlater alt. Hun må bort. Det ligger lik i gatene, og motorveien er full av bilvrak. Hun er ensom i verden. Eller fins det noen andre der ute?"Ett sekund om gangen" er nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for barn og ungdom.

Jeg leste denne boka for noen måneder siden og glemte i flyttestresset å skrive en anmeldelse. Hovedkarakteren Hedvig er 13 år gammel. Alle rundt henne er død og hun er nødt til å ta vare på seg selv. Hun er i fornektelse om at det hele virkelig har skjedd, men hun reiser til skolen hennes samler sammen camping utstyr og drar for å bo på en bondegård.

Det første jeg merket meg var hvor smart Hedvig var. Mye av det hun vet er almen kunnskap, men jeg tror ikke så mange 13 år gammle jenter nå hadde gjort det samme. Hun bruker kunnskap hun har om dyr og gårdsliv, leser bøker og klarer å overleve alene. Hun fornekter også at det hele har skjedd, hun er redd for å bryte ned om hun godtar at hun kan være den eneste personen igjen i verden. Følelsene hennes er realistiske og du føler deg skremt, sint og trist sammen med henne.

Selv om boken er lettlest og rask å komme gjennom så får deg virkelig til å tenke. Hva hadde du gjort om alle rundt deg falt om døde. Hadde du funnet deg et fast hjem og dyrket din egen mat. Hadde du levd på rømmen, hamstret det du kunne fra butikk til butikk og funnet mat der det var noe igjen? Og hva var det egentlig som gjorde slik at menneskene ble syke og døde.

Det er et veldig skummelt og tungt tema men jeg syns forfatteren skriver bra. Jeg tror jeg hadde likt boka ekstra godt om jeg var noen år yngre. Selv om det blir noe urealistisk da jeg ikke tror at alt hadde vært mulig for en liten jente å gjøre så er det hele skremmende å tenke på. Det og at Hedvig kan være sta og nekte å snakke om alt som har skjedd kan være noe irriterende. Unntatt dette likte jeg boken svært godt og er glad for å høre at det er blir en triologi. Hva kommer til å skje videre? Finnes det andre mennesker der ute?

"Jeg flykter, farer ned trappene til tross for at det ikke er noen som kan jage meg. Det er faktisk ingen. Alle er døde. Mamma er død. Pappa er død. Lillebroren min Ludvig er død. Og sannsynligvis alle andre også."

Hedvig er tretten år. Hun har en mor og en far og en lillebror. Hun har en bestevenninne som heter Lydia. Og så har hun akkurat begynt i 7. klasse. Hun forventer å bli fjorten, og femten, og seksten, osv. Hun forventer å forelske seg, bli voksen. Hun forventer i hvert fall ikke å våkne opp en morgen og oppdage at hun har mistet alt og alle; foreldrene, sin to og et halvt år gamle lillebror, Ludvig. Lydia. Alle er døde. Borte.

Først kommer sjokket. Så frykten for det å være alene i verden. Ikke fordi hun ikke vet hvordan hun skal klare seg, det gjør hun. Takket være Ingela, den prisbelønte friluftspedagogen som lærte Hedvig og hennes de nå døde klassekameratene om hva en må gjøre for å skaffe seg mat, renser vann og holde seg varm.

Men Ingela har ikke lært Hedvig hva man skal gjøre når man oppdager at man IKKE er alene og redd for den andre.

Sofia Nordins "Ett sekund om gangen" ble nominert til Nordisk Råds Litteraturpris for barn og ungdom. Det er ikke vanskelig å se hvorfor. Boka har et velbrukt premiss, et fint språk, nok driv og troverdige karakterer til å tilfredsstille både målgruppen og voksne som leser den.

Boka er ikke et mesterverk på noen måte. Men den leverer.

Over gjennomsnittet god barne-og-ungdomsbok.

Anbefales.

En del av mitt lesebehov gjelder også barna og ungdommene jeg underviser. Jeg møtte Sofia Nordin på SEOGLES2020-konferansen i februar. Den 12. mars- nøyaktig en måned før landet stengte ned i pandemi-frykt kjøpte jeg denne boka- og fikk en fin hilsen fra henne med en kommentar som handlet om det vi hadde snakket om sammen: Ungdom, angst, uro for fremtiden. Resten er som kjent historie... Boka er en dystopi og begynner rett på sak med hovedpersonen som flykter fra hjemstedet sitt der alle er døde av – ja, et virus eller en febersykdom (boka er skrevet i 2013). Det handler om å overleve, kampen for tilværelsen, om det å vandre rundt i apokalypsen og prøve å finne håpet. Heldigvis treffer hun en annen jente som også har overlevd. Historien minner deg på hvor vi er akkurat nå, hva vi fortsatt har som vi kan ta vare på. Men – det er ikke videre lystig lesning. For det meste. Men mye håp, vilje, sårhet og helt vanlige tenåringsjente-ting som ikke forsvinner selv om verden har forandret seg totalt...Og det er det fine med boka. Håpet. Kraften og menneskets ukuelige kamp for overlevelse. Kanskje leser jeg flere av bøkene. Dette er den første i en serie på fire.
«Men hvis man håper for mye...Man går i stykker hvis man har gått og ønsket seg en hel masse som ikke skjer.»
«Man går ikke i stykker. Man blir lei seg, og så skjerper man seg. Hvis man aldri håper, er man i stykker allerede, Hedvig.»
Jeg har mest lyst å bli sint.
«Jeg kan prøve å finne veien tilbake dit», sier jeg i stedet.
«I morgen. Vi kan lete.»

Mest sannsynlig et evigvarende prosjekt i å grave opp denne type litteratur på norsk. Planen er også å lage noen klare definisjoner på P-A og dystopia med kriterier som må oppfylles for å bli karakterisert som dette.
Jeg kommer ikke til å ha lest alle bøkene som legges til her til enhver tid da den er ment som huskeliste og for research (i mangel av et bedre norsk ord).

Bøker om verdens undergang på diverse måter

Forslag til klassebesøk.