Om vinteren

av (forfatter) og Lars Lerin (illustratør).

Oktober 2015 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 4.50 (42 terningkast.)

117 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp bøker hos haugenbok.no

Kristin Aamodts eksemplar av Om vinteren

Lesetilstand

Har lest denne

Hylle

Roman

Lesedato

Ingen lesedato

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Min omtale

Ingen omtale


Omtale fra forlaget

"Det er merkelig at du finnes, men at du ikke vet noen ting om hvordan verden ser ut. Det er merkelig at det finnes en første gang man ser himmelen, en første gang man ser solen, en første gang man kjenner luften mot huden. Det er merkelig at det finnes en første gang man ser et ansikt, et tre, en lampe, en pyjamas, en sko. I mitt liv hender det nesten aldri lenger. Men snart gjør det det. Om bare noen måneder vil jeg se deg for første gang."

"Om vinteren" er andre bind av fire i en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten, skrevet av en far til et barn som snart skal bli født.

Bokdetaljer

Forlag Oktober

Utgivelsesår 2015

Format Innbundet

ISBN13 9788249515615

EAN 9788249515615

Språk Bokmål

Sider 271

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

3 18 18 3 0 0

Bokomtaler

Vinterlige tekster fra Knausgård

Karl Ove Knausgård (f. 1968) debuterte med romanen "Ute av verden" i 1998. Det gikk seks år til hans neste roman "En tid for alt" (2004). I årene 2009-2011 utga han seksbinds-serien "Min kamp". Alle Knausgård-entusiaster har dessuten fått med seg essay-samlingen "Sjelens Amerika" (2013). Senere har han utgitt et par fotobøker i samarbeid med fotografen Thomas Wågeström - blant annet "Nakker" som utkom i 2014. Nå er han atter klar med et nytt prosjekt; en personlig encyklopedi om den nære virkeligheten i fire bind - med navn etter de fire årstidene. Den første heter "Om høsten" og den andre heter "Om vinteren", og begge bind utkom nå i høst. De to neste - "Om våren" og "Om sommeren" - kommer i 2016. I alt har Knausgård utgitt 14 bøker i årene 1998 - 2015. Og dersom den norske Wikipedia-artikkelen om forfatteren er 100 % oppdatert, så har han mottatt 11 litterære priser i årenes løp. Bøkene hans er oversatt til 18 språk.

Jeg har selvsagt sikret meg de to første bindene i encyklopedien. Dessverre har "Om høsten" forsvunnet i mengden av uleste bøker i heimen, men den dukker nok opp en gang. I mellomtiden har jeg hoppet rett på bind to - "Om vinteren".

"Om vinteren" er for øvrig skrevet av en far til et barn som snart skulle bli født, står det på bokas smussomslag.

Boka er delt i tre deler - en for hver av vintermånedene. Desember og januar inneholder brev til en ufødt datter, mens februar inneholder brev til en nyfødt datter. Karl Ove Knausgård og hans kone er i dag firebarnsforeldre.

Brevene tar for seg ulike temaer, som blir gjennomanalysert i nokså korte tekster. F.eks. handler noen av tekstene om menneskets anatomi; nesen, ørene og hjernen. Disse minner sterkt om essayet "Nakker" i sin oppbygning. Andre tekster handler om barndomsminner - både egne og barnas: den første snøen, julegaver, julenisser, kosedyr, fyrverkeri, tannbørster og støvletter. Mens atter andre handler om våre omgivelser: månen, vann, kulde, vinter, fonner og bål. For ikke å glemme dyrene: ugler, bjørnen, oteren, haner og fisk. Variasjonen i temaer er stor. Og for alle oss som har latt oss fascinere av Knausgårds observasjonsevne og glede over å beskrive det han ser, er denne samlingen av tekster fornøyelig lesning. Både der dette vekker egne minner og dermed blir gjenkjennelig, og der hvor han tar tankespinnet så mye, mye lenger enn hva jeg selv noen gang har vært i nærheten av gjøre og dermed utfordrer meg som leser.

Aller best er Knausgård når han beskriver det jeg forbinder med det universelt menneskelige, slik han gjør i "Det sosiale".

"Hvor stor kraften i det sosiale er, merker man ikke før det tas bort, omtrent som en narkoman først kjenner heroinets makt når det ikke er er. Samtidig er det jo i den ensomme og i den narkomane kampen står, det er i deres indre kreftene reiser seg, mens det ytre, heroinen og det sosiale, eksisterer uavhengig av dem, og er like passive som indifferente overfor dem.

