När solen ger sommarn dess flöden
då uppväcker näktergalen
de drömmar vi hopat kring döden
som midsommarmyter i dalen.

                    Harry Martinson

Det var en kremmer som kom til en gård på Öland. En liten gutt åpnet.
-Er din far hjemme,gutt?
-Nei, min herre.
-Er han langt borte?
-Nei, min herre. Han er på kirkegården.
-Hva i all verden gjør han der?
-Ingenting, tror jeg. Far er død.

She had touched life, played with it a littel, but it is a slippery bugger, and finally we must close the door, and leave it behind.

The only difference is that I am getting used to the pain. It's like discovering a great hole in the ground. To begin with, you forget it's there and you keep falling in. After a while, it's still there, but you learn to walk round it.'

Sin uro har mennesker søkt å lindre både igjennom ord og toner, mat og drikke, eller ved å se noe vakkert, bare. Eller røre ved noe mykt, for hvilken lindring ligger det ikke i å kjenne et lite barns hånd i sin, eller å legge kinnet til kuas mage, hundens pels?

Man bruker jo undertiden uttrykket «dyrisk» grusomhet om mennesket;
men det er forferdelig urettferdig og krenkende for dyrene:
dyret kan aldri være så grusomt som mennesket, så artistisk, så kunstnerisk grusomt.

Mennesker skuffet over andre kan trekke seg vekk og gi sin kjærlighet til blomster eller dyr i stedet, for dyr kan ikke lyve, så hvordan skal de kunne skuffe?

Opprinnelig var verden en stor eng, og jorda var flat. Og alle dyrene streifet omkring på engene og var uten navn, og alle store ting åt mindre ting, og ingen hadde noen dårlig samvittighet for det. Så kom menneskene, og de krøp sammen på verdens kanter, hårete og dumme og svake, og de formerte seg og de ble så mange og forskrudde og blodtørstige av å vente at verdens kanter begynte å gi etter. Kantene bøyde og buet seg sakte nedover, menn og kvinner og barn kravlet over hverandre for ikke å falle av, og mens de kjempet seg fram klorte de pelsen av ryggen på hverandre til hele menneskheten var hårløs og naken og kald og morderisk og klynget seg til kanten av verden.
Faren tok en pause, og Roy sa: Og så da.
Etter en tid støtte kantene endelig sammen. De krummet seg nedover og møttes igjen og ble til jordkloden, og vekten av dette som skjedde fikk verden til å begynne å spinne og menneskene og dyr sluttet å falle av. Da så mennesket på mennesket, og siden vi alle var så stygge uten pels og med babyer som så ut som potetbiller, spredte vi oss ut og vi slaktet dyr og kledde oss mer anstendig i dyrepels.
Ha, sa Roy. Men så da?
Etter det blir alt for komplisert til å fortelle om. En gang etter det kom skyldfølelsen og skilsmissen og penger og skattemyndighetene og alt gikk til helvete.
Mener du at alt gikk til helvete da du giftet deg med mamma?
Faren så på ham med et blikk som gjorde det klart at Roy hadde gått for langt. Nei, det gikk til helvete en god stund før det, tror jeg. Men det er vanskelig å si når.

Ingenting, tenkte jeg. Det er ingenting her. Utenom meg. Alt er dødt, jeg det ene som lever. Jeg kan gjøre hva jeg vil, men det er også det eneste. Alt jeg har trodd på og tatt del i, det har bare vært mine egne illusjoner, skapt for å dekke over den tomheten jeg har levd med, den hvor ingenting finnes, hvor ingenting har funnes noen gang, annet enn det jeg har vært nødt til å forestille meg for å holde det ut. Spøkelser, alt sammen, som kunne ha vært byttet ut med andre spøkelser, det ville ikke ha gjort noen forskjell, jeg ville ikke ha merket noen verdens ting. Min tanke er fri, jeg kan velge selv hvordan verden skal være. Men det er også alt. Det forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt.

