2015
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Forlag De norske bokklubbene
Utgivelsesår 1970
Format Innbundet
ISBN13 9788252501186
EAN 9788252501186
Genre Klassisk litteratur
Språk Bokmål
Sider 284
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Etter å ha lest Hans Falladas roman "Alle dør alene" i en nyoversettelse fra Dinamo Forlag i 2011, ble jeg oppmerksom på Falladas roman "Hva nå - lille mann?". Ikke veldig lenge etterpå kom jeg over en Bokklubb-utgave fra 1970 på et loppemarked. Likevel skulle det ta tid før jeg fikk lest boka - ikke før Dinamo faktisk på nytt hadde en nyoversettelse av denne boka klar - "Lille mann - hva nå?". Også denne gangen er det Nina Zandjani som har oversatt boka.
Siden jeg allerede hadde boka, som i sin tid ble oversatt av Arnulf Øverland, har jeg valgt å lese denne utgaven. Det er noen forskjeller mellom bøkene. Bl.a. er Emma Mörschel (Johannes Pinnebergs venninne og etter hvert unge kone) kalt Tuppa i Øverlands oversettelse, mens Zandjani har kalt henne Lille Lam (en direkte oversettelse av det tyske Lämmchen). Og barnet de venter som i Øverlands oversettelse konsekvent kalles Pluggen, har i Zandjanis oversettelse fått navnet Nurket.
Hans Fallada (f. 1893 d. 1947) har i følge Wikipedia en rekke romaner bak seg. Likevel er det sørgelig få av dem som er særlig kjente. Med romanen "Kleiner Mann - was nun?" slo han for alvor gjennom som forfatter, selv om hans berømmelse åpenbart må ha vært ha nokså forbigående karakter. Kanskje skyldtes dette at han var litt for ivrig etter å tilpasse seg nazi-Tysklands krav til litteratur, av frykt for å miste retten til å utgi romaner? Og at han derfor "mistet seg selv" og ikke skrev så ekte som han følte for? Gjennom et møte beskrevet mellom Hans Fallada og den amerikanske diplomaten William E. Dodd i Erik Larsons bok "I dyrets buk", er det ting som tyder på det. I så fall må det ha vært stikk i strid med Falladas natur, slik jeg oppfatter at denne kommer til uttrykk i den modige boka "Alle dør alene", hvor et forsiktig opprør mot nazi-styrelsen i Tyskland er hovedtema.
Min utgave av boka inneholder et forord skrevet av Arnulf Øverland, og her skriver han følgende:
"Hvis man ville skremme folk fra å lese den, kunne man bare fortelle, hva den handler om: En ganske alminnelig mann av den underordnede handelsstand og en ganske alminnelig ung pike av folket gifter seg og får et barn, eller omvendt. Og de er fattige, og han blir arbeidsløs, og de blir enda fattigere, punktum.
Og hva er nå dette? - Jo, det er ett av to, enten er det ingenting, eller også er det den alminnelige manns historie, som så mange forfattere har prøvd å skrive. Her er den. Og den er merkeligere enn hundre eksotiske romaner.
Et menneskes liv er aldri kjedelig. Det byr på en uendelighet av høyst interessante og for oss alle livsviktige og uløste problemer: Hvis vi kjente oss selv i all vår bunnløse og gåtefulle alminnelighet, ville verden med ett slag vært revolusjonert.
En annen sak er at en fortelling både om en helt og om en alminnelig mann kan bli mektig kjedelig, hvis forfatteren bare er dum nok. Og det skal ha forekommet." (side 6)
Og så kan man selvsagt legge til at jovisst handler romanen om en alminnelig mann, men i tillegg viser forfatteren hvordan det var å leve i Tyskland på begynnelsen av 1930-årene, i en tid hvor flertallet av menneskene som levde på vår jord var fattige, svært fattige, og hvor helt grunnleggende behov for trygghet hos arbeidstaker ble svært lite ivaretatt. Her var det kapitalen som rådde, og de små menneskene - også vår "kleiner Mann" - hadde å tilpasse seg. Ellers var det i arbeidsgivers makt å ta fra vedkommende tryggheten fra den ene dagen til den neste. For det finnes verre ting enn å være en underbetalt, hundset arbeider, og det er å ikke å ha en jobb ...
