Når arvesorgen ikke slipper taket ...

Monica Csango (f. 1969) er en norsk journalist, filmskaper og forfatter. Hun laget dokumentarfilmen "Evig din" i 2005 (denne kan ses på YouTube), som handler om hennes ungarske familie og hennes farfars mystiske forsvinning under andre verdenskrig. Hun mottok Amandaprisen i kategorien beste dokumentarfilm samme år. De fleste kjenner nok likevel forfatteren best som matblogger og dommer i TV-serien Kakekrigen. Andre kjenner henne som en aktiv samfunnsdebattant. (Kilde: Wikipedia)

Jeg kom over et intervju av forfatteren i Dagens Næringsliv sist lørdag, og dette gjorde meg svært nysgjerrig på Csangos bok "Fortielser". Så nysgjerrig at jeg samme dag kjøpte boka, og leste den ferdig før helgen var omme.

I dag lever det ca. 1500 jøder i Norge. Monica Csango er en av dem. Hennes slekt kommer opprinnelig fra Ungarn.

"I min familie ble menneskene som forsvant, dyrket som levende. Det ble kjøpt inn mat til slektninger som ikke lenger levde. Under måltider ble det satt frem stoler til personer som aldri ville komme tilbake. Hver eneste eiendel som fantes etter dem, ble sirlig pakket inn i silkepapir. Enkelte ganger ble de hentet frem. Luktet på.

Vi fikk aldri, aldri glemme dem. De skulle være med oss til vi trakk vårt siste åndedrag.

Helt siden jeg var liten, har jeg tatt inn og tolket min families historie og konstant båret den med meg. Det ble utvekslet ord mellom menneskene, men meningen lå i alt som ikke ble sagt. Ingen likte å snakke om det som hadde skjedd; min familie likte best å tie.

Selv om jeg hele livet har opplevd å bli sett av mine slektninger, tror jeg at tankene deres var et helt annet sted: Det de egentlig forsøkte å finne i meg, var livet til alle de hadde mistet. De så alltid etter spøkelser. De jobbet hardt med å forsøke å gjenopprette livet.

Slik ble det til at jeg mange år senere skjønte at jeg alltid hadde vært plaget av lukten av død. Jeg er hjemsøkt av et savn som egentlig tilhører noen andre." (side 9)

Monica Csango nekter å tie. I stedet bestemmer hun seg for å grave i alle familiens hemmeligheter og fortielser, og atpåtil skrive bok om dette.

Navet i familien var forfatterens farmor. Hun som en gang hadde opplevd århundrets kjærlighet, å bli dyrket av en mann som elsket henne over alt på jord. Og det var ikke så rart at han elsket henne så høyt, for hun hadde jo vært en av Budapests vakreste kvinner. Dette fortalte hun om og om igjen til barnebarnet sitt.

Selv om Ungarn først ble okkupert av nazistene i 1944, startet forfølgelsen av landets jøder allerede i 1938. Da ble de antijødiske lovene innført, og dette innebar en sterkt inngripen i jødenes liv. Mange valgte derfor å forlate Ungarn, og det var de velutdannede som reiste først. Det var altså ungarerne selv som iverksatte antijødiske tiltak, som gjorde det helt legitimt å trakassere jøder. I 1944 var det ca. 800 000 jøder igjen i landet. I perioden 15. mai til 9. juli 1944 ble 440 000 ungarske jøder deportert, og så mange som 420 000 av disse ble sendt til Auschwitz-Birkenau, der de døde etter kort tid. Senere ble arbeidsføre jøder mellom 16 og 40 år sendt til fronten for å grave grøfter og festningsverk, og for å være kanonføde - uten våpen, forsvarsløse, dårlig kledd for ekstremkulde, mens de ble holdt på sultegrensen ... Forfatterens farfar Ferenc var en av dem. Mot slutten av krigen var 550 000 av Ungarns jøder døde. (side 25)

"Da planene om å utrydde jødene ble satt i verk i Ungarn, var det ikke noe som kunne stoppe det. Eichmann hadde en tindrende klar ordre fra Hitler: Europa var ikke rent før Ungarn var tømt for jøder. Lange vennskap var over på et øyeblikk. Liv ble rykket opp. Og hatet fikk et ansikt som var så ondt at det nærmest var ugjenkjennelig for dem som så det. Naboer sto klare til å rykke inn idet jøder ble revet ut av leilighetene sine. Kunst ble stjålet fra veggene. Smykker ble tatt ut av skuffer. Noen hadde med seg kofferter slik at de kunne stjele så mye som mulig fra de jødiske familiene. Det var ingen som brydde seg lenger, alt en jøde eide, kunne en ungarer ta." (side 27)

Monica Csango stiller i sin bok spørsmål ved muligheten for en "epigenetisk arv", dvs. at traumer kan bli overført mellom generasjonene gjennom genene. Forskning har nemlig vist at barn og barnebarn av holocaust-overlevende har endringer i genene som kan relateres til de ekstreme opplevelsene deres besteforeldre har hatt. I så fall kunne det finnes en vitenskapelig forklaring på hennes tidvis altoppslukende sorg ...