Jeg behøvde altså andre mennesker, fraværet av dem rev og slet i meg. Men hva behøvde jeg dem til? Til å bli sett? Til å bli tatt på? Til å bli bekreftet? Jeg mislikte å bli tatt på, så det var ikke det, men jeg ville bli sett og jeg søkte alltid bekreftelse - likevel var det ikke det heller, for som forfatter kan man både bli sett og bekreftet uten å møte et eneste menneske. Men hva var det da?

Det sterke behovet for andre, som likesom stod og ropte inne i meg når jeg gikk rundt i det tomme huset, eller gikk rundt på den tomme øya, ble gradvis svakere, og kunne være helt borte i timer av gangen, etter hvert også dager. Siden vårt indre aldri eller tomt eller stille, selv ikke når vi sover, men alltid fylt av inntrykk, tanker og følelser, sev det noe annet inn i det rommet som først det sosiale hadde bebodd, deretter trangen til det sosiale. Det var de ikke-sosiale hendelsene. De var vel så rike og komplekse, bare av et helt annet slag." (side 127-128)

Tilsvarende kunne jeg ha trukket frem hans tekster om seksuelt begjær og livsfølelse og hva dette gjør med det vi forbinder med det dypt menneskelige ved oss.

Hva var det jeg likte så sterkt ved de fleste tekstene i "Om vinteren"? Jeg tror det er flere ting. Det ene er at jeg fikk en slags deja vu til lesningen av "Min kamp", der digresjonene er mange og vel så viktige som selve hovedtråden i bøkene, som jo på et vis er forfatterens eget liv. Mange er nok dem - særlig blant dem som ikke har lest "Min kamp"-serien - som tenker at "Min kamp" er en eneste lang egotrip om forfatteren, og at dette er noe de virkelig ikke har behov for å lese. Mens det blant oss som faktisk har lest serien, er en opplevelse av at det er så mange fascetter ved disse bøkene, som egentlig handler mer om det universelt menneskelige enn om forfatteren som sådan. For ikke å snakke om alle preferansene til litteraturen underveis. Men for å få frem disse sidene, må han nødvendigvis by på seg selv, og det er nettopp dette han gjør. Alle digresjonene bygges ut langs den røde tråden, og blir dermed vel så viktige som alt det andre.

I den nye encyklopedien rendyrkes formen fra Min kamp-digresjonene videre. Tekstene er i all hovedsak for korte til å kunne kalles essays, og kan vanskelig stå helt på egne bein. Men i denne samlingen, der et mangfold av temaer tas opp, hører de sammen og bidrar til å danne et større hele. Så det andre er faktisk tekstenes kvalitet som sådan, og fascinasjonen av hvordan det er mulig å gå inn i et så vidt spekter av temaer og samtidig gjøre dette til god litteratur. Det tredje er den dypere menneskelige innsikten han viser i flere av tekstene, som når han skriver om hvorfor det er viktig å unngå at barna føler seg krenket av foreldrene sine. Her viser han at han har tenkt så mye, mye lenger enn de fleste gjør. Å lese disse tekstene får leseren til å tenke videre på hvilken betydning dette kan ha for ens eget liv.

Jeg mener at Knausgård har lykkes godt, selv om jeg må medgi at et lite knippe - kanskje 3-4 av de i alt 60 tekstene - ikke ga meg så mye som resten. Dette er likevel for bagatellmessig til at det rører ved min opplevelse av boka som helhet. Dette likte jeg å lese! Og jeg gleder meg til resten!

Boka er nydelig illustrert med bilder av Lars Lerins vinterbilder. Samarbeid av denne typen mellom kunstnere og forfattere burde faktisk flere få øynene opp for!

Jeg anbefaler boka på det varmeste!

I mellomtiden intensiverer jeg jakten på "Om høsten" i heimen ...

Godt sagt! (6) Varsle Svar

Det er bare Knausgård som får meg til å lese en tekst om Q-tips som han avslutter slik:

«Selv om Q-tips er utbredt, de finnes så godt som i alle hjem, nevnes de ikke ofte. Det står heller ingen bruksanvisning på dem, så overfor Q-tips er man overlatt til seg selv. Når jeg skriver dette, slår det meg at jeg aldri har sett noen andre bruke den. Og heller aldri har noen fortalt meg hva den brukes til, eller gitt meg noen form for instruksjoner. Kanskje brukes den til noe helt annet? Kanskje har jeg misforstått alt sammen, slik at du som leser denne teksten sitter og ler av meg nå? Hør på dette, da! Han bruker Q-tips til å pelle ut ørevoks! Det er alltid faren ved å skrive om det intime, man kan bli ledd av, og få ting er mer truende for en forfatter enn det. På baderommet kan man låse døren og sørge for at man er helt alene når man sysler med det intime. Skulle det være latterlig, spiller det ingen rolle, ingen vil noensinne få vite det. Og noe av det gode ved selvpleien, når man tømmer små porer for smuss, river ut de lengste hårene fra slimhinnen i nesen, stusser øyenbrynene, er nettopp at man ikke blir betraktet eller vurdert, ikke engang av seg sely, men står helt tom foran speilet, fylt av selvhåndteringens ro. Det kan hende at mennesket en dag vil bli utkonkurrert av datamaskinene og robotene, at den kunstige intelligensen vil kunne utvikle både egenvilje og selvbevissthet, men aldri at den ville komme på å utvikle hverken ørevoks eller Q-tips, nesehår eller nesesaks, og så lenge det er slik, så lenge det bare er vi som kan falle manikyrisk til ro, vil vi klare oss helt fint.»

