Livet kan forstås baklengs, men det må leves forlengs, sa Kierkegaard (1813-1855).

Han trivdes så godt i livet at han ikke engang merket at han begynte å bli sliten. Han ble så godt likt at han ikke forsto at han brukte mye krefter på å håndtere sin annerledeshet. I det tvert igjennom heterofile livet han levde, med den lille tvist at han gikk til sengs med menn uten å lyve om det, krakelerte sjelen hans langsomt mot et tretthetsbrudd han ikke så komme.

Kjetil Berggren var så alvorlig. Synnøve tok et skritt bakover i gangen. Ytterdøren skled helt opp. Bak han sto en kvinne. Hun kunne være rundt femti år og hadde vinterkåpe på. I halsen, der alle andre ville brukt skjerf mot den bitende januarkulden, hadde hun i stedet en prestesnipp.
Sognepresten var like alvorlig som politimannen.
Synnøve tok enda et skritt bakover, før hun sank ned på kne og tok seg til ansiktet. Neglene skar seg inn i huden og tegnet blodrøde striper over begge kinn. Hun hylte; et jevnt og klagende ul som ikke lignet noe Kjetil Berggren noen gang hadde hørt. Først da Synnøve begynte å banke hodet mot flisene på ganggulvet, forsøkte han å ta tak under armene hennes for å reise henne opp. Hun slo etter han, hardt og voldsomt, og segnet sammen enda en gang.
Og hele tiden dette ulet.
Den intense lyden av smerte fikk bikkjene i bakgården til å svare. Seks polarhunder hylte som de ulvene de nesten var. Klagerkoret steg mot det lave skydekket og kunne høres helt til Framnes, på den andre siden av den grå og vinterøde fjorden.

Idet sprøyten ble tømt i en åre i knehasen, spredte den gode varmen seg så raskt at hun gispet. Langsomt falt hun tilbake i den grønne sofaen. De pinnetynne armene la seg rundt bildet av Runar. Det siste hun maktet å tenke før alt ble varme skyer av ingenting, var at storebroren hadde gitt henne de tre siste kyllingvingene, den dagen han ble konfirmert og fikk øl av mamma for aller første gang.
Politiet brydde seg ikke om sånne som Runar.
Sånne som henne og Runar.

Vi kommer fra det fjerne og fryktinngytende vakre, for et nyfødt barn som åpner øynene for første gang, er som en stjerne, er som en sol, men vi lever livet vårt i det lille og dumme, i de svidde pølsenes og de vaklende campingbordenes verden.

Det er naturligvis en prøvelse å leve med vissheten om at man er så mye smartere og djuptenkt enn alle andre. Men det som gjør at jeg holder ut, tross alt, er at jeg stort sett er sur og irritert, og ikke har noe ønske om å snakke med noen, og på den måten makter jeg å holde kjeft om hvor intelligent jeg er. Sånn sett er jeg heldig stilt, for jeg har ikke så mange å henvende meg til. Og dermed er jeg ikke så ofte sur og gretten heller. Kun når jeg møter folk, har jeg lett for å være sur.

Jeg var glad det var mørkt, så August ikke skulle se ansiktet mitt, hvor forvridd det var. Man tror man har lyst til å vite noe, og når man vet det, tenker man ikke på annet enn å slette det fra minnet. Fra nå av, hvis folk spurte meg hva jeg ønsket meg til bursdagen min, ville jeg svare hukommelsestap.

Det var rart å være alene i honninghuset den kvelden. Jeg savnet snorkingen til Rosaleen på samme måte som man savner lyden av bølgeskvulp hvis man er vant til å sovne til det. Jeg hadde ikke skjønt hvor mye trøst det var i den. Stillheten summer på en merkelig, svampaktig måte som nesten kan sprenge trommehinnene.

Hele tiden mens vi jobbet, undret jeg meg over hvor forvirret folk ble av kjærlighet. Jeg, for eksempel. Det var som om jeg tenkte på Zack førti minutter i timen. Zack, som var en umulighet. Det var det jeg sa til meg selv fem hundre ganger: en umulighet. Og så mye kan jeg si: Det ordet er som en stor vedkubbe for kjærlighetens flammer.

Plutselig bare visste Luise at han var i rommet. Lyspærene taket var slukket. Det var som hun hele det korte livet sitt hadde visst at noe skulle komme til å skje. En eller annen gang. Det var dette hun hadde drømt om i marerittene om nettene, da hun var mindre og ikke turde stå opp og løpe inn til foreldrene. Det aller, aller verste. Som å løpe i vann, med djevelen etter seg.

