Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Sommeren i London blir noe helt annet enn Julie hadde tenkt seg. Planen var å tilbringe fem uker der og jobbe på en restaurant, sammen med Ida. Men Yayoi viser seg å være en geishaklubb og ikke en restaurant.
Omtale fra forlaget
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2011
Format Innbundet
ISBN13 9788202359980
EAN 9788202359980
Omtalt sted London
Språk Bokmål
Sider 124
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
For en flott bok! En liten perle, rett og slett. Julie er 19 år og skal bo i London en sommer. Her skal hun bo og jobbe på en restaurant sammen med Ida. Hjemme i Norge venter kjæresten Martin på henne. Sammen skal de bo i en leilighet på Torshov og studere juss. Hun skal bare få unna denne sommeren først, så er hun klar for det virkelige livet.
London er stort og annerledes. Engelsken er ikke så god, og det er veldig varmt. Når det viser seg at "restauranten" Julie skal jobbe på viser seg å være en geishaklubb, får hun hetta. Og alt begynner å føles feil. Sommeren i London, Ida, studiene, Martin... Hva er det hun egentlig vil?
Forfatteren får veldig godt fram hvordan det er å være ung og usikker. Jeg merker at jeg kjenner meg igjen. Man legger store, viktige planer for framtiden og lurer på om det er det riktige. Følelsen av å overbevise seg selv om det er dette man vil, om det er dette man skal. Den vonde magefølelsen man får når man blir med på noe man egentlig ikke har lyst til eller ikke føler seg trygg på. Følelsen av å ta valg som skjærer i hjertet og gjør en kvalm. Som man er sikker på når man bestemmer seg, men som gjør en usikker når det gjennomføres. Og selv om hele dette følelsesregisteret spilles av underveis i boka, føler man seg likevel trygg når siste side er lest. Det skal gå bra.
Vel verdt å lese.
«Når Martin kommer, ser han den Julie han var vant til, den han reddet og som han passer på. Men hvordan kan jeg fortsette å se ut som henne når ingenting er som før?[…] Kan jeg kysse Martin uten å […] dø av dårlig samvittighet.» Nødinngang
Julie og Martin har nylig fullført videregående, men de vet allerede hvordan livet deres skal bli. De skal bli samboere, begynne å studere juss sammen og gifte seg om et par-tre år. Slik går det ikke. Tvert imot, på bare korte fem uker hvor de lever adskilt, skjer det ting og tang som endrer kursen på livet de skulle dele sammen.
Startskuddet kommer når Julie velger å dra til London i fem uker. Planen er å bo hos en gammel venninne, jobbe på restaurant, spare litt penger og komme hjem, klar for å starte livet med Martin. Men også denne planen kjører av sporet. Det skjer når Ida modererer det hun tidligere har fortalt Julie og avslører at restauranten hun jobber i, den samme restauranten Julie skal jobbe i, ikke egentlig er en restaurant, men en geisha-klubb.
Som så mange andre, er det første som streifer Julie at det ikke er en overraskelse at Ida, som alltid har hatt en nokså løs seksuell moral, jobber på et slikt sted. Selv er hun mer tilknyttet og uerfaren, og har ingen planer om å leke selskapsdame som villig tilfredsstiller alle «kundens» ønsker og fantasier.
Men hun endrer mening når Ida forklarer at jentene som jobber der er vertinner og at Mamasan, den kvinnelige sjefen, kun krever av jentene at de skal konversere og oppmuntre de mannlige kundene til å bruke så mye penger som mulig mens de er på klubben.
Med jobben på et lite krevende rutinespor, folder Julie ut vingene og begynner å leve. Hun og Ida drar på marked, på kino og senere, sammen med naboene Miguel og Freddy, på dans. Og det er da problemene starter for Julie. Hun blir nemlig sterkt tiltrukket av Freddy.
At hun ikke kan si det, i hvert fall i starten, gjør kvalene hennes bare større. Samvittigheten gnager ikke mindre av at hun stadig stiller spørsmål ved den (tilsynelatende) fastlagte ruten livet hennes skal ta.
En kveld begår hun en feil, og den endrer alt.
«Nødinngang» er en som grei sjangerfilm som aldri later som den er noe annet enn det den er. Med unntak av henvisningen til Dostojevskis «Forbrytelse og straff», en bok Julie får av Martin (for øvrig en helt unødvendig henvisning som ikke sier oss noe spesielt meningsfylt), klarer boka å holde seg på et stramt og ordinært spor.
Ulempen er at en aldri blir overrasket eller blir spesielt sympatisk til hovedpersonen. Fordelen er at man ikke blir utsatt for masse tåkeprat.
Enkelt, ukomplisert og luftig.
Anbefales hvis du ikke har noe bedre å lese.
Tittel: Nødinngang
Utgitt: 2011
Forlag: Cappelen Damm
Sider: 124
Terningkast: 2
Skal pløye gjennom for moro - for så å konkludere...
Konklusjonen er lang, men jeg skal fatte meg i korthet.
En mørk vinterkveld, da jeg lå med nesetippen såvidt over dynekanten, fikk jeg denne åpenbaringen (ny for meg ihvertfall). Jeg leser mye på trass (f.eks. Twilight) bare for å vite hva alt dreier seg om - og for jobbens skyld "sjøsakt", siden jeg hele tiden skal finne den riktige boka til den riktige personen OG fortsette og fortsette med det arbeidet.
Men heia norske forfattere. Min erfaring med disse internasjonale storsuksessene som Stråleglans og Da jeg lot deg gå - er at dem er pinlige detaljerte. Leseren er totalt undervudert og alt beskrives - fargen på sofaen, følelsen i mellomgulvet, hvor mange drag hovedpersonen tar av sigaretten osv. Helt ærlig: jeg lesten dem ikke ferdig. Jeg har for mange formeninger om blant annet Noël, og jeg velger å ikke bruke mer spalteplass på alle ytringene mine. Kanskje har det noe med alderen min å gjøre? De er tross alt skrevet for et aldeles yngre publikum enn meg.
De norske derimot, har det motsatte problemet. Her er det mange hemmeligheter og skjult mystikk mellom linjene. Disse har virkelig tolkningspotensiale aka norskoppgave på ungdomsskolen - typiske "nåtidens ungdomstema" som trakkasering, MMS, pass deg for den store stygge ulven, for godt til å være sant osv. Men klarer den egentlige målgruppen å catch alle disse lagene? Ser de moralen i visa? Og hvorfor skal alt være så forbanna alvorlig og trist? Hm, jeg undres.
Oppsummering: liker klart Glaser Munch og Sunne sine bøker - men jeg er tross alt toogtredve og klart ferdig med hjertesmerte-epoken min...