Teksten Q-tips er i boken Om vinteren av Karl Ove Knausgård utgitt i 2015. Med fine bilder av Lars Lerin. Jeg har tidligere lest og skrevet om bok nr 1 i serien på fire bøker her:
Karl Ove Knausgård: Om høsten

Også boken Om vinteren er skrevet til en ufødt datter og tekstene er fordelt på desember, januar og februar. Han skriver om datteren som blir født i den siste måneden.

Selv om teksten om Q-tips er fornøyelig å lese, er det tekstene som gjelder det menneskelige som jeg liker best, som i teksten innledningsvis der han skriver til sin datter:

«Dette høres idyllisk og lykkefullt ut. Og det var det også, både dagene på strendene på Farø og den første skoledagen var gode dager. Men når du en gang leser dette, kjære du, hvis alt går som det skal og svangerskapet forløper normalt, noe jeg håper og tror, men som det ikke finnes noen garantier for, vil du vite at det ikke er slik livet ser ut, at det ikke er dager med sol og latter som er regelen, selv om de også finnes. Vi er overlatt til hverandre. Alle våre følelser og ønsker og begjær, hele var individuelle psykologiske konstitusjon, med alle sine merkverdige krinkelkroker og harde plater, stivnet en gang tidlig i barndommen, nesten umulige å rive opp, står mot andres følelser og ønsker og begjær, og deres individuelle psykologiske konstitusjon. Selv om kroppene våre er enkle og smidige, i stand til å drikke te av det tynneste og fineste kinaporselen, og manerene våre er gode, slik at vi som oftest vet hva de ulike situasjonene krever av oss, ligner sjelene våre dinosaurer, de er digre som hus, rører seg tungt og langsomt, men blir de redde eller sinte, er de livsfarlige, skyr ingenting for å skade eller drepe. Med det bildet vil jeg si at selv om alt kan virke tilforlatelig i det ytre, skjer det alltid helt andre ting i det indre, og i en helt annen størrelsesorden. Mens et ord i det ytre bare er et ord, som faller til marken og forsvinner, kan et ord bli til noe enormt i det indre, og det kan holde seg der i mange år. Og mens en hendelse i det ytre bare er en hendelse, ofte tilforlatelig og alltid snart overstått, kan den bli altavgjørende i det indre og skape redsel, som hemmer, eller skape bitterhet, som hemmer, eller tvert imot skape overmot, som ikke hemmer, men som kan føre til et fall som gjør det.»

Teksten fikk meg til å tenke på hva instruktøren sa på et hundekurs: det en hund lærer som valp kan sammenlignes med å sette et avtrykk i sement. Sementen tørker og avlæring av det en hund har lært er vanskeligere jo eldre hunden blir.

Jeg liker også Knausgårds beskrivelser av stemninger i naturen – som i Vinterlyder:

«Å gå i skogen om vinteren er noe helt annet enn å gå i den om sommeren. Allerede om høsten begynner skogen å tømmes for lyd, idet trekkfuglene flyr sørover, og idet bladene på trærne, som hele sommerhalvåret har fylt skogen med sin risling og rasling, faller av. Når kulden kommer, fryser bekkene til is, og den jevne sildringen og klukkingen - som hvis de er store nok, på avstand lyder som susing eller til og med, om det strømmende vannet finner resonans i kløfter eller bratte bergvegger, som during - opphører. Det første dekket av snø får de siste lydene, dem av raslende føtter gjennom lovet, til å forsvinne, samtidig som andre og større skritt blir dumpe. I de neste månedene er det denne stillheten som rader.»

Her fra teksten Gjester; om de gjestebevisstløse. De som selv ikke er gjestebevisstløs kjenner igjen disse, de finnes i mange varianter.