Innledningsvis får vi vite at der har oppstått en romanse mellom Johannes Pinneberg og Emma Mörschel - her kalt Pinne og Tuppa. Tuppa er gravid og paret gifter seg i full fart. Noe bryllup blir det ikke, for det har de selvsagt ikke råd til. Pinne har riktignok jobb, men så snart det kommer ut at han er blitt en gift mann, mister han jobben innenfor såvarebransjen. En jobb han i grunnen har fått utelukkende fordi sjefen hans håpet at Pinne skulle gifte seg med hans noe tilårskomne, ugifte datter ...
Paret reiser til Berlin, hvor Pinne har fått lovnad om en ny jobb via morens kontakter. Moren er åpenbart kun ute etter å flå det unge paret økonomisk og på andre måter, og de skjønner raskt at de ikke kan bli hos henne. Lønnen Pinne mottar i sin nye jobb er dessuten latterlig lav og egentlig ikke til å klare seg på. Jobben han har fått avhenger av at morens venn Jachmann og hans nye arbeidsgiver fortsetter å være venner. Men han har intet valg, og plutselig våkner det en liten økonom i Tuppa, som setter opp budsjett over hva de har å rutte med. Lite vet de da om at det absolutt skal bli verre tider med arbeidsledighet og uverdige forhold.
"Herregud, han er en av millioner. Ministre holder taler til ham, formaner ham, oppfordrer ham til nøysomhet, til offervilje for fedrelandets skyld, til å sette sine sparepenger i banken og stemme med de samfunnsbevarende partier.
Han gjør det, eller han gjør det ikke, alt ettersom det faller seg; men han tror ikke på dem, han tror ikke et ord av hva de sier. I dypet av sin sjel vet han at alle vil ha noe av ham, ingen vil gjøre noe for ham. Om jeg går til bunns eller ikke, det er dem likegyldig, om jeg kan gå på en kino eller ikke, det er dem meget likegyldig, om Tuppa kan få klær og mat og pm Pluggen kan få det godt, det er dem alldeles likegyldig.
Og alle andre som står her i lille Tiergarten - det er virkelig en liten dyrehave! - disse ufarlige, utsultede, elendige dyrene, dem går det iallefall ikke bedre. Tre måneders arbeidsløshet, så er det farvel til den rødbrune ulsterfrakk, farvel til ethvert håp om å komme fram i verden. Onsdag kveld blir kanskje Jachmann og Lehmann uvenner, og dermed er jeg ubrukbar, ferdig, farvel." (side 111)
Selv om "Hva nå - lille mann?" er en roman om en liten families vandring fra fattigdom til enda verre fattigdom, er boka full av humor - svart humor. Dette som uttrykk for en slags overlevelsesstrategi når alt annet synes håpløst.
Har boka aktualitet den dag i dag? Både ja og nei. Nei, fordi mennesker som havner utenfor det såkalt vellykkede i dag, blir stående sørgelig alene - i motsetning til i mellomkrigstiden hvor de aller fleste var like fattige. Dermed blir det dobbelt byrdefullt å være fattig i dag. Samtidig blir man ikke stående uten tak over hodet eller uten mat på samme måte i dag som den gangen. Ja, fordi det heller ikke i dag er noen som bryr seg - sånn egentlig - dersom man skulle havne utenfor det etablerte ...
Jeg kjedet meg aldri under lesningen av denne boka, selv om den handler om alminnelige mennesker med alminnelige problemer, sett med 1930-tallsøyne. Og det på tross av at det mangler et "spennende" plott eller en voldsom dramatikk. Det jeg fant interessant var beskrivelsen av hverdagslivet i Tyskland på begynnelsen av 1930-tallet, og dessuten også hvor prisgitt man var arbeidsgiver og hvor vilkårlig man ble behandlet dersom man som arbeidstaker ikke hele tiden gjorde som forventet. Desperasjonen som beskrives når Pinne ikke klarer å selge så mange dresser som det er forventet av ham, og som gjør at han går så altfor langt over streken og til slutt mister jobben - den er fantastisk beskrevet av Fallada! I sluttscenen står og faller alt på en opplevelse av verdighet, og akkurat dette aspektet har i aller høyeste grad en aktualitet den dag i dag. Romanen er meget godt skrevet, og jeg anser dette for stor litteratur! Her blir det terningkast fem! Og så må jeg medgi at jeg undres over at boka ikke har fått større oppmerksomhet i media i forbindelse med Dinamos nyutgivelse ... Jeg har kun funnet en anmeldelse av boka i Dagbladet v/Arne Dvergsdal 29. april 2013. Og ingen blogginnlegg overhode ...
