They say 'tis harder to find a good landlord than it is to find a white blackbird".

A child is a gift from God - as we all are, she measured out, with not a tinge of irony.

Lykke og lykke, hvem kan vite hva lykke egentlig er? Lykke for en, ulykke for en annen.

Og den lille kvinnen sang, stemmen hennes hadde alle farger og nyanser, fra snøklokkenes første hvite til det svarte i stormens orgeltone over havet. Alt var i den, tvilen og troen, angsten og håpet og seieren.
Det var årets helningstime, lyktene lyste mellom trærne som veldige fabelfrukter.
Lenge sang hun, og da hunn gikk ned av trappen igjen, var det ingen som applauderte. En slik støy ville være å krenke freden i det templet hun hadde reist omkring dem. De ble sittende tause lenge, det var godt å være sammen i templet.

Nå bestemte jeg meg:"Jo..." sa jeg langsomt, "jeg reiser. Jeg vet det er vanvidd. Jeg vet alt du tenker ... Og jeg er helt enig. Du tror kanskje det er eventyrlyst som driver meg? Kanskje. Kanskje, men det er vel mest fordi jeg vil hjemmefra nå. Det er noe jeg helst vil glemme. Jeg lengter, skal jeg si deg, lengter etter det som engang var...".

Jeg frøs og tente på ovnen, satte meg tett opp til den og varmet meg. Ganske langsomt begynte jeg å rive brevet i bittesmå stykker. Jeg lukket opp ovnsdøren og lot den stå åpen mens jeg bit for bit kastet brevet på varmen. Det var for sent. Hun hadde sin italiener - jeg min russerinne....

Han sa:" jeg er redd det ikke var noen spøk, men jeg tenker på at vi har arbeidet i mange år uten en hel dags hvile. Vi tar oss en hviledag imorgen."

For selv om man verken kan eller skal tvinge noen til tro, skal man likevel ta allmuen skikkelig i skole, så folk får vite hva som er rett og urett hos dem som vil bo og livnære seg sammen med. Den som vil bo i en by, må kjenne og overholde de rettsreglene som gjelder der, og som han vil nyte godt av, likegyldig om han tror eller i sitt hjerte er en slyngen eller kjeltring.

Å komme videre består i å begynne forfra.

Det som har gjort det tvingende nødvendig for meg å utgi denne lille katekismen - en grunnbok i kristendomskunnskap - i en enkel og lettfattelig form, er den bedrøvelige og håpløse nøden jeg nylig fikk erfare da også jeg reiste rundt som visitator. Gud hjelpe, så mye elendighet jeg så! Folk flest - særlig utover bygdene - har jo så godt som ingen kristen kunnskap, og mange prester er nærmest uskikket og udugelige til å forkynne. Likevel vil alle kalles kristne, regnes som døpte og ta del i de hellige sakramentene, enda de verken kan Fader vår, trosbekjennelsen eller de ti bud, ...

"Allting skifter, John; skulle det hende deg noe, så tenk på gamle George -." Så hvalpete jeg hadde vært den gangen. Nå visste jeg at han hadde rett. Allting skifter uavbrutt. Ingenting blir som før.

"Se din tunge i sjelens speil, og er den svart av løgnen, så riv den ut."
Hans hjord satt fjetret, besynderlig fjetret. Pastoren ble urolig av denne fjetrende stillhet, da han avsluttet sin tale, krøp svetten som en ormeyngel nedover ryggen hans. Avslutningssangen sang han alene. ...
"Vil du vi skal hjelpe deg, pastor?" "Hjelpe meg?" stammet pastoren. "Med å rive din tunge ut". Hårene reiste seg på pastorene hode. "M-m-min t-tunge?"
"Den er svart av løgn," skrek en hysterisk kvinnestemme.

"Men den som tviler, kan jeg ikke hjelpe. Han bør snarest mulig kjøpe seg en fallskjerm for sine gjemte penger. For tvilen kan jeg ikke bære noe ansvar. Kun den som ikke tviler, vil i tidens fylde kjenne det gro..."

"Han løper ikke lenger. Hvorfor skulle han komme løpende til meg som er blitt så gammel og stygg. Men hvis jeg kjøper oss litt trygghet, lille venn, så blir jeg kanskje pen igjen. Ingen behøver å få vite det, ingen..."
Fra den dag av begynte hun å legge til side litt av husholdningspengene...

"Du som vet så meget, du vet ikke det viktigste. Om kjærligheten".
"Kjærligheten?" det ble med ett så vanskelig å puste.
"Ja, Joa. Kjærligheten lar seg ikke avskrive, og vi kan heller ikke sette den i banken og ta av den i trengende stund". ... "Kjærligheten er til for å brukes, Joa" ... "Jeg er her nå", sa hun ... "Nå", gjentok hun med armene om halsen hans. Og hun vedble å hviske det til stemmen hennes døde bort som dagens siste vind i gresset.

"Men husker du den gangen vi veddet et kyss. Jeg vant, men fikk det aldri. Det var lumpent," og hun skjøv underleppen fornærmet frem.
"Du kan få det nå," sa Joacim med tykk stemme.
Og det var denne Joacim som aldri ble svimmel og aldri falt. Nå falt og falt han, mellom svimle, skinnende kloder, gjennom varme og kalde sfærer og luft-tomme rom. Til han sto der med tomme armer og svaiet.
"Det var bare ett," sa en myk, ertende stemme, "godnatt Joa."

Ved hjelp av de umålelige krefter i den menneskelige vilje skal vi engang nå opp.

Livet er i grunnen et risikabelt prosjekt. Oddsen for å overleve er ganske lav. Det er visst noen som har forsket på det, og funnet ut at overlevelsesprosenten holder seg konstant på null. Jeg blir stadig minnet på dette. Det skjer omtrent ukentlig at jeg leder en seremoni hvor det sies mye fint om ett enkelt menneske, og om livet til dette mennesket. Men hovedpersonen selv kan ikke høre de fine ordene eller ha noe som helst glede av alle de vakre blomstene. Derfor skal vi si de gode ordene til hverandre mens vi ennå kan høre dem, og gi blomster til hverandre mens vi ennå kan ha glede av dem.

Etterhånden ble lusene en av våre viktigste kilder til underholdning. Tiden ble lang for oss som var kommet over det verste. Magasiner og bøker hadde vi ikke, og etter som alle hadde en ødelagt fortid bak seg og ingenting å se fram til, unngikk vi helst personlige samtaler.

"En bit, kamerat, en eneste bit...når jeg blir rik skal du få igjen...bare en liten smak."
Mannen lo hånlig. "Du rik, nei nå må jeg le...tigger er du...tigger..." Han stappet den siste biten i munnen og hoppet ned. Så spyttet han like forbi meg og gikk...