Ein gong heldt du meg fast i handa
då eg tok mine første steg
No støttar eg deg
der me går over golvet
Eg kjenner
at du har gått langt

《Hvis jeg ikke har sjøen og fjellene like innenfor rekkevidde, finner jeg meg ikke til rette. Mennesket er definert av det stedet der de ble født og vokste opp, i alle fall til en viss grad. Hvordan en tenker og føler drives av typografi, temperatur og vindretning. Hvor er du født?》

Tida veier tungt på deg, som en gammel, tvetydig drøm. Du flytter på deg uavlatelig, for å slippe gjennom denne tida. Men du vil aldri slippe unna den, selv om du drar til verdens ende. Likevel er du nødt til å dra helt til verdens ende. For det fins ting som bare kan gjøres der, ved verdens ende.

Det fins alltid en annen verden like ved siden av den vi lever i.
Du kan klare å trenge et stykke inn i den og likevel komme deg
uskadd tilbake. Hvis du er forsiktig. Men etter et visst punkt er det
ikke lenger mulig å snu. Da finner en ikke veien ut igjen. Det er en
labyrint.

Sånn er det med kjærligheten, unge Kafka Tamura. Det er du selv som nesten mister pusten fordi det er så fantastisk, du selv som går deg vill i det dypeste mørke, du selv alene. Det er noe du selv må holde ut i ditt eget hjerte.

《Men siden tiden finnes, blir vi jo alle skadd, og da forandrer vi oss. Før eller siden 》

Bare ved å se på smilet hennes, kan du følge den vakre veien til et lykkelig hjerte
-like tydelig som det etterbildet av ildfluens tegninger i mørket som
fester seg på netthinnen.

De kjenner henne kanskje ikke, De
kan ha truffet henne hvor som helst,
på et hotell, på en gate, på et tog, i en
bar, i en bok, i en film, i Dem selv, i
Dem, i deg, når ditt kjønn reiser seg i
natten og søker et hvilested hvor det
kan tømme sine tårer.

The mist of light
from which they take their grace
Hides what they are

En tung, klam stillhet duver gjennom huset. Det er hviskingen fra dem som ikke fins, åndedrettet til mennesker som ikke lever.

Spådommen ligger der alltid, som gåtefullt vann i mørket.
Vanligvis ligger den og gjemmer seg på en plass vi ikke veit om.
Men når tida er inne, kommer den sigende, uten en lyd, og kulda
fra den trenger inn i cellene dine, en etter en, det brutale vannet
stiger helt til du holder på å drukne og gisper etter luft. Du strekker
deg mot ventilen i taket, desperat etter frisk luft. Men den lufta
du puster inn er knusktørr, den brenner og svir i halsen. Motstridende
elementer - vann og tørke, kulde og hete - rotter seg sammen og
går til angrep på deg.
Visst er det massevis av plass her i verden, men for deg fins det
ikke plass noen steder - selv om det ikke er mye du ber om. Når
du ønsker å høre stemmer, fins det bare dørgende stillhet. Men når
du lengter etter stillhet, drønner den uopphørlige stemmen fra
spådommen mot deg. Noen ganger trykker stemmen på en knapp
til alle hemmelighetene som ligg skjult inni huet ditt.
Hjertet ditt er som ei flomdiger elv. Det finnes ikke et eneste landemerke
igjen, alt ligger under vann, kanskje har alt sammen blitt
flytta til et sted i mørket. Og hele tida fortsetter det å regne ned på
elva. Og hver gang du ser bilder fra en oversvømmelse på tv, tenker
du: Jepp, det er akkurat sånn det er, sånn ser det ut i hjertet mitt.

Noen ganger ligner skjebnen på en lokal sandstorm som skifter retning hele tida. Du begynner å gå en annen vei for å slippe unna. Men da skifter stormen retning og følger etter deg. Igjen begynner du å gå en annen vei. Og nok en gang gjør stormen som deg, og skifter retning. Gang på gang på gang, det er som om du dansa en illevarslende dans med dødsgudene i grålysninga. Det gjentar seg. Men du skjønner det, at stormen ikke er noe sånt derre noe som kommer langt bortefra et sted og ikke har noe med deg å gjøre. Stormen, det er deg selv, det. Noe som er inni deg. Du har ikke annet å gjøre enn å finne deg i det, sette det ene beinet foran det andre, lukke øya og øra for å beskytte deg mot sanden, og slepe deg framover skritt for skritt. Og det fins ikke noen sol, ingen måne, ingen retning, noen ganger fins det ikke en gang ordentlig tid. Bare sandkorn -hvite og ørsmå som pulveriserte bein- som danser under den høye himmelen. En sånn sandstorm er det jeg ser for meg.

Du slipper selvsagt unna. Fra den voldsomme sandstormen. Den metafysiske og symbolske sandstormen. Men den kan være så metafysisk og symbolsk den bare vil, den skjærer seg likevel gjennom kjøtt og blod som tusen skarpe kniver. Det strømmer blod fra en hel haug mennesker, fra deg selv også. Varmt, rødt blod. Kanskje tar du imot det med begge henda. Ditt eget blod, og de andre sitt.
Og når sandstormen er over, skjønner du ikke helt hvordan du kom deg unna og overlevde. Du er ikke engang sikker på om stormen faktisk er over. Men en ting veit du. Den du som kom seg ut av stormen, er ikke den samme som gikk inn i den. Sånn var det med sandstormen.

Til sist vil hun nok viskes helt bort, slik skyggene i skumringen langsomt blir lengre og lengre, før de oppslukes av mørket.

TIDEN ER EN TYV.
Den stjeler livene våre. Spiser dagene våre, kunne man hevde,
og fråtser i nettene våre. Time etter time, minutt etter minutt.
Mennesker, øyeblikk, betroelser.

Hvem kan fortelle meg
Hvor livet er på vei?
Kjemper jeg fortsatt mot stormen?
Har jeg blitt en ring i vanndammen?
Eller er jeg bare en blek frossen bjørk
I en tidlig vårfrost

Mitt eneste ønske
Er å vende tilbake
Til havet en stille kveld
For å sove stille nær skogen.
Den klare himmelen over den endeløse sjøen
Jeg har ikke bruk for fargerike flagg
Har ikke bruk for et fantastisk slott
Alt jeg ønsker er en seng
Vevd av unge greiner
Ingen gråter under min pute
Og alt som hvisker over de tørre bladene
Er lyden av høstbrisen

《Skulle livet noen gang bedra deg, vær ikke trist eller sint på det!》

Når jeg prøver å skrive må tankene mine stoppe for å se seg tilbake der hendene mine prøver å holde følge.

Med sin edle og storsinnede opptreden fikk han kistelokket til definitivt å klappe over meg.

I de periodene vi mennesker virkelig lever, føler vi ikke våre egne liv;
som en lyd fra det fjerne blir det først oppfattet en god stund etterpå.