Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Gjentakelsen er en rå og heftig framstilling av ungt liv. En voksen kvinne ser tilbake på seg selv som 16 år gammel jente, hun gransker en sentral hendelse fra oppveksten. Gjentakelsen handler om å kysse for første gang, å skulle gjøre det for første gang, å drikke og kjenne rus i kroppen, på fest hos noen gutter i et rekkehus i Oslo. Å løpe til Ullevålseter for å forberede seg til maraton, å kjenne en enorm sult og tørst. Hele tida vokter mor over jenta som en hauk. Far holder seg i bakgrunnen. Fars avstand er påtakelig, mors kontroll er uhørt. Det fins hemmelighet i familiens hus.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2023
Format Innbundet
ISBN13 9788202801328
EAN 9788202801328
Språk Bokmål
Sider 142
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Kritikerprisen. Voksen 2023 Ungdommens kritikerpris 2024
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Nok et mesterverk fra Vigdis Hjort. Hennes evne til å beskrive det som skjer mellom og i oss mennesker i våre relasjoner er helt fantastisk! Spesielt mor-datter-forhold og familiedynamikker.
Akkurat så intens og malende at man suges inn i handlingen og tilbake i tid. Gode kritikker, vel fortjent.
Dette er en bearbeidelse av novellen «Den første gangen» (utgitt 1999). Novellen har litt mer fokus på en ung forfatterspires diktning, mens romanen har større fokus på fortellerens mor. Fokuset på moren og familens dysfunksjon passer godt inn i rekken av Vigdis Hjorths romaner de siste årene.
«Førtiåtte år etter hendelsen, i ei lita hytte i Nordmarka i den mørke måneden november, kom den uventa tilbake og med overraskende intensitet og forbløffende detaljer jeg for lengst har glemt. For den ville si meg noe, men hva?»
Det er ikke mange sider i den siste boken Vigdis Hjorth har utgitt. Romanen Gjentakelsen utgitt i 2023, er bare på 144 sider og med korte kapitler. Men den er intenst. Anmelderne er samstemte: Vigdis Hjorth sin beste. Hittil. For Vigdis Hjorth vet å overraske. Så hvem vet hva som kommer i neste bok.
Vigdis Hjorth skriver ikke bare gode bøker. Hun snakker villig vekk om bøkene og annet rundt litteratur. Her kan du lytte til hva hun sier om romanen og annet rundt litteratur:
«Hjorth finner roen i gjemmestedet til Trotskij. Nå er hun på plass i Forfatterintervjuet.»
En sterk og sår historie i nydelige setninger og korte kapitler som gjør boken lettlest og tilgjengelig.
Intens og velskrevet. Likte imidlertid "Er mor død" og "Femten år" bedre.
Fortelling fra ungdomstiden, men med et bakteppe om det det kanskje ligger noe mer bak som preger livet. Interessant fortelling.
Vigdis Hjorth ble vinner av Kritikerprisen for denne boka. Dermed har hun vunnet Kritikerprisen for beste voksenbok for tredje gang.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketMen den virkning den fikk, min første diktning, og den forferdelse den medførte, lærte meg noe avgjørende: At det vi dikter opp kan ha større betydning enn det som er sant, og kan være sannere.
Broren vår dro ut og bort så fort han kunne og fikk lov, for mor engstet seg ikke for ham som for meg fordi han ikke hadde opplevd det jeg hadde opplevd og som virka i meg, men også i hele familien selv om det bare var to som visste om det og som visste om det på to helt ulike måter, begge fryktsomme.
Det du vil glemme, vender tilbake, hjemsøker deg så livaktig at det føles som om du gjennomlever det på nytt, og gjerne med de samme overveldende og uhåndterlige følelsene som opprinnelig, så du tror du vil omkomme under dem, så du kjemper mot tilbakekomsten, stritter imot, uten å klare å forhindre den eller verge deg mot smerten som følger, så du må gjennom den på nytt. Men når det er gjenopplevd og gjennomlevd, når den lammende smerten avtar, vil du antagelig erfare at du har fått ny innsikt i det tilbakekomnes betydning, derfor kom det tilbake, for å fortelle deg noe.
Det finnes en sorg, en smerte så opplevd at det er ekkelt, de jaget meg fra seg, så ga de meg skylda for at jeg dro.
Jeg omfavna henne og hun lot seg omfavne og omfavnelsesns øyeblikk oppheva tida, og matematikken og mekanikken i klokka mi gjaldt ikke, for dette var ikke et punkt på en linje eller en sirkel, men et øyeblikk dypt, fylt, uendelig og sammensatt
Jeg sto opp og gikk ut med hunden, hva annet kunne jeg gjøre, gikk langt i den grå og fuktige tåka med en følelse av å være ulykkelig forelsket, men uten noe objekt for all rastløs lengsel.
Jeg slutta å skrive dagbok, jeg mista mitt mest fortrolige rom og stedet for selvsamtale, mista mitt viktigste beroligende middel, den lindrende følelsen av både forsvinning og dirrende eksistens som skrivinga brakte med seg. Når jeg heretter skreiv, . . . . . var mor og far mentalt tilstede i rommet og fulgte pennen min med mistenksomme øyne, så jeg valgte mine ord med omhu. . . . . jeg luka ut der jeg mente jeg fant spor av meg selv, skreiv og retta som om jeg var overvåka og kunne bli straffa for ordene mine, og det kunne jeg.