Men du vet hun var jo aldri hundre prosent trygg, for det må man være død for å bli. Så lenge det er liv, er det ikke fred å få.

De sa:《Den du elsker har gjort deg gal.》Og jeg sa:《Bare de gale vet hvordan livet smaker.》

Det finnes øyeblikk et menneske vil huske resten av livet, innså Nu Nu. De brenner seg fast i sjelen, etterlater seg usynlige arr på en usett hud. Og når man senere tar på dem, skjelver kroppen av en smerte som trenger inn i alle porer. Selv mange år senere. Mange tiår. Alt dukker opp igjen: stanken av frykt. Smaken av frykt. Lyden.

Vi har makt til å forandre oss. Vi er ikke dømt til å forbli de vi er. Ingen andre enn vi selv kan hjelpe oss med å få det til.

《'Man må trosse forgjengeligheten. Ikke alltid vandre foran seg selv i tankene, men heller ikke somle i fortiden. Slik er kunsten å ankomme. Å være på ett, bare ett sted om gangen. Å absorbere, det med alle sanser. Det vakre, det stygge, det spesielle. Å la seg selv bli overveldet uten frykt. Kunsten å være der man er.'》

《Hvorfor det? Kjærligheten har så mange forskjellige ansikter at fantasien vår ikke er i stand til å se alle.》《Hvorfor må det være så vanskelig?》《Fordi vi bare ser det vi allerede kjenner til. Vi projiserer våre egne egenskaper - både til å gjøre godt og til å gjøre ondt - over på den andre personen. Og det vi oppfatter som kjærlighet er bare det som passer til vårt bilde av hva kjærlighet er. Vi vil bli elsket slik vi vil elske andre. Alle andre måter gjør oss urolige. De svarer vi med tvil og mistenksomhet. Vi feiltolker tegnene. Vi forstår ikke språket. Vi anklagere. Vi slår fast at den andre ikke elsker oss. Men kanskje den andre bare elsker oss på en særegen måte som vi ikke skjønner oss på. 》

Mi Mi kikket bort på han, og selv om han ikke var stort mer enn femten meter unna, orket hun ikke at det var avstand mellom dem. Hun tok av seg skjorten og sarongen, gled ut i vannet og tok noen kraftige svømmetak. Sola hadde varmet opp vannet, men det var fortsatt kjølig nok til at det var forfriskende. Det var plass nok på steinen hvis hun satte seg mellom beina hans og lente seg mot ham. Hun svømte til steinen. Han strakte ut en hånd og hjalp henne opp av vannet. Hun lente seg mot ham. Han la armene rundt livet hennes, og holdt hardt rundt henne.
《Jeg orket ikke være der uten deg,》hvisket hun.
《Jeg har vært her hele tiden.》
《Jeg ville føle deg. Og så var jeg trist.》
《Hvorfor det?》
《Fordi du var så langt borte, fordi jeg ikke kunne ta på
deg,》svarte hun, forskrekket over sine egne ord.《Hver eneste time vi er borte fra hverandre, gjør meg trist. Alle steder hvor jeg er uten deg. Hvert skritt du tar uten meg på ryggen. Hver natt vi ikke sovner i armene på hverandre, og hver morgen når vi ikke våker side om side.》Hun snudde seg og knelte foran ham. Hun tok hodet hans i hendene sine, og han hørte hvordan tårene rant nedover kinnene hennes. Hun kysset ham på pannen og på øynene. Hun kysset ham på munnen og på halsen. Leppene var myke og fuktige. Hun dekket ham med kyss. Han trakk henne inntil seg, og hun la beina rundt hoftene hans. Han holdt henne hardt, veldig hardt. Ellers ville hun kanskje fly sin vei.

Tror du på kjærligheten?
Selvsagt refererer jeg ikke til den sorten lidenskapelige utbrudd som får oss til å gjøre og si ting som vi kommer til å angre på senere, som narrer oss til å tro at vi ikke kan leve uten en viss person, som får oss til å skjelve av engstelse bare ved tanken på at vi kan komme til å miste den personen - en følelse som ikke gjør oss rikere, men som gjør oss fattigere, fordi vi lengter etter å eie det vi ikke kan få, holde fast på noe vi ikke kan beholde.

Døden er som en fisker: han har deg alt i sitt garn, men lar deg få være i vannet ennå en stund; fisken fortsetter å svømme, men garnet slipper den ikke fri fra, og fiskeren trekker det opp når som helst - når det passer ham.

Og det hadde jeg ikke en gang tenkt på, at jeg så sorgfull ut. Jeg tror nok det kommer av at jeg er ensom, alene både med det gode som er inni meg, som det onde. Jeg har ingen som jeg kan strekke frem hånden til. Han som kommer til meg, trenger jeg ikke, og han som jeg skulle ønske... han går bare forbi.

• og jeg vet å holde meg akkurat midtveis mellom spøk og alvor

Det er bare folk som setter seg selv høyere enn andre, som er sjenerte.

Sjelen hennes åpnet seg mot han, og en øm og god følelse av alt som foregikk mellom dem var riktig, trengte inn i hennes hjerte, slo rot der og begynte å vokse.

《Å tenke fritt betyr når det kommer til stykket å løsrive seg fra kroppen. Å forlate kroppens begrensende bur, bryte lenkene og la fornuften finne flukt. Gi fornuften dens naturlige livskraft tilbake. Dette utgjør selve grunnlaget for tankens frihet.》

Når Tsukuru rent faktisk aldri forsøkte å begå selvmord, skyldtes det kanskje at tanken på døden var så ren og intens at den ikke lot seg knytte til noen konkret måte å dø på. Det konkrete var et underordnet problem. Om det en dag skulle materialisere seg en åpning mot døden, skulle han nok vite å skyve opp døra uten å nøle. Og han ville gjøre det som en fortsettelse av hverdagen, uten å tenke for mye over det. Men heldigvis, eller uheldigvis, støtte han aldri på noen sånn dør.

Jeg tror ikke noen vil sprenge sømmene ved å trekke på seg den frakken som kan gjøre god nytte for enhver som er skikket for den.

Han gikk ut av kontoret og inn i mørket i den lange
korridoren, med tungt sinn ut i sollyset, inn i den åpne
verden som var som et fengsel hvor han enn snudde seg.

It is the unknown we fear when we look upon death and darkness, nothing more.

"to the well-organised mind, death is but the next great adventure".`

Når man har vært i noe lenge nok, blir det virkeligheten. Man husker ikke lenger hvordan ting var før, bare denne nye virkeligheten som forandrer deg så langsomt at man ikke merker det, før man plutselig husker hvordan alt var før, men da er det kanskje for seint å gå tilbake?