I starten synes ikke denne boka var noe særlig å skrive om. Jeg tenkte at terningkast tre eller fire ville bli resultatet. Men boka har sjarmert meg i senk og jeg gir den en femmer uten å nøle. Her får man både humor og alvor, og lærer også litt om hvordan de hadde på kanaløyene under siste verdenskrig.

My name is Dawsey Adams, and I live on my farm in St Martin’s Parish,
Guernsey. I know of you because I have an old book that once belonged
to you – The Selected Essays of Elia, by an author whose name in real
life was Charles Lamb. Your name and address were written inside the
front cover.

Slik bryjar eit nytt eventyr for forfattaren Juliet Ashton. Det er januar 1946, England skal byggast opp att etter krigen og Juliet, som har gjort suksess under krigen som spaltist og humørspreiar er på leit etter ny inspirasjon. Det finn ho på Guernsey, i historiane til medlemmene i The Guernsey Literary and Potaty Peel Pie Society – ein bokklubb der medlemskapen går utover felles leselyst og over i venskapsband som ikkje kan brytast av krig og okkupasjon.

Romanen er skriven i brevform, der dei fleste breva er innom Juliet – men ikkje alle. Brevromanen har den fordelen, og ulempen, at dei store hendingane skjer mellom breva, og breva framstiller ei redigert forteljing. Men på den andre sida: kva roman gjer ikkje det? Brevromanen er ein spanande sjanger – og her verkar det svært godt. Dei personlege relasjonane, saman med krigshistorie, kjem godt fram i dei personlege breva mellom karakterane. Kjærleikshistorie og okkupasjonshistorie går hand i hand – og med desse går kjærleiken til litteratur, som var det som førte karakterane saman i fyrste omgang. Medforfattar Annie Barrows skriv i etterordet:

We are transformed – magically – into the literary society each time
we pass a book along, each time we ask a question about it, each time
we say, “If you liked that, I bet you’d like this.” Whenever we are
willing to be delighted and share our delight, as Mary Ann did, we are
part of the ongoing story of The Guernsey Literary and Potato Peel Pie
Society.

The Guernsey Literary and Potato Peel Pie Society er nett ei av dei bøkene som absolutt kan gje ny leselyst og inspirera til samtalar kring litteratur. Ho er varmhjerta, humoristisk og ganske lett, trass si noko tunge plassering i tid og stad, og passar godt når ein treng underhaldning og få att trua på venskapen, kjærleiken og litteraturen.

Omtalen vart fyrst publisert her

Skal prøve å holde oversikt over de bøkene jeg leser i året som kommer

Har satt meg et mål om å lese minst 26 bøker i løpet av året, så skal vi se om jeg kommer i mål. 26 er ok, alt under er litt lite og 52 ville vært bra.

At det er kvalitet og ikke kvantitet som teller, sa du? Nei, det som teller er variasjon.

Mer eller mindre kronologisk oversikt over alle bøkene jeg leste i 2010 - mest for min egen del, men kanskje interessant for andre og? Barnebøker ikke inkludert, selv om jeg leser mange for sønnene mine. 2010 var året jeg oppdaget "Fables"(fantastiske tegneserier for voksne!), og det vises godt i lista. Årets opptur: "The help" og "The Guernsey literary and potato peel pie society". Begge ble plukket opp på flyplassen uten at jeg visste noe om bøkene på forhånd, og begge passet perfekt på reise. De er lettleste feel good-bøker, men med en alvorlig undertone. Årets nedtur: "Snøstorm og mandelduft" av Camilla Läckberg

Bøker jeg håper å lese når jeg endelig blir ferdig med eksamen og har sommerferie. En fin blanding av bøker jeg har ventet på, krim, og sofa-reising via diverse sjangre (krim, fakta, romaner, guidebøker, etc).