I selve Joannina skjedde det ikke noe av betydning, men vi hadde denne byen som et slags hovedkvarter. Jeg måtte ha et sted hvor jeg kunne legge fra meg pengene jeg trengte. For i det stakkars inflasjonsredne landet var pengeverdien så lav at jeg måtte bruke en egen koffert til å bære sedlene i - og den var adskillig større enn en alminnelig weekend- end bag og var fylt til randen av det beløpet vi to trengte for et par ukers opphold i fjellene.

Fireogtyve timer forsinket ankom vi Rio etter en reise som skulle tatt tolv timer. Etter denne opplevelsen tok jeg aldri tog uten å ha med smørbrødpakke, termos med kaffe og mineralvannflasker. Bedre å være føre var enn etter snar, som det heter.

I flere timer skranglet vi av sted, så var det stans igjen. Vi så ut, men det var ingen synlig grunn til stansen. Passasjerene gikk ut og fram til lokomotivet. Jo, fyrbøteten hadde mistet hatten, og var sprunget tilbake langs linjen for å lete etter den.

Nei, folkemord er ingen farse... Det er menneskets umålelige grusomhet når det handler uten Gud - satans fri utfoldelse.

Når jeg søkte dekning forsøkte jeg alltid å komme ut i åpent lende. Der var jorden myk, og faren for splinter mindre enn i skogen. En gang da jeg lå i en roermark, falt en bombe så nær at jeg ble helt dekket av jord, men jeg reiste meg uskadd og kom på toget igjen.

Neste dag gikk jeg opp i Utenriksdepartementet igjen for å høre om flyet var kommet vel fram. Meldingen lød på at det var kommet til London i god behold. Det betydde at bombardementet av Warszawa ville bli vist samme ettermiddag.

Han hadde for lengst trådt inn i en verden der få var den de utga seg for å være. ...
Det halvveis falske navnet fungerte tilsynelatende ikke helt som det var tenkt; i skipspapirenene ble han i hvert fall registrert under sitt riktige navn. Kvinnen han reiste sammen med, ble derimot ført opp som en annen enn den hun var.

Å sette en slik mann til å samarbeide med irske separatister for å lage uro i Irland, var som å sende en kattunge inn i et rom fullt av garnnøster.

De må ha vært et selsomt syn, de to karene som satt og pattet på hver sin sigarett mens de frydet seg over den spennende beretningen om sjømannen fra Moss. Casement og Bethmann-Hollweg var ikke ulike hverandre. Begge var i 50- årene. Begge var idealister, noe som gjorde dem ensomme i en stadig mer kynisk verden. Men i motsetning til den ordinære og tvilrådige rikskansleren var Casement karismatisk og visjonær. Bethmann-Hollweg var den svake lederen for et sterkt land. Casement fremsto som den sterke lederen for et land som var så svakt at det ennå ikke eksisterte.

Casements Irland var et produkt av en nasjonalistisk fantasi. I hans hode stammet den irske befolkningen fra mytiske forfedre som en gang i middelalderen hadde vært Europas mest kultiverte, siviliserte og fremgangsrike folk.

...krigsministriets hang til å utkjempe fortidens kriger om igjen:" De husket det de burde ha glemt, og glemte alt det de burde ha husket."

'Wonder is a gift,' he'd whisper into her ear. 'Wonder is not lack of knowledge, Wonder is not ignorance. No, wonder is a gift - the gift of knowing there are things we cannot know.'

På papiret omformet Casement seg til en speilvendt judasskikkelse. Han måtte aksle den tunge byrden med å gjøre noe forferdelig for å oppnå noe godt. Ikke desto mindre mislikte han å omtale seg selv som forræder, og understreket at England bar det egentlige ansvaret for alt han gjorde... Den religiøse retorikken fikk følge av svimlende visjoner om hva han ønsket å oppnå. "Tiden er kommet for å bryte opp det britiske imperiet."

Christensen ga pussig nok ingen forklaring på hvorfor han bød frem informasjonen. Han ba ikke engang om penger fra Lindley. Men nervøsiteten avslørte at han visste hva han gjorde. Christensen var i ferd med å forråde ett av de få menneskene som elsket ham. Hvorfor i all verden gjorde han det? Den gjengse forklaringen blant historikere har vært at han var ute etter penger og håpet at britiske myndigheter ville belønne ham for opplysninger om at Casement var på vei til Tyskland . Men han fremsatte ingen slike krav overfor Lindley.

Hans tilfelle er vanskelig fordi man i alminnelighet ikke kan trekke en skarp grense mellom galskap og begavelse.

Berlin har aldri øvet noen tiltrekning på meg som by, og denne vinteren var den tyske hovedstad ganske enkelt uhyggelig. Det var krisetid i mange land, men ikke noe sted så synlig som her. Fattigdom, arbeidsløshet, ufliddhet, misnøye, sult og uvennlighet preget byen. Og i all denne elendigheten trivdes politiske agenter som mikrober i råttent vann.

Mussolini og Hitler er eksponenter for de land som har fostret dem - men de var aldri kommet fram til de imponerende maktstillinger de hadde om ikke alle land, alle folk og alle politiske partier hadde hjulpet dem. Uten skyld er ingen av oss. Det er vi selv som skaper tiden - ikke tiden som skaper oss.

"Det er sant," tenkte Joacim, " jeg plukket blomster til henne helt til den dagen jeg klatret opp på gjerdet og fikk se avgrunnene ansikt. Da så jeg min barndoms have ikke var noen have med blomster og gress, den var en steinrøys av små og store løgner. Kunne jeg plukke steiner til henne? Jeg var krenket og skuffet, men ikke redd. Ikke så redd som Artur, for han løp skrikende inn i kjelleren og gjemte seg."

"Gå tilbake, Robert. Gå tilbake til menneskene, til lykken og ditt harde leie i fjellet. Det er jo det du lengter efter."
"Men jeg kan ikke, forstår du ikke at jeg ikke kan."
"Hvorfor kan du ikke?"
"Da måtte jeg innrømme at jeg tok feil."
"Da du klatret, var du aldri redd for å innrømme en feil."
"Det var noe annet, da skulle vi jo opp."

Den irskfødte Casement syntes å være selve personifiseringen av en keltisk type. Ytre skjønnhet og indre mystikk var en uslåelig kombinasjon som gjorde svært mange kvinner hodestups forelsket i ham.