Johannes og Emma gifter seg i all hast da det viser seg at Emma er gravid. De bor i beskjedne kår nord i Tyskland, men da Johannes mister jobben, flytter det unge paret til Berlin. Der bor moren til Johannes som det unge paret flytter inn til, men fru Pinneberg er ikke den enkleste å forholde seg til, og etterhvert går Emma på desperat jakt etter et nytt bosted. Johannes får jobb i en konfeksjonsbedrift, og i begynnelsen går det strålende, men smiskende kolleger og innstramminger går ham til slutt på nervene.
Det er ikke enkelt for noen arbeidere i mellomkrigstidens Tyskland, noe som blir godt belyst i denne boken.
Det er få lyspunkter i denne historien, og jeg irriterte meg stort over Johannes til tider. I tillegg ble jeg ikke helt klok på kallenavnet til Emma, lille lam. Hun benevnes faktisk kun med Emma et par ganger, noe jeg fant litt forstyrrende, men en god bok er det like fullt.
En pussig, stemingsfull og oppslukende bok som jeg leste før min første tur til Berlin. Beskriver dagliglivet til et ungt par, med økonomiproblemer, naivitet, realisme, humor og fortvilelse. Hvor god boken var skjønte jeg ikke før jeg kom til Berlin - da kunne jeg nemlig se for meg paret gå i gatene og kjente meg igjen - aller mest i stemningen som fortsatt sitter igjen i brostein og gamle hus.
Og utenfor parken brer markene seg, et riktig høstlandskap, drivende vått, rusket og trøstesløst ... Hjemme - de har et tosket ordtak her i byen: Det er bra at husene er hule innvendig, så det går an å bo i dem.
Kassereren i foreningen "harmonien" vil avkreve henne en mark i entre. Hun spør bare -Vil du ha en ørefik? Kassereren vil ikke noe. Og så står hun i dansesalen. Hun betenker seg et øyeblikk,står bak en søyle og ser ut over salen,men så flammer raseriet opp i henne. Der danser hennes Emil,han er flott og kjekk ennå med sitt blonde fullskjegg,og han danser med et svart lite best,som hun ikke engang kjenner,hvis en da kan kalle det dans,sånn uterlig vrikking.
"... tenk om man kunne kjøpe noe slikt! Jeg tror jeg ville grått av glede."
"De som har råd til å kjøpe det," svarte Pinneberg etter en stund, "de gråter ikke av glede. Men det hadde vært fint."
Men Tuppa lar seg ikke trøste: «Det er jo ikke det heller, det er slett ikke det! Men de forakter meg så. Du ditt hønsehode, sier de. Herregud, om jeg nå ikke er så klok. Det er mange ting jeg som jeg ikke forstår. Og så det at jeg ikke er pen...» «Men du er pen!» «Du er den eneste som sier det. Når vi skulle ha dansemoro, ble jeg alltid sittende over. Og når mor sa til Karl at han skulle få noen av kameratene sine til å danse med meg, så sa Karl, at hvem tror du vil danse med en slik geit? - du er den eneste...» En uhyggelig følelse sniker seg inn på Pinneberg. Dette skulle han visst ikke ha sagt. Jeg har alltid trodd at hun var pen; men kanskje hun slett ikke er pen?
Et slag for tysk og tyskspråklig litteratur!
I forbindelse med felleslesing av Cees Nootebooms Allesjele (Kjells lesesirkel januar/februar 2021) kom det frem et ønske om mer kunnskap om tysk litteratur. Tyskland var før andre verdenskrig et kulturelt kjerneområde i Europa. Det var dit kunstnere, forfattere, malere, musikere (også norske) reiste for å studere. Det er et tankekors tysk etterkrigslitteratur og kunst er så lite kjent i dag.
Bokelsker «Vannflaske» etterlyste tips om tyske bøken, og responsen lot ikke vente på seg. Her er en oversikt over de anbefalte. Mangler noen?