Sjå bylgjetoppan!
Sjå dei kvite segl i himilsyni!
Attanfor dei er mine draumar.
Ein dag kjem dei att til meg
som bylgja der ute ein gong når strondi.
Og sjå, dei er kostelege som nye ting
og dyrebare som sæle minne.
Slå stillt, mitt hjarta!

Alle som lengter hjem, lurer seg selv. For det finnes ikke noe annet hjem enn din egen kropp, den du alltid sleper med deg.
Slik er vi i slekt med snegler og skilpadder.
Bare at våre skall er så utrolig mye skjørere.

Hun har ingen forestilling om hva som skulle være et godt liv, men er overgitt til øyeblikket og sine egne vekslende understrømmer, som drivved.

[...] det vanskeligste av alt i skrivekunsten, disiplinen, askesen [...] : Å skru ordene ned, gjøre dem små og uselviske, slik at virkeligheten bak dem kan trenge gjennom og tale med sin egen ordløse stemme. Å smelte ord og virkelighet sammen til ett, dét er sjølve alkymien i diktningen - De vises sten - som alle diktere drømmer om [...]

Vi har ikke lenger noen grunn til å se på mennesket som grunnfestet egoistisk, som først etter overveielse kan oppføre seg hjelpende overfor andre. Empiriske studier slår fast at mennesker intuitivt samarbeider med andre mennesker, det er først etter at vi bruker hodet, etter at vi begynner å reflektere og tenke, at vi oppfører oss egoistisk. Blant annet er det vist at jo kortere tid forsøkspersoner har til å bestemme seg for hvor mye de vil bidra med til et fellesskap, desto mer bidrar de. Jo lengre tid det tar før man bestemmer hvor selvoppofrende man skal være, jo mer man tenker seg om, desto mindre bidrar man. Slike eksperimenter viser at mennesker fremstår som instinktivt selvoppofrende, hvilket stemmer bra overens med det de fleste opplever i hverdagen.

En diagnose er intim. Den er en fasit. Om den kommer etter år med uvisshet, kan den virke befriende. Den bekrefter at bekymringene ikke var unødige, at det var noe galt. Den beviser at din egen virkelighetsoppfatning er den riktige og at du er til å stole på. Den kan gi ro. Dersom diagnosen beskriver en progressiv tilstand, er den også en kilde til uro. Den skaper fremtidsbildet. Den er veikartet til stedet man ikke ønsker å besøke. Diagnosen har sitt eget gravitasjonsfelt. Den kan forme identitet, slik andre vektige begreper kan gjøre det. Det har den til felles med kjønn, med legning. Den som aldri er blitt diagnostisert, er fri uten å vite det

Du må være sterk
hender det folk sier til meg.
Og jeg tenker
på alt som har hendt

-kanskje jeg er sterk.
Jo, det stemmer vel, jeg er vel sterk jeg.

Sterke mennesker bøyes ikke
De brekker

og brister.

Ta ein nordmann og gå tur med han. Det er det einaste som trengst for at han eller ho skal bli glad og fornøgd.

Hva kan et barn stille opp mot voksne menneskers farligste fantasier som er sluppet løs og blitt til grusomheter ? Barnet griper til sin egen fantasikraft og bruker den som overlevelsesinstrument.

Ingrid kunne slå fast-enda en gang- at reisen ikke bare hadde kommet i gang på grunn av henne (hennar dotter), den kunne heller ikke la seg gjennomføre uten henne, uten en unge å slepe på, den mest gudommelige av alle byrder.

SNIGELEN
Snigelen skrid yver vegen
med augo på stett.
Han gjev svarten
i farten
berre leidi er rett.

Er det umulig for oss mennesker å forstå det vi ikke har erfart eller opplevd selv? I så fall er det ikke mye håp for oss.

