Ein gard utan ei matmor som trippar på loftsstigen, er som ein skytung dag, ...
Men ei god matmor er sola som varmar og lyser over garden. Om morgonen er ho den fyrste som stig or senga, knar ein deig, set frukost på bordet åt mannen sin, gjev han niste på vegen når han legg til skogs, og så skundar ho seg med mjølkebytta i handa til kven og mjølkar den brokute bølingen. Så bakar ho, ...Så , medan brødet svell, får ho endeleg frukosten sin, med barnet ved barmen, et ein brødbit, eller ei stekt sild, og tek seg ein slurk surmjølk or kruset. Men ho gløymer ikkje hunden, den trugne gardsvaktaren på trappa, og heller ikkje katten, som plirer svevnug borte ved omnen. - Og no styrer og steller ho att, vender seg og svingar seg, knar ein deig som ho set til gjæring i trauet, bakar han til brød, og i stride straumar renn sveiten frå panna hennar. Men sjå: når sola sig, har ho brøda ferdige, ... Og når mennene kjem frå skogen, venter det dei eit dampande kveldsmål på det kvitskura bordet. Men kvar er matmor sjølv? Der ute på tunet mjølkar ho atter sine krokhornute kyr, og i bytta skvalpar den sakte susande skumande mjølka. - Slik styrer og stellar ho, slik vender og snur ho seg; og fyrst når dei andre snorkar alt dei orkar i djupaste svevn, bed ho kveldsbøna si ved sengkanten. Og endå er det ikkje slutt på arbeidet og strevet hennar. Utan å misse tolmodet står ho opp om natta, rett som det er, nesten kvar time, og roar det vesle barnet som småsutrar i vogga. - Dette, gode brør, er den gode matmor.

( Beklager at dett ble et litt langt sitat, men jeg klarte ikke å korte det mere ned uten at innholdet ble meningsløst. Videre må jeg føye til at det ikke helt er mitt syn på ei god matmor. Ø.)

Då tok lensmannen atter til ords: " Ja, no sit de fint i nota, de utkropne fantar, fint i nota, ja, og her slepp de ikkje unna før vi har fått tina dykk eit grann til påminning, til eit lite minne om fotblemmene de har skaffa oss, fantepakk de er!
Hit no, mor, med bjørkekvisten, og gjev dei med retteleg varm hand!"

Den sterke dikterer opinionen; og seierherren i krig blir før eller senere anerkjent, uansett hvilke forbrytelser han måtte ha begått på sin vei mot målet.

Svensk var embetsspråket og fortrengte fullstendig finsk, som ble betraktet som uegnet til kunst og vitenskap.

-Var det vanskelig å finne meg?
-Nei, svarte gutten -det var det ikke, for jeg visste ikke at du fantes, og nå sitter vi her sammen.
-Ja, svarte den gamle mannen, -nå sitter vi her sammen ...

( Fra novellen Elven av Bo Carpelan.)

"Vi er fornuftige folk, her i landet," sa Wellington. "Særlig når det regner."

Nå var det egentlig forbudt å duellere - man kunne bli tiltalt for mord om man skulle komme til å drepe en fyr i en duell. Men det hadde vært nesten tre hundre dueller bare mens kong Georg III satt på tronen. Og innpå hundre av dem endte med døden. Siden det skulle være et oppgjør mellom gentlemen , lot man som oftest som ingenting.

Til syvende og sist blir ikke barn nevrotiske av frustrasjoner, men av mangel på mening med frustrasjonene.

For sin del hadde Victoria fått sanne at makt er en ensom ting - selv for de sterkeste, kanskje nettopp for dem.

"Jeg har gitt opp mine tidligere standpunkter i overbevisningen om at de ikke lar seg forsvare lenger. Jeg bøyer meg for en moralsk nødvendighet som jeg ikke kan stå imot. Det ville ikke være riktig å drive motstanden så langt at den ville true nettopp det politiske system og de verdier jeg ønsker å forsvare."

Aldersforskjellen ville ikke bli mindre i ekteskap nummer to, og hun var ikke innstilt på å stå til disposisjon for enda en halvgammel, innbilsk fyr som prøvde å strekke sin manndom lenger enn evner og krefter skulle tilsi.

Selv om hverken mor eller sønn hadde noe ut over det nødvendige, var de aldri matløse, kledløse eller vedløse i Glova. Og det var jevngodt med å være rik.

Krakken til slipesteinen var så lav at en måtte stå tvekroket for å dra den. Det var som det skulle være, å dra slipestein var arbeid for unger og kvinnfolk, og alt som kunne få dem til å bøye seg, var av det gode.

...fordi hjertet fortsetter å elske uansett hvor mye smerte det utsettes for; det er det som gjør kjærligheten så vakker.

Ettersom han var en mann som elsket historie og hadde lest en god del, kunne han fortelle henne om huset uten å bry seg om at hun hadde hørt det samme et dusin ganger allerede.

( Jeg måtte bare ta med dette sitatet da mange ville sette denne merkelappen på meg.)

Noen ganger tok hun på seg selv med fingrene. Hviskende fortalte hun bestevenninnen om det og hun pleide å si, når man elsker noen, er det annerledes, men hvordan forklarer man sommerfugler for en skilpadde?

Nadja var halvhjertet, for bestevenninnen hadde hvisket noe til henne om hva kjærlighet egentlig var, at den ikke må vekkes før den selv vil.

..., men når nauda var stor, fekk ein ty til gamle svartekunstar. Det var i alle fall ikkje råd å la det vera ugjort.

Ho såg på han, og det var stille ei lita stund mellom dei. Så gjekk ho bort til han og slo armane om han.
-Kva er det?
-Eg er litt redd.
-Kva er du redd for?
-Alt som vi enno ikkje veit, og det livet vi enno ikkje har levd!
-Du treng ikkje vera redd for livet du som har meg, sa Eilert.
-Nei, eg har jo deg, sa ho.

-Driv du og kysser dotter mi?
-Det kan eg ikkje nekte for, sa Eilert.
-No må de finne ut når de kan gifte dykk, sa Knut Lyseng, -slik som dette kan det ikkje halde fram.
-Da kornskurden var ferdig gifte Boas seg med Ruth, sa Eilert.
-Ja, da vil eg seia den 6. november, for seinare enn den 1. november må det ikkje stå korn ute, sa Lyseng, -og da har du nokre dagar å områ deg på.