Jeg vet ikke riktig hva som menes med å forstå, sa jeg. Jeg har ofte hørt mennesker si: Ja, jeg forstår. Men de har ikke forstått noen ting.
Jeg forstår, sa bestyrerinnen.

Nå begynner en ny epoke i ditt liv, du har et nytt område å erobre, du skal vende blikket fremover, man må aldri bli slave av sine vaner og av fortiden. Livet i seg selv er i uavlatelig forandring.

Jeg er blant de troende, men det siste jeg vil være, er sikker. Dette ettersom den sikre har plassert seg utenfor troens sfære. Derfor er kanskje ikke noe dumt ord når man snakker om tro. Særskriver vi ordet, ser vi betydningen klarere: Det kan skje.

"Hvor jeg avskyr uttrykket 'hundre prosent'", skriver Tomas Transtrømer og beskriver hundreprosenterne som " de som ikke kan være noe annet sted enn på utsiden av seg selv, de som aldri lar tankene flakke, de som aldri åpner feil dør og får et glimt av Den Uidentifiserte - gå forbi dem!"

... aberet er at jeg ikke kan skrive. Aberet er at jeg aldri har lært meg alfabetet.
Men han svarte straks: Det er ikke noe hinder. Nei, det er ikke til hinder for noe. Det er en masse av våre residerende kapellaner og sogneprester som ikke kan lese og skrive. De preker allikevel . Det er en vanskelighet. Men ikke et hinder.

De mest storslagne liv er sjelden mønstergyldige.

Er det noe spesielt?
Ja, sa jeg. Det er dette her med bokstavene.
Joo, sa hun. Vi tar dem litt etter litt. Du får lære deg to eller tre om gangen.
Er det helt nødvendig? sa jeg.
Ja. Uten bokstaver kan ikke mennesker vokse opp og utvikle seg. Uten bokstaver ville jorden sannsynligvis gå under. ...
De står ikke stille, sa jeg. De beveger seg så fort at jeg ikke kan se dem. ...
Når bokstavene slutter å rotere og danse, sa jeg, da skal jeg lære dem. Det lover jeg. ...
Denne boken som visstnok skal hete VIL DU LESE, sa jeg. Jeg vil ikke ha den. Det finnes en annen bok som er ufattelig mye bedre. En bok som holder livet ut.
Det er myndighetene som velger våre bøker, sa hun. Myndighetene foreskriver. Og vi leser.
Kunne man ikke tenke seg et unntak? sa jeg.
Nei, sa hun. Det finnes ingen unntak. Alle unntak, hvilke som helst unntak, kan tilintetgjøre den bestående orden.

Dag etter dag, kveld etter kveld, leste morfar og jeg Dores Bibel ved hjelp av dette apparatet. En eneste side kunne kreve en ukes lesning, Forstørrelsesglasset utslettet avstanden mellom øyet og det som ble betraktet, pupillen og netthinnen og flekken vi betraktet, forente seg eller smeltet sammen til en enhet som vi pleide å kalle Synet.

Jeg ber Dem være skånselløs! Alt overflødig må bort. En bok skal naturligvis ene og alene handle om sitt emne!

Og du er sikker på at han forsto det han leste?
Når man leser, sa far, da forstår man.

Hvis man leser, sa mor, da er ingen bilder farlig lenger. Når man leser, blir alt forklart. Noen har alltid skrevet ned såvel årsakene som virkningene.
Du mener, sa jeg, at det skrevne er enda tydligere og klarere?
Ja, sa hun. Skriften gjengir selve virkeligheten. Om man vil vite hele sannheten, da må man lære seg alfabetet og skilletegnene.
Må man vite hele sannheten? Sa jeg.

En vei til avspenning kan paradoksalt nok gå gjennom å utsette seg selv for påkjenning. Den økende interessen for pilgrimsvandringer er i så måte et svært gledelig tegn i tiden. I vandringen ligger en hvile og av og til en redning.

Det verste ved en krig er at ingen får være almindelige mennesker lenger. Vi får valget mellom å være rovdyr eller martyr.

Fødselen er unik; den skjer en enkelt gang. Den kan aldri gjentas. Men allerede i fødselsøyeblikket griper døden etter oss. Det er dette noen minnes; det er dette som ryster, kaster og manipulerer oss. Verden er underlagt døden og det forgjengelige. Det går ingen navlestreng tilbake.

Lilly så seg om. "Nei," sa hun etter å ha tenkt seg om. "Vi lar dem være. Det kan være fint bare å huske det sånn. Som det var."

Han reiste sig og stemmen dirret. -Det er noe som vi nettopp i denne tiden skal verne om, herr Andersen, og det er det frie ord.

As the death Cloud darkened the sky over the Lake of Hate, Ellen raised her arms to the Heavens. 'God!' she shouted, 'is this Your vengeance? What have we done except to be poor? And if we have sinned...if I have sinned, why punish my children? Why condemn the innocent with the guilty?' She violently hurtled the words at Him. 'Answer me - answer me, if You are up there at all!'

Så vidt jeg husker var det seks år etter krigens opphør at jeg tok opp en film av førti blinde flyktninger, som fikk reise til Norge fra Tyskland . Jeg filmet da de kom til Fornebu og da de ble installert på Konnerudkollen. Etter all den hensynsløshet som jeg hadde sett når man valgte flyktninger, gjorde det inderlig godt å konstatere at det i alle fall i ett land ble gjort en barmhjertighetsgjerning uten tanke på betaling i form av arbeidsytelser.
...
Underlig nok ble denne filmen av de blinde den siste filmen jeg lagde i mitt lange arbeidsliv. Etter alle de opptak jeg har gjort av menneskelige ødeleggelseslyst og grusomhet i krig og revolusjon, er jeg glad for at mitt siste arbeid var en skildring av barmhjertigheten, for det er den vi moderne mennesker trenger mest av alt. Kristen barmhjertighet.

Men andre land sender flyktningekommisjoner til Tyskland og velger ut immigranter. Avstumpet som vi mennesker er blitt gjennom krig og skildringer av konsentrasjons- og slaveleirer, er det ikke gått opp for disse kommisjonenes at de følelsesmessig ikke er bedre enn fortidens slaveoppkjøpere.

At Roosevelt lot seg fascinere av Stalin, og at England lot de opprinnelige ledere falle og gikk over til å smiske for Tito og andre kommunisthøvdinger, viser at Amerikas president ikke var sterk i utenrikspolitikken, og at selv en Churchill kan feile.