......Det var mørkt i rommet, og en sterk luft av forråtnelse slo ut gjennom døråpningen.
"Det er nå vel aldri hai," sa grindvikingen, blåste og gned seg på nesen. Han syntes han kjente duften av den delikate islandske rett som ligger nedgravd i jorda i tolv år og en vinter før den kommer på bordet.

"Om jeg sverger ja eller nei nå eller senere, det kommer på ett ut, søster Jorunn: En kvinne sverger mot bedre vitende hvor som helst og overfor hvem som helst, så sant hun vil verge en sak som er henne mer dyrebar enn sannheten selv."

Skalden sa: "... Guds miskunn er det første som dør i harde tider. Var det slik at noe var å vinne med tårer på Island, da ville ikke tiggerne bare bli båret over elvene på tårer, men sveve på vinger over de store hav."

... ingen kvinne er så mektig at hun ikke forstår en annen kvinne.

"...Så er sagt at den en gir en almisse, er en siden avhengig av. Det vi engang har gjort, blir ved å være til...."

"Menneskets samvittighet er en upålitelig dommer når det gjelder rett og rangt," sa han. "Den er liksom hunden i oss - mer eller mindre veldressert riktignok - som lyder sin herre, omgivelsenes lovbud. Dens herre kan være god, og han kan være ond, alt etter omstendighetene. Det hender den har en skurk til herre."

Dronningen hadde gitt beskjed om at det ikke skulle stå sterk vin på bordet i hennes gjestebud, bare lett fransk vin, og det skulle skjenkes med måte. Hun ville at denne fest skulle preges minst mulig av den råskap som i hennes øyne var karakteristisk for nordens folk, og som alltid ga seg utslag når de drakk.
Ved solnedgang reiste selskapet seg fra bordet. For å underholde gjestene ble det nå kastet en mengde små hunder ut i dammen oppe på haugen. De fikk vise hvor flinke de kunne være til å innhente og bite i hjel ender og andre vingestekkede fugler som svømte der. De kongelige majesteter og deres høye gjester hadde stor fornøyelse av denne leken.

Det er den gamle historie på Island. Lærde folk har fortalt meg hva som står i deres bøker: Engang før i tiden tok alle de menn på Island som dugde til noe, og slo hverandre ihjel så det til slutt bare var drukkenbolter og barbarer igjen.

Hun var et lyrisk motstykke til den første - ikke så preget av de erfaringene som gjør en kvinne til en kvinne.

innunder påske firte de en mann fra Østlandet ned til bonden. Han var blitt dømt til Bremerholm for et av de skjendigste brottsverk noen kunne gjøre seg skyldig i på Island: han hadde rodd ut til ei hollandsk fiskeskute og kjøpt sytråd.