"Og hvordan skulle du ønske at livet hadde vert?" Spurte psykologen.
" jeg skulle ønske at jeg hadde vert en eldre, litt alkoholisert kvinnelig forfatter på 20- tallet. Engelskspråklig. Jeg hadde hatt noen ordentlige salgssuksessen bak meg, er ugift eller fraskilt og uten barn. Jeg bor på hotel, ikke bare av og til, men permanent. Jeg skulle hatt hjørnesuiten ut mot havet i fjerde etasje, soverom og arbeidsrom. Stort bad. Badekar med løveføtter og roomservice døgnet rundt. Jeg ville bodd på dette hotelet år etter år og blitt stadig mer krevende og egosentrisk, røyke tyrkiske sigaretter og gått med turban. Mager og herjet, depressiv, men kvikk og sjarmerende etter noen glass. Når jeg har fått to for mye, må jeg hjelpes tilbake på rommet. En kvinnelig ansatt skulle kle av meg og sørge for at jeg kom meg mellom rene laken.
Jeg ville være full av nykker og vanskelig, men hele tiden respektert, ja nesten elsket. Min forlegger ville av og til komme på høflighetsvisitt, og hver gang ville jeg antyde at jeg nå har kommet i gang for alvor, og han ville svare at jeg bare måtte si fra om jeg skulle trenge mer forskudd.
Suveren i min selvvalgte ensomhet, økonomisk uavhengig og med betalt vennlighet ville jeg være totalt fri. Ikke bare rent praktisk, men også sosialt, moralsk og emosjonelt.

Hun tenkte på en bok hun ofte hadde kikket i.
Før.
En svær billedbok med satellittbilder av jorden. Av verdensdeler. Av byer. Fargerike og uendelig vakre foto hun hadde studert i timer, helt til hun trodde på at dette var jorden, at den faktisk var rund, at den krummet seg i horisonten bare men kom høyt nok. Og hun hadde likt å bla i den i flere uker etter at hun kjøpte den på mammutsalget, helt til hun skjønte hvorfor: Det var ikke et menneske å se.
Alt var tomhet. Ro.

Og det som beriket meg når jeg for eksempel leste Adorno, lå ikke i det jeg leste, men om den forestillingen jeg fikk om meg selv når jeg leste. Jeg var en som leste Adorno! Og i dette tunge, intrikate, omstendelige, nøyaktige språket, som forsøkte å løfte tanken stadig høyere, og hvor hvert punktum var satt som en fjellklatrers kile, fantes det også noe annet, denne bestemte tilnærmingsmåten til virkelighetens stemning, disse setningenes skygge, som kunne vekke et vagt begjær i meg etter å anvende det språket med den bestemte stemningen på noe virkelig, på noe levende. Ikke på et argument, men på en gaupe, for eksempel, eller på en svarttrost eller på en sementblander. For det var ikke slik at språket innhyllet virkeligheten i sine stemninger, men omvendt, at virkeligheten steg fram fra dem.

Jeg ser på søstrene i smug.
Jeg ser dem vasse på grunna,
gå gjennom gresset,
klatre i treet.

Det ser ut som vanlige jenter.
Men det er ikke vanlige jenter,
for de er søstre,
og søstre er søstre
på sin helt spesielle måte,
beveger seg fra hverandre,
mot hverandre,
fra hverandre,
mot hverandre,
dreier
inn og ut
av hverandres dekning,
holder i hverandre
uten å holde fast i det hele tatt.

Det er moren min som banker.
Det er moren min som står utenfor
og rister av paraplyen.
Det er hun som tramper sanden ut av skoene.
Har du sovet godt? sier moren min,
Er du sulten? sier hun.
Er det melis?
Hun tar spytt på fingeren
for å gni det av.
Ikke, sier jeg.

Det er moren min som ringer
for å høre om jeg har kommet hjem.
Vekket jeg deg? spør hun.
Det er da jeg tenker
at det kunne vært fint med en søster.
Det trengs minst to for å bære en mor.

Den slitte bamsen som sønnen ennå måtte ha i sengen for å få sove, lå hjelpeløs på gulvet. Det ene øyet var for lengst blitt borte. Det andre stirret blindt i taket. Marcus listet seg over gulvet uten å tråkke på noen av de mange tingene som lå spredt utover, og plukket opp bamsen. Et øyeblikk holdt han den mot nesen. Pustet inn lukten av alt som hadde betydning.

Ønsket

Hvordan skal man kunne si noe om ensomhet?
Hvordan skal man formulere et vakuum?
Å se inn i noe som er tomt
Det finnes ingenting å se

En dag har gått, til hvilken nytte
Til plage mest
Mange slike dager har gått
Og nå er det kveld
Det finnes ingen ting å legge til
Det finnes ingen ting å fortelle
Ingen ting har hendt
Jeg har eksistert, det er alt
Ta meg i hånden og si: kom nå går vi endelig hjem!

Fyret blinkar om natta når eg vaknar for å få meg ein vass-sup. Det er ei raudleg ljosstripe som skyt seg utover havflate lik ei ormetunge.