-La oss reise heim igjen.
Men Gertrude, mora, svarte han: -Vi har ikkje nokon heim.
Slik var det for dei som hadde brote opp, det fanst ingen veg tilbake, berre framover.

"Takk for at du finnes" er et av de uttrykkene det egentlig er ett eneste godt svar på, og det er stillhet. Et menneskes eksistens er utenfor rosens eller kritikkens rekkevidde, den er et av livets mysterier, og mysterier skal ikke snakkes i hjel. De er en del av tilværelsen for å vekke undring og takknemlighet.

Korleis skulle dei innrette seg? Det var berre ein sengebrisk, og der kunne dei ikkje ligge saman. Eller kunne ein det? Er det ikkje slik at nauda bryt alle lover?

Når noen av de vi har rundt oss sukker tungt over forpliktelser som har hopet seg opp, så kan vi jo enten gi en håndsrekning eller bare minne den andre om at det ikke er verdens undergang om huset står uvasket i noen dager til, at det vi hadde planlagt, kan flyttes fram på ubestemt tid. Det kommer en sommer til. Og et år til, for den saks skyld. I et lengre perspektiv er et enkelt år forsvinnende kort tid.
Kan hende skjuler denne hverdagstanken en aldri så liten dirk til all slags kjærlighet. Kunsten å elske og å bli elsket er i høy grad et spørsmål om ikke å holde for hardt i hverandre.

Det er først når en gjør noe, at man forstår hvorfor man burde gjøre det.

Han hadde lagt bak seg dei draumane som ikkje var hans eigne. Men det var også noko som sa at han var komen til kort og aldri kunne bli den han helst ville vera.

Ein får elske den ein kan få, sa ho og gret igjen.

For jeg eier også en historie, og som du skal se: Mitt arbeide med mine klienter er avhengig av hvor godt jeg kjenner min egen historie, og i hvilken grad jeg er villig til å følge de tråder som springer ut fra den.

Det gjer vel ikkje noko om eg held deg i handa, sa ho.
Det er ingen som ser oss no, anna enn Gud. Og han kan umogeleg ha noko imot det.

For det skjer noe håpefullt hver gang noen tør å blottlegge sin hjelpeløshet og noen avstår fra å utnytte den.

Ordet " TILLIT" er et polindrom, altså en bokstavkombinasjon som er identisk enten den leses forlengs eller baklengs. Men ordet er også navnet på en utrydningstruet holdning - motet til å fortsette å stole på den andre, tross risikoen for å bli snytt.

Fordommer har sjelden noe med virkeligheten å gjøre, de forteller som oftest mest om bæreren.

Gråte gjør vi når vi kommer hjem. Gråt er i sannhet et av sorgens språk, og av og til kan gråten komme når gleden ikke kan rommes i smil og latter, men tårene er også et uttrykk for at man har et sted å gjøre av seg, at det finnes noen som kjenner en.

Og kommer vi ikke dit vi skulle, kan det like fullt tenkes at vi kommer dit vi skal.

I realiteten er flogiston et av de grunnemner som Gud benyttet da han skapte verdensaltet, det er til og med tenkelig at han selv består av flogiston i dets reneste form. Flogiston finnes som en bestanddel i all materie.
...
Den som ikke har sett flogistonet, har ikke sett Faderen.

I og for seg, sa jeg, ville jeg gjerne ha blitt. Men jeg må forsøke å komme videre. Jeg vil tross alt utrette noe i mitt liv.

Jeg skriver ikke, sa jeg. Jeg tegner. Et par streker i en tegning kan si mye mer enn alle bokstaver i hele verden.

Alfabetet er bare en ytterst ubetydelig bølgetopp på det ufattelige hav som utgjør språket. Det lille fåtall bokstaver er for intet å regne i sammenligning med de utallige lyder som de betegner. Og selv lydene er kun tilfeldigvis og rent på slump fornembare antydninger om det egentlige, underliggende språkets sammensatthet og mangetydighet og velde.

Stien min oppover Avaberget var fullstendig utradert av snøen. Men jeg har mine merker, jeg kan aldri gå meg vill.

Jeg lurer på, sier Manfred, hvor de kan ha gjort av bøkene? Det var jo fjell av bøker!
Det kan ha vært smitte i dem, sier jeg. Man kan aldri vite hva som finnes i bøker.