Koleraepidemiene ... hadde blottlagt et samfunn der fattigdommen var utbredt og økende, og der det offentlige hjelpeapparatet - fattigvesenet - kom til kort når det gjaldt å dekke behovene til alle dem som trengte hjelp. Men kanskje viktigst var det at sykdommen ikke kjente grenser. Koleraen er ofte blitt betegnet som fattigmannsykdom, "the Poor Man's Disease", men i hovedstaden i 1853 var sosiale skillelinjer av mindre betydning. Sykdommen spredte seg overalt - i byen, i forstedene, i landsognet. Den rammet begge kjønn og alle aldersgrupper og forekom i alle yrker og sosiale lag.

...absolutt ingen sykdom hadde hatt så stor betydning for helsevesenets utvikling som koleraen.

Vi ser den evige diskusjonen eller den politiske kampen om hvilket ansvar myndighetene skal ha overfor sin befolkning, og hvilken plikt individet har overfor fellesskapet. Eller formulert på en annen måte: På den ene siden, hvilken rett har individet - som sykt eller friskt - til ensidig å handle ut fra egne interesser, og hvilken plikt har individet til å ta ansvar for eget liv? På den andre siden, hvilken plikt og rett har myndighetene til å gripe inn, til å regulere og organisere?

Kampene raser villere for hver dag, og mennenes likegyldighet overfor døden blir stadig tydligere. De tenker ikke lenger på å berge livet; hvis de har noen tanke, så er det den at de må holde stillingene. Det er ikke nødvendig å leve, det er viktigere å kjempe.

"Hvordan var det i Nyland?" Spurte en av dem. "Å jo, det var sig selv likt", svarte en av de hjemkomne med et forsøk på å smile.
"Godt å vite det, for det ser ikke ut til at vi skal komme dit noen gang. Veien til himmelen er betydelig kortere."

Nordenfor polarsirkelen, i den arktiske vinternatten, hadde våre styrker i Salla- sektoren utkjempet anstrengende, men seierrike småposttrefninger, men var i slutten av februar blitt avløst av de svenske frivilliges korps. Denne entusiastiske "brigaden" oprettholdt sitt lands krigertradisjoner, den forlot uten frykt sine trygge hjem for å utgyde sitt blod for en nordisk samhørighet, en samhørighet hvis reelle verdier allerede var blitt skuslet bort av politikkens forsiktige og kjølige regnemestre. Selv om disse ti tusen svenskers og nordmenns kamp ikke blev av lang varighet, og selv om bare en del av korpset kom i ilden, så har allerede hver eneste finsk og finsk-svensk soldat i sine tanker gjort honnør for deres spontane og kameratslige offervilje.

Nabokompaniet hadde hatt litt mer hell med seg og erobret en badstu. Det blev øieblikkelig fyrt op, og her fikk også Ramsays soldater bade og hvile sig en stund. Men alt dagen efter måtte bataljonen rykke tilbake, - og så blev det russernes tur til å bade.

Jeg tente lyset igjen og leste. Jeg leste Turgenjev. Jeg visste at fordi jeg leste ham i den overfølsomme sinnstilstanden jeg befant meg i etter å ha drukket for meget, så ville jeg en gang komme til å huske det leste igjen, og da som noe jeg virkelig hadde opplevet. Det ville for alltid være mitt. Det var atter en god ting en betalte for, og så hadde. En gang i grålysningen sovnet jeg.

Når arkeologer graver fram en gjenstand eller tekst, et palass, tempel eller kanskje en hel by, er det fristende å tenke seg at man da får en umiddelbar tilgang til fortiden. Men en gjenstand som blir gravd fram i en helt annen tid på denne måten, blir alltid fortolket i utgraverens samtid, om ikke ennå senere. Gjenstander, rester etter menneskers liv, er i seg selv stumme. Et funn må alltid fortolkes, og noen må tolke det, gi det en stemme. Og fortolkeren har sin egen sammenheng og forståelse av hva hun/ han ser, kjenner, beskriver, leser og forstår.

Noen ganger er det ikke annet å gjøre enn å le,barn. Enten det, eller gå fra forstanden.

I 1847 åpnet den første utstillingen av assyriske monumenter i Europa. Det falt ingen inn på denne tiden at det skulle være galt å ta med seg funnene fra utgravningene til Europa. Det gjaldt å være blant de første som oppdaget fortiden og på den måten kunne kreve æren av å forvalte denne arven.

Men særlig etter salget ved Waterloo, da britene konfiskerte de fleste skattene i Louvre, fikk Frankrike en fornyet agenda om å skaffe nye utstillingsobjekter.

De gamle mesopotamiske sivilisasjonene ..., ble mottatt og tolket som en del av Vestens historie. Mer enn noe annet var det Bibelen som gjorde disse gamle kulturene interessant for europeerne. Jakten på gjenstander til museene, interessen for egen fortid og den geopolitiske interessen gikk hånd i hånd. Samtidig fantes påfallende liten interesse for de menneskene som faktisk levde i disse områdene.

Ofte framstod de europeiske hensiktene som gode. Man ville bevare sporene av fortiden, som dagens innbyggere i området ikke anså som viktig, ble det ofte hevdet. Men denne tilnærmingen røper også den gjengse eurosentriske holdningen hvor andre folkeslag og verdensdeler ble ansett som helt naturlig mindreverdige.

Jeg mener at jeg har lovet å leve sammen med deg hele livet. Jeg vil fremdeles leve sammen med deg. Izz, erfaringen har lært meg at hvis du skal ha noen fremtid, må du gi opp håpet om å kunne forandre fortiden.

Søren heller, jeg er ikke noen prest. Hva vet jeg om Gud? Men det jeg vet er at det finnes en mann som er villig til å gi alt - alt - for å beskytte deg. Synes du det er riktig?

Hvorfor vil du ikke snakke om det?
Hvis du virkelig vil vite mer, skal jeg fortelle det. Men jeg vil helst ikke. Av og til kjennes det godt å la fortid være fortid.

Motsetningen mellom liv og død er et gjennomgangstema både i hans liv og i hans diktning. Noen av hans ærligste og beste salmer har sprunget fram av denne motsetningen. Oppriktigheten kommer kanskje tydeligst til uttrykk i At sige verden ret farvel.

Da gudstjenesten omsider ebbet ut, hadde den vart i over fem timer.

Menneskehjertet er det vidunderligste Gud har skapt, heter de i en tale han holdt for unge mennesker, thi det er så lite at det kan rommes i et menneskebryst og dog så stort at det kan romme hele himmelen, hele helvete og vanligvis noe av begge.