Jeg hatet naturen! At alt måtte spise alt annet! Jeg hatet at hele kretsløpet ble opprettholdt av at vi alle sammen slukte hverandre. Kunne det ikke ha foregått på en annen måte? Fantes det ikke andre muligheter? Var dette den allmektige og perfekte naturen folk snakket om? Hva slags sadist kunne den eller det som hadde skapt denne naturen være, som kunne si: "Jeg tror jeg vil innføre en ordning der alle må ta livet av hverandre for å overleve!" Alle dyrene som spiser hverandre, alle menneskene som spiser alt mulig, alle insektene som spiser likene, alle de andre insektene som spiser de første insektene ... "Faen ta alle sammen!" skrek jeg. "Faen ta den som drømte opp denne naturen, og faen ta alle som noen gang har kalt denne fråtsingen i kjøtt og blod et mirakel og lovprist den!"

Hun bøyde seg fremover og gransket dødsannonsesidene, med alle de små firkantede med kors og fremmede navn. Hun smalnet øynene og så for seg Patriks navn. Det skulle ikke være et kors øverst, men et hjerte. Patrik Øye. Høyt elsket. Ble bare syv år gammel...Hun hadde funnet et dikt hun kunne bruke. "Stå ikke ved min grav og gråt. Jeg er ikke der. Jeg sover ikke. Jeg er Tusen blåserne vinder...sollyset på modent korn. Jeg er de nattlige stjerner myke skinn. Stå ikke ved min grav og gråt. Jeg er ikke der".
Plutselig skrek hun, som om halsen var en sluse hun ikke kunne styre. Hun holdt hendene foran munnen for å kvele lyden, men det nyttet ikke. Lyden presset seg opp gjennom halsen hennes. Fremmed og velkjent på samme tid. Hun var i ferd med å dø selv.

Ferja slepper seg laus frå kaia på Eikøy, og lanternene lagar ei lomme av lys som flytter seg bortover fjorden med ferja inni. I salongen under dekk er motorduren grodd saman med båten, den sit i veggene den dirringa, eller skranglinga i ein kaffekopp som står skeivt på ei skål på eit bord.

Selv om hverken mor eller sønn hadde noe ut over det nødvendige, var de aldri matløse, kledløse eller vedløse i Glova. Og det var jevngodt med å være rik.

...Riktignok har jeg møtt veggen noen ganger, men hvem har ikke det ?. Det er slikt som hører menneskelivet til. Det er min hellige overbevisning. Vi er ikke her for å spille bingo og spise bløtkake hele tiden.

Før eller siden kommer vi til et slags katastrofalt vendepunkt i livet, et punkt der den trygge tilværelsen vår ikke lenger eksisterer. Et øyeblikk som forandrer oss til et annet menneske, fra et hjerteslag til et annet. Øyeblikket når den vi elsker innrømmer at det er en annen, og at han vil forlate deg. Eller den dagen vi begraver en far eller en mor eller en bestevenn. Eller det øyeblikket når legen informerer oss om at vi har en ondartet hjernesvulst.
Eller er slike øyeblikk ikke annet enn en dramatisk avslutning på en mer langvarig prosess, en konklusjon vi kunne forutsett, hvis vi bare hadde tolket tegnene og ikke oversett dem?

Tror du på kjærligheten, Julia? Selvsagt referer jeg ikke til den sorten lidenskapelige utbrudd som får oss til å gjøre og si ting som vi kommer til å angre på senere, som narrer oss til å tro at vi ikke kan leve uten en viss person, som får oss til å skjelve av engstelse bare ved tanken på at vi kan komme til å miste den personen- en følelse som ikke gjør oss rikere, men som gjør oss fattigere, fordi vi lengter etter å eie det vi ikke kan få, holde fast på det vi ikke kan beholde.
Nei. Jeg snakker om kjærlighet som gir de blinde synet tilbake. Om kjærlighet som er sterkere enn frykt. Jeg snakker om en kjærlighet som gir livet mening, som trosser naturlovene som styrer forfallet, som får oss til å blomstre, som ikke kjenner noen grenser. Jeg snakker om menneskets ånd som triumferer over selvopptatthet og døden.

Nå skal dere høre. Det har skjedd ennutvikling i saken.
Hvilken sak? Spurte Mr. Mills.
Deres datter. Saken har tatt en dreining.
Frank kjente hvordan ordene forandret seg i munnen hans, de sto på skrå og kleber seg fast i ganen.
Til det bedre, la han til.
Mrs. Mills reiste seg møysommelig fra sofaen og slepte hele djupet med seg opp til overflaten.

Arg han går sin eigen veg
utan lag ved sida,
men han kanskje meir enn eg
med seg sjølv må strida.
(Sigurđur Breiđfjörđ)

Du kjenner at du eigentleg skulle ha gjort noko anna. Det er sommar og du er ung, og du veit at du ikkje kjem til å ha så mange somrar av dette slaget. Ungdommens somrar tar slutt og blir avløyste av noko heilt anna, haustens vindar skal blåse gjennom deg, du har lese om dette, du veit at det er slik, men du vil ikkje tenkje på det. Du skal jobbe, du treng pengane. Heilt kva du treng pengane til, veit du kanskje ikkje. Men det kan ha med reising å gjere. Ja, du skal reise. Du er ung, og reising høyrer ungdommen og sommaren til.