Betsie la merke til hvor jeg så, og la en løvtynn hånd over merkene fra pisken. "Se ikke på det, Corrie. Se kun på Jesus." Hun tok hånden bort, den var våt av blod.

Da jeg kom tilbake siste gang, hadde det samlet seg en gruppe om far til aftenandakt.

Hver dag i mitt liv var sluttet på denne måten: den dype, stødige stemmen som sikkert og ivrig la oss tillitsfullt over i Guds varetekt.

Bibelen lå hjemme på hyllen, men han kunne mye av det som stod i den utenat. De blå øynene syntes å se forbi det låste og overfylte rom, forbi Haarlem, forbi hele jorden, da han siterte etter hukommelsen: "Du er mitt skjul og mitt skjold, jeg bier på ditt ord... Støtt meg, så jeg må frelses..."

"Sannheten, løytnant," sa jeg og sank noe, "er at Guds synspunkt av og til er forskjellig fra vårt - så forskjellig at vi ikke engang kan gjette det, hvis han ikke hadde gitt oss en bok, som forteller oss om det.

Så snart vi var ferdige med oppstillingen, var våres Bibel fra morgen til aften senter for stadig flere mennesker som trengte til hjelp og håp. Som hjemløse barn samlet seg om lysende ild, samlet vi oss om den. Vi holdt våre hjerter hen til den varme og det lyst, den hadde å gi.

Jo mørkere natten rundt om oss ble, jo klarere og sannere og finere lyste Guds Ord.

"Hvem kan skille oss fra Kristi kjærlighet? Trengsel eller angst eller forfølgelse eller hunger eller nakenhet eller sverd? Men i alt dette mer enn seirer vi ved ham, som elsket oss."

Sånn begynte de beste uker av tiden i Ravensbrück. Betsie og jeg satt ved siden av hverandre i helligdommen med Guds lopper og forkynte Guds ord til alle i rommet.

Vi satt ved dødsleier, som ble inngangen til himmelen. Vi så hvordan kvinner som hadde mistet alt, ble rike i håpet