Flere ganger trodde jeg at jeg kjente meg igjen, at jeg hadde vært der før, bare for å ende opp et helt annet sted enn forventet. Selv ikke da jeg fikk øye på miniatyrbyen til den gamle mannen hjalp det på orienteringssansen, for bak keramikkhusene satt en ung sigøynerjente, dessuten var bygningene satt helt annerledes opp. Ja, akkurat slik er det! mumlet jeg for meg selv. For hver gang jeg går forbi, omorganiserer de hele byen, setter alt sammen opp i en ny rekkefølge, så jeg aldri skal finne veien ut av den igjen!

Og når man studerer himmelen, er de stjernene man ser, hundre- og tusenvis av lysår unna. Og noen av stjernene er ikke engang til, for det lyset de sendte ut, har brukt så lang tid på å nå oss at stjernene er døde i mellomtiden - hvis de ikke har eksplodert da, og kollapset og blitt til røde dverger. Og det får en til å føle seg veldig liten, og hvis man synes livet er vanskelig, er det fint å tenke på at ens egne problemer er så små i den store sammenhengen at man egentlig bare kan overse dem.

Hukommelsen min er som film. Det er derfor jeg husker så godt, for eksempel samtaler som jeg har gjengitt i denne boken, og hva folk hadde på seg og hvordan de luktet, for hukommelsen min har et slags luktespor som fungerer omtrent som et lydspor.
Så når folk spør meg om noe som har hendt, da kan jeg bare trykke på Rewind, Fast Forward eller Pause, akkurat som på en videospiller, eller kanskje mer som på en DVD-spiller, for jeg behøver ikke spole meg tilbake for å komme frem til et minne om noe som hendte for lenge siden. Og ikke er det noen knapper heller, for det skjer inni hodet mitt alt sammen.

Folk tror at fremmede romskip er noe man kan ta og føle på, at de er laget av metall og lyser intenst og beveger seg langsomt over himmelen, men det er bare fordi det er sånn vi ville ha bygd et romskip hvis vi hadde klart å bygge noe så stort. Men hvis det fins fremmede vesener, er de antageligvis veldig forskjellige fra oss. Det kan hende at de er store som kjemper, men det kan også tenkes at de er helt flate, som reflekser i vannet, eller som gjenskinn. Eller kanskje de er større enn planetene. Det kan også tenkes at de ikke har kropp i det hele tatt, at de ikke er annet enn ren informasjon, som i en datamaskin. Og at romskipet deres ser ut som skyer eller er bygd opp av komponenter som tilsynelatende ikke er knyttet til hverandre - som støv eller blader.

Min beste venn, Tryggve, hadde jeg forresten god lyst til å skremme. Ikke for det, han er ikke noen venn av mig, jeg kan opriktig talt ikke fordra ham, men vi er så ofte sammen.

Å ta gift, morfin, opium, kokain, heroin, stryknin, veronal, eller å drikke og røyke sig fordervet passer ikke for mig. En blir blå av det, og blå lik er det verste som finnes. Nei jeg vil ikke ligge der aldeles blå. Jeg har selv engang sett et slikt blåsort lik. Fy faen hvor det var uhyggelig. En skal gå hvit i graven, til nød kan en spille litt i det grå. Men en skal ikke skremme sine medmennesker og alle strømmer nu til for å se en virkelig selvmorder, det ligger nu engang i sakens natur. Alle gifter skulde derfor fjernes. Det er uhyggelig med alle disse gifter. Livet kan sannelig være fært nok om vi ikke skremmer hverandre efter vi er døde.

Drifting of to sleep, I thought about her. How nobody is perfect. How you just have to close your eyes and breathe out and let the puzzle of the human heart be what it is.

Knowing can be curse on a person's life. I'd traded in a pack of lies for a pack of truth, and I didn't know which one was heavier. Which one took the most strength to carry around? It was a ridiculous question, though, because once you know the truth, you can't ever go back and pick up your suitcase of lies. Heavier or not, the truth is yours now.

I do it to remind us that life gives way into death, and then death turns around and gives way into life.

Jeg er ikke sånn. Jeg er ikke sånn. De må leve livene sine, og jeg mitt. De er sikkert ålreite. Det er ikke noe vondt i dem, så kompliserte er de ikke skrudd sammen. De er for enkle for det onde.

Jeg tenkte at nå skulle de ha sett meg. Og så: At nå ser de meg ikke lenger. Nå er jeg i det skjulte. I det jeg ikke vil at de skal forstå.