Ingen lesedato
Favoritt!
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes. Tusen ganger om dagen glemte jeg at Ole-Jakob var død. Tusen ganger om dagen husket jeg det plutselig. Begge deler var uutholdelig. Å glemme ham var det verste jeg kunne gjøre. Å huske ham var det verste jeg kunne gjøre. En kulde kom og gikk. Men aldri varme. Det fantes bare kulde og fravær av kulde. Som å stå med ryggen mot havet. Iskalde ankler, hver gang en bølge slo inn. Så rant den vekk. Så kom den tilbake. Tannlege Karl Meyer opplever sitt livs verste redsel da sønnen, Ole-Jakob, tar sitt eget liv. Det tragiske dødsfallet danner utgangspunktet for en mangetydig og rikt forgrenet roman som stiller grunnleggende spørsmål ved erfaringen. Hva gjør sorg med et menneske? Hvordan leve videre med smerten fra et uoverkommelig tap? Hvor langt kan en mann drives i sin fortvilelse og savnet etter et mistet barn? Gjennom natten er en mørk fortelling om sorgens og kjærlighetens uransakelige veier, med trekk fra drømmen, eventyret og skrekkromanen.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2012
Format Heftet
ISBN13 9788202388126
EAN 9788202388126
Serie Cappelen Damms bestselgerromaner
Språk Bokmål
Sider 264
Utgave 1
Tildelt litteraturpris P2-lyttaranes romanpris 2011 Ungdommens kritikerpris 2012 Lytternes romanpris 2011
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Gjennom natten, Stig Sæterbakken
Sarte sjeler som meg bør velge tid og sted når man skal lese ei bok som dette.
Ei bok hvor Sæterbakken går inn i sorg og sorgbearbeidelse, og han går og går - inn i natta.
Ytre handling er en familie på fire, litt utroskap, splittelse - så et selvmord.
Mange forfattere er flinke på å skrive om sinnstilstander som lykke, forelskelse, sorg, depresjon, usikkerhet osv.
Det Sæterbakken her gjør er å ta oss med på en indre reise med alle fasettene i disse tilstandene og overganger i det mennesket går inn og ut av disse. Og han har et sånt presist og flytende språk, med innskutte fyllende setninger, at det er ei fryd å lese selv om stemninga til tider er kjempedyster.
Jeg satt klistra til min Kindle, og var redd hvor langt ned han skulle klare å ta meg.
Min nye favorittforfatter. For en sterk og vakker bok!
Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene.
Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. den er der, og er uutholdelig, også forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden.
...jeg tenkte på hvor ofte de spørsmålene vi stilte hverandre, i vikeligheten var de spørsmålene vi ønsket å bli stilt selv.
Sorg kommer i så mange former. Den er som et lys som slås av og på. Den er der, og er uutholdelig, og så forsvinner den, fordi den er uutholdelig, fordi det ikke går an å ha den der hele tiden. Man fylles og tømmes. Tusen ganger om dagen glemte jeg at Ole-Jakob var død. Tusen ganger om dagen husket jeg det plutselig. Begge deler var uutholdelig. Å glemme ham var det verste jeg kunne gjøre. Å huske ham var det verste jeg kunne gjøre. En kulde kom og gikk. Men aldri varme. Det fantes bare kulde og fravær av kulde. Som å stå med ryggen mot havet. Iskalde ankler hver gang en bølge slo inn. Så rant den vekk. Så kom den tilbake. Mens jeg sto slik, gikk solen ned, og det ble natt, og det er natten som siden har vart.
Vi vet ingenting om hverandre, tenkte jeg. Vi kjenner hverandre ikke. Ingen som står på kanten av et stup kjenner hverandre.
Alt slik det skal være. Inntil det ikke er slik lenger. Bare den kjenner sin skjebne som ikke kjenner den.
Du skal se dere kommer styrket ut av det, hørte jeg en si til Eva. Hadde jeg hatt krefter til det skulle jeg tatt øksen som fremdeles sto plantet i tv-en, hugget av henne armen og gitt den til henne og sagt: Du skal se du kommer styrket ut av det.
Jeg tenkte: Sorgen er en gave. Mennesker som ikke er ulykkelige, de har ingenting de skulle ha sagt.
Ville jeg noensinne bli hel igjen? Hadde jeg vært det noen gang? Det hjalp å elske, og det hjalp å drikke, da fløt det sammen til et slags hele. Men så våknet man fra rusen og gled fra hverandre igjen, som en frukt skåret over på midten.
Hver gang jeg kom hjem, sto jeg litt i gangen og lyttet før jeg gikk inn, for å høre om noen gråt.
Bøker av forfattere som begikk selvmord. De av bøkene jeg har lest, med unntak av Levés Suicide, har jeg likt veldig godt.