Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
En livsbejaende roman om søstre, evig vennskap, glemte dagbøker og kjærlighet til mat og ord
Søstrene Anna og Agathe blir voksne på 1940-tallet, og krigens hendelser skal sette dem opp mot hverandre og skape sår de ikke rekker å lege før det er for sent. Agathe dør, alt hun etterlater seg er en halvt glemt oppskrift på en helt uforglemmelig suppe. Anna kan aldri senere tilgi seg selv for at hun lot sjansen til forsoning gå fra seg.
Femti år senere vokser Annas barnebarn Charlotte og Marlene opp i et hvitt trehus i Arendal. De er uatskillelige, helt til en enkelt hendelse ser ut til å ødelegge alt som er mellom dem, for alltid. Charlotte føler hun har sviktet det beste i seg, og forsøker så godt hun kan å skape avstand både til familien og alle de vanskelige følelsene. Må historien gjenta seg?
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788205449312
EAN 9788205449312
Språk Bokmål
Sider 349
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ok bok, men datt litt av lasset innimellom. Ble mange tidsskifter. Ble litt for mye snakk om suppe, uten at leser fikk ta del i hemmeligheten eller hva slag suppe det var. Den beste delen var om de eldste søstrene og perioden under og etter annen verdenskrig.
En fin bok. Tidvis lugget språket litt, men jevnt over var den lesbar.
I Arendal vokser søstrene Agathe og Anna opp. De er som natt og dag, men de har likevel et godt forhold. Da krigen kommer til byen og landet, blir forholdet deres satt på prøve, og Anna kan aldri tilgi seg selv for det tragiske som skjedde.
Barnebarna til Anna, Charlotte og Marlene, flytter til Arendal med foreldrene. De to jentene er som erteris, men så møter Charlotte Max, og lar Marlene i stikken. Nok en tragedie inntreffer, og søstrene slutter å snakke sammen. Charlotte velger å flykte til hovedstaden for å studere. Skal familiehistorien gjenta seg nok en gang? Hva er Annas mørke hemmelighet? Kan hun og de nålevende søstrene forsone seg med fortiden?
God og interessant bok. Litt lettvint slutt, men absolutt leseverdig.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketEn følelse av å være på feil sted grep henne stadig. En uutholdelig rastløshet hun ikke helt fikk tak på; hvis hun stoppet opp et sekund, sank i seg selv, var det den følelsen hun druknet i, at hun var i feil rom. Feil ord i munnen. Feil klær på kroppen. På lesesalen var det en annen bok hun skulle ha lest, alltid en annen enn den hun holdt på med. I kjøkkenet laget hun aldri den riktige maten.
På nattbordet lå fortsatt stablene med blader, bøker. Hvordan kunne alt ligge der som før? Gjennom vinduet så hun den grøtete vinterhimmelen. Den samme. Bare inne i henne var alt på vrangen. Endevendt. Kastet rundt. Inni henne hadde alt mistet sin faste plass.
Det var ord i bøker, det visste hun, som laget store bilder i hodet, bilder som kunne få henne til å drømme seg bort, gi henne vinger å fly med.
Hun tenkte at han var en av de utvalgte få som eide en bit av alle tings kjerne - som andre derfor gjerne vil være i nærheten av.
[...]bøker kunne hun ikke gå tom for. Hun leste og leste, stadig nye. Setningene var småstier. Gjennom tåken av trøtthet krøp hun på dem, ordene ar blomster, røtter hun kunne gripe rundt. Hun kunne ikke gå tom for stier.
Livet innhenter alle til slutt, hverdagens evige tromme dunker virkeligheten ubønnhørlig på plass, og selv den mørkeste sorg faller inn i rytmen.
Vi kan ikke gjøre mer enn så godt som vi kan. Sånn er det. Mer kan vi ikke få til.
Det er vanskelig å glemme den man er blitt glad i.
Hver kveld lå hun å ventet på søvnen. Hun hørte den, rundt seg, et tassende pinnsvin gjennom natten. Hun så de svarte, blanke øynene. Pinnsvinryggen skrapte langs veggen. Hun lå å stirret ut i det lukkede mørket, så konturene av skapet, rommets beskjedne vegger. Alt hun kom borti ble ødelagt. Hun skulle bli til en gul, gammel skygge
Jeg tenkte: Hun er sterk nok. Sterk nok til å ha meg i sin hule hånd. Hun kan tåle tyngden av kjærlighet fra et helt fjell.Uthevet tekst