Fabelaktig festlig bok! Gjendikta til norsk og miljøet er plassert oppi Søndre Nordstrand, noe som gjorde boka lett å selge til elevene her på skolen.

Hvis man er litt dristig av seg, er den suveren som høytlesnign (8.-9. trinn), men man må tåle både bannskap og en og annen rap. (hjelper kollosalt med et par beatboxere blant elevene)
Jeg koste meg! Og det gjorde ungene også! :-)

Fin-fin bok! Jeg inbiller meg at her kan folk som ikke er så opptatt av fotball også finne mye underholdende. Jeg likte de små historiene om spillere, lag og begivenheter best, selv om de små morsomme faktaboksene er fint som krydder, spesielt for ungdom som er leseleie.

Som skolebibliotekar som sliter med å få unge wannabe-gangstergutter til å lese, er jeg evig takknemlig for at 50 Cent fant på å skrive ei ungdomsbok. Den funker, nemlig!
Navnet selger, selvsagt, men boka er også lett å lese, og har en tematikk som fenger.
Denne er slett ikke så verst. Jeg håper fyren tar seg litt mer fri fra gangsterrappen og skriver mer av denne sorten.

Digger at Endre Lund Eriksen skriver om ting som altfor mange av oss mener unger ikke tåler. Om det er sex, barnevern eller homo-pappaer.
Denne boka er full av Eriksens uforlignelige humor, samtidig som det er mye alvor. Det er nemlig ikke så lett å venne seg til at pappa er homo, når man selv fortsatt er prepubertal og syns alt som har med kjæresterier er bare skikkelig ekkelt.

Jeg liker dystopier. Selv om det kan føre til forbigående depresjon, så er det noe som drar meg mot dem. Og denne boka er en god en. Ettertenksom og vakker. Om enn ikke akkurat håpefull.

Jeg må omtale serien under ett, noe annet er umulig.
Jeg leste endelig disse bøkene som jeg var blitt anbefalt i en årrekke av min mor. Jeg var redd de kanskje var blitt noe utdatert, de var jo virkelig poppis bøker når de kom, men mine bekymringer var bortkastet.
Jeg ble helt oppslukt.
Når jeg ikke leste om Karl Oskar og Christina, så tenkte jeg på dem.
Det ble som en forelskelse, jeg var helt "vekk" i dem.
Det er vel unødvendig å fortelle at når siste bok var ferdiglest var jeg trist i flere dager. (at jeg aldri lærer)
Ofte må karakterene vike plassen i historiske romaner, til fordel for formidlingen av de historiske fakta. De blir noe endimensjonale brikker som kun er der for å formidle en annen historie enn sin egen.
Slik er det ikke her! Styrken her er jo nettopp det flotte persongalleriet.
Disse bøkene må ikke bli glemt. Les dem!

Nydelig oppvekstskildring! Jeg har lest bøkene mange ganger og kommer sikkert til å lese dem igjen.
Det er så lett å følge Inger gjennom barndom, ungdomstid og sped voksentilværelse. Gjennom barnslige gleder, stort alvor og sorg.
Jeg gråter med henne og jeg ler med henne. Jeg er sint med henne og jeg er forelsket med henne.
Og ikke minst, alle de andre menneskene man følger i Plankeby'n! De er så levende, og så gjenkjennelige.
Og som jeg gråter når jeg leser disse bøkene! For det er triste ting i Ingers liv, og det blir så nært gjennom Gerd Brantenbergs levende, riksmålske språk.

Tørk aldri tårer uten hansker er et tidsbilde fra vår helt nære historie. En del av historien som de fleste av oss var heldige nok til og ikke kjenne til.
Jonas Gardell tar et oppgjør med samfunnet, med sykdommen, med oss, i sin vakre trilogi.
Men bøkene handler om så uendelig mye mer. Den handler om kjærlighet, de, nære, gode vennskapene, og om døden. Ikke AIDS-døden, men døden som vi alle møter før eller siden i vårt liv. Derfor er disse bøkene ikke bøker kun for spesielt interesserte, det er bøker for alle.
Jonas Gardells uminskjennelige humor kommer også frisk til uttrykk, spesielt i gjennom den fantastisk flamboyante Paul.

Denne boka leste jeg første gang ved 15-års alderen og jeg føler jeg aldri blir helt ferdig med den. Det er en bok jeg må vende tilbake til gang på gang.
Det er visstnok for barn, men jeg tror det er en viktigere bok for voksne.
Jeg tror barn er flinkere til å drømme og leke sånn helt av seg selv, når vi blir voksne glemmer vi det litt. I denne bok får jeg lov å leke igjen. Det elsker jeg den for.

Når man har kjærlighetssorg føler man at det er ingen andre i hele verden som har hatt det som en har det akkurat da.
Denne boka får en ut av den villfarelsen.
Alle tankene, alle drømmene, alle "hvis bare", all bitterheten, alt hatet og all lengsel; Nicole Müller har tenkt dem, drømt dem, fantasert dem og følt det.

Jeg tror denne boka passer best når man står med begge beina i kjærlighetssorgens bitterhet, og man trenger noen som sier " Ja, jeg vet akkurat hvordan du har det nå".
Dette er ikke en "komme-seg-ut-av-kjærlighetssorg-bok", det er en "det-er-lov-å-være-der-du-er-bok".

Dette er en snål bok. Historien er en ganske tydelig kritikk av USAs reaksjoner på 9/11, med terrorismejakt og fengsling av mennesker uten lov eller dom, men her er det altså en teddybjørn som blir utsatt for dette. For å fremheve det absurde i det hele? For å vise hvor latterlig feil det kan bli hvis en nasjon velger paranoia-linja? Eller er det for at teddybjørner har en tendens til å vekke stor sympati?
Det funka for meg i hvert fall. Jeg likte boka. Og levde meg veldig inn i Winkies vanskjebne.

Det må kanskje nevnes at jeg er over gjennomsnittet glad i teddybjørner....

Hjerteskjærende barndomsskildring om å leve i fattigdom i Europas aller fattigste land - Irland.

For nøden er stor, sulten er konstant, og trusselen om en altfor tidlig død henger over hodet på alle. Det er likevel ikke en deprimerende fortelling. Den er rik på humor, skarpe iakttagelser og mange irske røverhistorier.

Stephen King er ikke bare blod og gørr og gale menn på høyfjellshotell. Stephen King er også vare, nære fortellinger om de mindre mystiske, men likevel så magiske, ting i livet. Som den første kjærligheten, barndommens vennskap, ungdomstid, og det evige tapte Atlantis.
Dette er kanskje en bok mest for de som har levt en stund, de som har noen "Atlantiser" selv.
Den gir dessuten et fint og vemodig tidsbilde av USA fra 1960 og utover.

John Green e'kke til å kimse av. Sår og vakker om lengsel, tap, mot og ensomhet. Denne boka ble jeg forelsket i.