I 70 år levde forfatterens farmor på forestillingen om at hennes Ferenc hadde elsket henne så uendelig høyt at han ville ha kommet tilbake til henne dersom han hadde overlevd krigen. Så viser det seg at forfatteren og hennes far skal finne spor av et levd liv i Bombay, og mye som tyder på at Ferenc faktisk hadde overlevd krigen uten å komme tilbake. En veskeforretning som bar hans navn satte dem på sporet. Hvor mye visste farmoren fra før av? Hvor mye fortrengte hun? Hvor mye var rett og slett en livsløgn?

Farmoren Magda og søsteren Iby overlevde selv krigen som ved et under. De klarte å flykte fra en dødsmarsj, og det var Magda som reddet sin søster. Resten av sitt liv skulle Iby leve i takknemlighetsgjeld til søsteren. Såpass at Magda holdt Iby i en skrustikke for å få det som hun ville, og i verste fall truet med å ta sitt eget liv dersom Iby ikke gjorde som hun ønsket. Bebreidelser og beskyldninger gjorde dessuten susen.

"Hun kunne høre stemmen til Magda gjennom døren. Skulle hun dø av ensomhet? Var det ingen som brydde seg? Til slutt droppet Iby å reise noe sted. Lillesøsterens beskyldninger ble for tunge å bære." (side 90)

Monica Csangos egen far flyktet til Norge via Roma på slutten av 1960-tallet, og dette er en historie i seg selv. Fellesnevneren både for faren Peter og datteren Monica er at det typisk jødiske ble undertrykket i deres barndom, fordi ingen var sikre på om det var trygt å stå frem som jødisk. Monica Csango kommer selv inn på dette underveis, særlig med den siste tidens hendelser i Paris (jf. Charlie Hebdo) og andre steder i bakhodet. Når risikerer man at historien gjentar seg? Nettopp av den grunn er historier som dette viktige, fordi de bringer frem det typisk menneskelige og gir sorgen og angsten et ansikt. Dermed blir det hele så mye nærere for oss alle, og det blir vanskeligere å generalisere. Generalisering er nemlig det farligste ... tenker nå jeg.

Jeg kjente meg sterkt berørt av Monica Csangos familiehistorie underveis i lesningen. Historien er dramatisk, og den er fortalt i en nokså nøktern stil. Jeg følte nok likevel at spesielt farmoren fikk en nærmest nådeløs beskrivelse, men etter å ha sett filmen "Evig din" på YouTube, tenkte jeg at beskrivelsen helt sikkert er korrekt. Farmoren som styrte menneskene rundt seg med jernhånd, som satte seg selv først og som levde på minner hun mer eller mindre hadde skapt selv, med det formål å sette alle rundt seg i skyggen av seg selv?

"Dramatikken lå lett for henne, og også evnen til å bli rørt av sin egen historiefortelling. Innimellom kunne det teatralske ved henne, det dramatiske og utrolige får meg til å tenke på at hun ikke var helt ærlig med meg. Løy hun? Fortalte hun hele sannheten? Var hukommelsen hennes virkelig så pålitelig som hun ga uttrykk for?

Det drømmeaktige eventyret til farmor og farfar varte i tre år. I tre år skulle farmor bli dyrket som en prinsesse av en av Budapests mest attraktive menn. Så ble han borte. Fra én dag til en annen. Men det var bare kroppen hans som ble borte." (side 148)

Det er noe med historier som dette, som alltid virker så sterkt på meg. Denne historien handler om en familie med opprinnelse fra Ungarn. Det faktum at den var jødisk førte til mye tragedie på grunn av jødeutryddelsen under andre verdenskrig. Mange døde og store deler av slekten ble borte, utryddet av nazistene og egne landsmenn ... Men resten av historien kunne handlet om en hvilken som helst familie med et visst dysfunksjonelt tilsnitt. Det som gjør historier som dette så interessante er fortellerens egen evne til å filleriste tidligere vedtatte "sannheter". Og selv om vi ikke får vite den fulle og hele sannheten, rett og slett fordi det ikke er alt det er mulig å finne ut av, er det åpnet så mange dører at vi kan tenke resten selv. ... Om det ligger en arvesorg og hviler over enkelte familier? Ja, si det ... Stemningen i en familie kan i alle fall sette seg fast i neste generasjon, og gjøre det vanskelig å riste av seg alvoret ...

