Burde jo skrive en omtale på engelsk, siden jeg har lest denne både på originalspråket og på norsk.
Men jeg skal i stedet sitere litt fra boka, der Jacob beskriver litt om hvordan det er å leve med Asperger (side 321):
"Having Asperger's is like having the volume of life at full blast all the time. It's like a permanent hangover (although I admit I have only been drunk once, when I tried Grey Goose straight to see the effect it would have on me and I was dismayed to learn that, rather than giggling, like everyone on television who's drunk, I only felt more displaced and disoriented, and the world only got more fuzzy and indistinct). All those little autistic kids you see smacking their heads against walls? They're not doing it because they're mental. They're doing it because the rest of the world is so loud it actually hurts, and they're trying to make it all go away."
Jeg er stadig like imponert over Jodi Picoult og hennes evne til å skrive virkelighetsnært og ekte om vanskelige temaer.
Jacob har fått diagnosen Asperger. Det påvirker også livet til de som er rundt ham. Først og fremst hans mor og bror.
House rules handler om å ha trygge regler og forutsigbare stabile rammer i livet og i huset, nettopp for at Jacob skal greie å fungere så godt som mulig i det daglige.
Men Jacob har, som mange med Asperger, sine egne meget spesielle interesseområder, som han går inn for med hva noen av oss nok ville kalle fanatisk innsats; i dette tilfelle er det krimscener og en viss kriminalserie på tv som er det store interessefeltet. Jacob er en mester i å løse kriminalmysteriene...
Så havner han opp i en ekte krimscene i virkeligheten. Og da begynner problemene å rulle for alvor. Jacob blir siktet for mord.
Jodi Picoult veksler ofte mellom å gå inn under huden og langt inni hodet på alle hovedpersonene som er med i boka, og det gjør hun også her. Vi får på den måten oppleve det som skjer fra flere perspektiver.
Til slutt vil jeg ta med dette sitatet fra Jacobs mor Emma (side 544):
Once Jacob told me that he could hear plants dying. They scream, he said. I thought for certain this was ridiculous until I talked to Dr Murano about it. Kids with Asperger's, she said, have senses we can't even imagine. We filter out sounds and sights that are constantly barraging their brains, which is why sometimes it seems like they're off in their own little world. They're not, she said. They're in our world, but they're more engaged in it than we'll ever be.
Min engelske utgave finnes her.
Glitrende skrevet!

Eg er bibliotekar, mor til ein gut med Asperger, og les ein del, og no har eg nett drege med meg heim boka Åstedet av Jodi Picoult (Cappelen Damm 2011). Eg les ikkje "vaskeseddelen" (det som står på baksida av boka; ofte ei lita oppsummering av kva boka handlar om) lenger, så eg vart overraska då det viste seg at ein av hovudpersonane var ein gut, Jacob, på 18 år med Asperger syndrom. Boka er oppdelt i små kapittel, der overskrifta i kvart kapittel er namnet på den som er eg-person i dette kapittelet. Det vekslar mellom Jacob sjølv, mor hans, bror hans og andre personar som familien har med å gjere gjennom handlinga. Ein av dei tinga eg liker best ved boka, er nett det at eg-forteljaren skiftar. På det viset får vi Jacob sin versjon av ein situasjon (som eg tykkjer verkar truverdig) i eitt kapittel, før vi kanskje får mor hans sin versjon i det neste (også foreldrestemma verkar truverdig).

Jacob si særinteresse er politiet sitt arbeid når det har skjedd ei kriminell handling. Dette fører han nokre gonger inn i vanskelege situasjonar.

Forfattaren har gjort ein svært god research før ho skreiv, for boka er svært godt skriven, tykkjer eg. Eg finn gjenkjenning av fleire sortar, både av den såre sorten (når det gjeld tankar og val ein gjer som foreldre til eit barn med AS) og av meir aha-opplevings-messige sorten (sonen min er 14 år og har AS, og eg opplever at eg gjenkjenner nokre av Jacobs måtar å reagere og får ei forklaring på dei som eg ikkje har skjøna tidlegare). Jacob har Asperger syndrom, men ikkje alle menneske med Asperger syndrom vil reagere på same måten som Jacob. (Har du møtt ein person med Asperger syndrom, så har du møtt EIN person med Asperger syndrom.) Til dømes har Jacob ein god del meir synleg tvang enn sonen min har. Likevel finn eg store likskapar. Sjølv har eg tenkt å anbefale boka til slekt og venner som kanskje ikkje har lese seg så mykje opp på diagnosen på førehand. Her får dei nemleg god forklaring på særtrekk ved Asperger syndrom, og i skjønnlitterær form, noko som kan vere enklare å forhalde seg til enn ein fagtekst. Men om du tenkjer å gjere det same - les for all del boka først sjølv!

Dette er ikkje nødvendigvis lysteleg lesnad. Eg vil ikkje skrive noko meir om innhaldet i boka, for eg liker ikkje sjølv å vite for mykje om ei bok før eg les henne, men dette er ikkje ei bok ein bør lese som AS-forelder om ein er nede i ein bølgedal der alt kjennest håplaust, trur eg. Fin lesing for dei optimistiske og håpefulle dagane.