Bokelskere.no

Og utenfor parken brer markene seg, et riktig høstlandskap, drivende vått, rusket og trøstesløst ... Hjemme - de har et tosket ordtak her i byen: Det er bra at husene er hule innvendig, så det går an å bo i dem.

"... tenk om man kunne kjøpe noe slikt! Jeg tror jeg ville grått av glede."
"De som har råd til å kjøpe det," svarte Pinneberg etter en stund, "de gråter ikke av glede. Men det hadde vært fint."

Kassereren i foreningen "harmonien" vil avkreve henne en mark i entre. Hun spør bare -Vil du ha en ørefik? Kassereren vil ikke noe. Og så står hun i dansesalen. Hun betenker seg et øyeblikk,står bak en søyle og ser ut over salen,men så flammer raseriet opp i henne. Der danser hennes Emil,han er flott og kjekk ennå med sitt blonde fullskjegg,og han danser med et svart lite best,som hun ikke engang kjenner,hvis en da kan kalle det dans,sånn uterlig vrikking.

Men Tuppa lar seg ikke trøste: «Det er jo ikke det heller, det er slett ikke det! Men de forakter meg så. Du ditt hønsehode, sier de. Herregud, om jeg nå ikke er så klok. Det er mange ting jeg som jeg ikke forstår. Og så det at jeg ikke er pen...» «Men du er pen!» «Du er den eneste som sier det. Når vi skulle ha dansemoro, ble jeg alltid sittende over. Og når mor sa til Karl at han skulle få noen av kameratene sine til å danse med meg, så sa Karl, at hvem tror du vil danse med en slik geit? - du er den eneste...» En uhyggelig følelse sniker seg inn på Pinneberg. Dette skulle han visst ikke ha sagt. Jeg har alltid trodd at hun var pen; men kanskje hun slett ikke er pen?