Jeg anbefaler denne boka varmt!

Jeg leste ut boken på en kveld. Så leste jeg den en gang til! Den er velskrevet og med et sjeldent driv; tok meg tilbake til Budapest som jeg besøkte flere ganger i mine jentedager, sent på 80-tallet, men før muren falt. Jeg hadde glemt sjokoladeesken med «kattetunger» (s. 78), som jeg - i motsetning til Csango - likte; nå husker jeg den! På tross av valutarestriksjoner kunne ungarerne besøke Vesteuropa hvert 3. år, så landet kjentes ikke isolert slik Polen var det.

Jødeforfølgelsene kjente jeg til, Donau som ble rød av blod; men det interessante med Csangos bok er at det her er enkeltindivider, forfatterinnens familie, som trer frem. Leseren deler hennes undring over hva som faktisk kan ha skjedd. På s. 164 beskriver en slektning Csangos farfar som han kjente godt: «Han var en aggressiv mann, og i forretningsverdenen var han ikke særlig populær.» Like under omskriver Csango dette til «en dyktig forretningsmann». Ja, utvilsomt; men «aggressiv» er ingen positiv egenskap, og her kan vi kanskje se forklaringen på at han ble angitt. Vi må også undres over at en såpass selvhevdende mann i lengden holdt ut med en kone som virker rent narsissistisk: Hun var middelklassejente, men oppfattet sin bakgrunn som adelig (s. 14). Hun var bare opptatt av sine egne tårer, ikke barnebarnets gråt (s. 58). På samme vis måtte søsteren Iby stå på pinne for henne, til Iby valgte å avslutte sitt liv (s. 99). Ektemannen kunne bli «gal av sjalusi» (s. 12). Kanskje hadde han - som barnebarnet er inne på – faktisk forlatt sin kone Magda og lagt Ungarn bak seg.

Noen av Csangos betraktninger virker likevel lite gjennomtenkte, som når hun skriver at besteforeldrene på et fotografi «ser ut som om de skal på safari» (s. 22). Hallo? Farmoren har på seg pelscape og høyhælte sko, og bærer en diger blomsterbukett; farfaren er i dress og hvit hatt! Er det slik Csango tror folk kler seg for en safari?! En annen pussig betraktning om farmoren: «Jeg ser jo ikke jødisk ut, kunne hun si, som om det var en god ting.» (s. 31) Ja, selvsagt var det en god ting, som innebar muligheten for overlevelse mot alle odds – det gjorde det mulig for Magda, etter å ha unnsluppet dødsmarsjen som ville endt i Auschwitz, å returnere til Budapest i et tog fullt av tyske (!) soldater.

En annen rar ting at ingen har gått gjennom manuskriptet med Csango og rettet i hennes bruk av «[den gang] da» og «[gjentatte ganger] når». Det virker ikke som hun skjønner forskjellen, så vi får setninger som «hun var vant til at folk lyttet da hun snakket» (s. 147) – det skal selvsagt være «hun var vant til at folk lyttet [de gangene] når hun snakket». Eller «jeg så ofte at han ble urolig da hun ringte» (s. 42) når det selvsagt skal være «jeg så ofte at han ble urolig [gjentatte ganger] når hun ringte». Det er mer av det, og det er svært forstyrrende, for en lurer jo – HØRER hun virkelig ikke at dette er feil? Csango skriver jo drivende godt, og det er svært bra at hun fikk skrevet og utgitt beretningen om slekten hun kommer fra.

Vemodig biografi i grenseområdet mellom fakta og fiksjon.

Holocaust rammet millioner under 2. verdenskrig, men her får vi vite hvordan en enkelt jødisk familie i Ungarn og Norge levde videre med tomrommet og sorgen etter tapet av en ektemann, en far og andre familiemedlemmer. Det handler om fortielser, som i tittelen, men også om forstillelser og fantasier. Likevel som forfatteren selv skriver: «Det er jeg som er dikteren hos oss.» (s. 135). Samtidig blir vi minnet om at etterkrigstiden i Øst-Europa til tider var like brutal som krigen selv. Likefullt, en god bok verdt å lese.

Bøker eg har lest og kan anbefala om krigen og holocost i særdeleshet.

Bøker med litt annen vinkling enn rene krigsskildringer