*«I de fem årene vi har bodd her, har vi hatt hele spekteret av gjester, fra de mest hensynsfulle og gjestebevisste til de som har kommet veltende inn og tatt over alt med sitt, de gjestebevisstløse som behandler andres hjem som sitt eget, og dermed gjør oss som bor her til gjester. Få ting gjør meg mer rasende enn det, men jeg vil aldri gi opp min rolle som vert, så jeg rydder smilende opp etter dem, nikket blidt og enig da gjesten på en handletur i går tok ut kjøttstykkene fra handlekorgen min og sa at vi ikke kunne spise så dyrt kjøtt, at det var uetisk og umoralsk, og da jeg senere samme kveld stekte de billige kotelettene på komfyren på kjøkkenet, protesterte jeg ikke da han grep stekespaden min og vendte stykkene i stekepannen, men tok høflig et steg til side. Etter at vi hadde spist, og satt rundt bordet, med vintermørket som et hav av svart utenfor vinduene, avstod jeg også fra å følge impulsen om å gå inn på kontoret, hente Eddadikt og lese høyt fra «Håvamål» for dem, denne norrøne oppvisning i gjesteetikk, hvor det i trettifemte vers heter:

Ta farvel,
ikke vær på gjesting
stett på samme sted;
lett kan det hende
en blir lei av den kjære
om han glemmer å gå.»

Selv om ikke alle tekstene falt i smak, synes jeg at Knausgård en ordkunstner av de sjeldne. Og han er unik som kan gjøre inntrykk ved å skrive om de mest trivielle ting med stor ærlighet fra et liv som har sine oppturer og nedturer. Som det gjør for de fleste av oss.

Boken jeg har lest har jeg lånt av biblioteket, og har reservert den neste boken i serien: Om våren.

Omtalen er kopi av et innlegg på bloggen min her

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Om høsten og Om vinteren: handler både om de mest trivielle og de mest fascinerende aspekter ved menneskers liv. Knausgård er en sann MESTER i å observere, beskrive og reflektere over det han ser og erfarer. Jeg elsket Min kamp-bøkene, men disse to bøkene har ikke gitt meg like gode opplevelser. Selv om Knausgård skriver ufattelig godt, er jeg ikke spesielt interessert i betraktninger om nesen, rot, kosedyr, ører osv, mens andre deler av bøkene fenger adskillig mer, som f.eks. delen om atomer. Hans evne til å formidle refleksjoner om tilsynelatende "helt uinteressante" ting/egenskaper/natur osv er imponerende. Selv om denne serien til nå ikke har truffet meg 100 % hjemme, er bøkene absolutt lesverdige, i alle fall hvis man er ihuga Knausgård-fan

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler om verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Og det jeg forstår, er at den nye virtuelle verdenen som barna våre vokser opp med, er så avhengighetsskapende nettopp fordi den tilfredsstiller behovet for svar og respons, og fordi den gjør det umiddelbart. På den måten når det virtuelle inn i kjernen av det sosiale, og gir oss alle det sosialen belønninger, uten at vi behøver å betale det sosiales pris

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Mens fortiden er tapt for alltid, er det som ikke hendte i den, dobbelt tapt.Det fører til en særegen form for tapsfølelse, den ikke-realiserte fortidens melankoli. Følelsen høres overspent og unødvendig ut, noe som kan fylle virkesløse og livsfjerne sjeler, men det den bunner i, er en fundamental menneskelig innsikt og lengsel: alt kunne vært annerledes.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Alt dette stivnede og miserable, all denne lidelsen og alt dette meningstapet er også en del av livet, og det finnes overalt, men det er ikke så lett å se, ikke bare fordi det har utgangspunkt i det indre livet, men også fordi de fleste forsøker å skjule det, fordi det er så vondt å innrømme: livet skulle jo være lyst, livet skulle jo være lett, livet skulle jo være barn som løpet leende bortover stranden i vannkanten, som står og smiler til kamera på den første skoledagen, breddfulle av forventning og spenning.

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Lister som inneholder dette verket

Legger bøker eg planlegg å lese snart


Godt sagt! (0) Varsle Svar

Du vil kanskje også like

  • "Om sommeren" av Karl Ove Knausgård
  • "Hjemme-borte" av Karl Ove Knausgård
  • "Om våren" av Karl Ove Knausgård
  • "Om høsten" av Karl Ove Knausgård
  • "Øksa og ishavet - noveller" av Gaute Heivoll
  • "Sjelens Amerika - tekster 1996-2013" av Karl Ove Knausgård
  • "Om igjen - roman" av Monica Isakstuen
  • "Norma" av Sofi Oksanen
  • "Et eget rom" av Lotta Elstad
  • "Året - roman" av Tomas Espedal
  • "Alice" av Judith Hermann
  • "Eneste - roman" av Silje Aanes Fagerlund
Alle bokanbefalinger for dette verket