– Slapp av! Hold ut! Hører dere meg?
– Hører du meg, Henry! brølte Gunnar. Jeg skal ha full overtid på dette her. Pluss tillegget!
– Jeg også, ropte jeg. Seb, ring advokaten vår!
– Det e'kke min feil!
Henry var nær et sammenbrudd. Gunnar reiste seg og stanga mot gitteret.
– Ånei? Når sjekka du denne heisen sist? 1937? Det er ditt ansvar!
– Dere er overvektige!
– Trekk det tilbake, Henry Jespersen! Ellers får'u hele foreninga på ryggen!

– Synger du ikke mer, gutt? spurte han.
– Jeg øver, sa jeg.
– Jeg hører jo ingenting!
– Jeg øver inni meg, forklarte jeg.
– Du må få det ut, gutt! Jensenius banka seg bløtt på brystet.
Og så kasta han seg ut i en kolossal tone, ansiktet hans blei dyprødt, tonen steig og steig, murpussen falt og alle dører blei slått på vidt gap. Men Jensenius sang til det ikke var en dur igjen, og det lukta øl og svette og karbonade i hele oppgangen.
– Du må få det ut, hviska han etterpå. Sann mine ord!

– Griseri! brølte Kers Pink og klasket stilboka i pulten. Tror du jeg er utdannet paleograf! Hva! Dødehavsrullene er lettere å tyde enn dette sølet!
– Hva er paleograf? spurte jeg.
– Nå tøyer du min tålmodighet, Kim, ropte han, nå tøyer du min tålmodighet lenger enn fornuftig er!
Jeg viste ham fingeren min. Han stirret forbløffet på den, holdt den opp i lyset. Hele klassen lente seg over pultene og stirra på fingeren min.
Kers Pink blei smørblid igjen.
– Hvorfor sa du ikke det med én gang, Kim!

– Hva betyr Paperback Writer? spurte Ola.
– Forfatter, sa jeg. En sånn som skriver pocketbøker.
Ola tenkte seg om.
– Kunne i hvert fall skrevet en bok om oss, sa han. En svær b-b-bok!

Hva betyr det å være modig var oppgaven, og jeg var ganske fornøyd, hadde skrevet fem sider om at det ikke går an å være modig hvis man ikke er redd først.

Ingenting, tenkte jeg. Det er ingenting her. Utenom meg. Alt er dødt, jeg det ene som lever. Jeg kan gjøre hva jeg vil, men det er også det eneste. Alt jeg har trodd på og tatt del i, det har bare vært mine egne illusjoner, skapt for å dekke over den tomheten jeg har levd med, den hvor ingenting finnes, hvor ingenting har funnes noen gang, annet enn det jeg har vært nødt til å forestille meg for å holde det ut. Spøkelser, alt sammen, som kunne ha vært byttet ut med andre spøkelser, det ville ikke ha gjort noen forskjell, jeg ville ikke ha merket noen verdens ting. Min tanke er fri, jeg kan velge selv hvordan verden skal være. Men det er også alt. Det forblir i meg. Verden er i meg. Den lever og dør med meg. Slik den lever og dør i andre, uten at det forbinder seg med hverandre, det som er i meg og det som er i dem. Vi lever hver for oss. Vi innbiller oss at vi deler livet med noen, men vi gjør det ikke, vi lever alene, omgitt av andre, som også lever alene. Ikke noe av det som er i meg blir noensinne en del av dem. Det de har blir aldri mitt.

Jeg sier dere: Å finne seg selv er en farlig øvelse. Man blir som oftest skuffet av synet. Det er en kur jeg derfor absolutt ikke kan gå god for. Jeg anbefaler heller det motsatte, og jeg snakker av erfaring: Gjem deg selv.

Det er så mye jeg skal komme tilbake til og så lite å se frem til at jeg nesten mister av syne hvor jeg skal.

Til Branum fra Fred.

Det var eit underlegt hol, denne latinskulen. Alle gutane var so vituge og so vaksne; dei kunde flire og læ åt all ting. Men dei hadde visst aldri drøymt um anna enn karakterar. Dei visste at i denne verdi galdt det å klara seg; og etter den visdomen livde dei; kunnskapen i seg sjølv vedkom deim liksom ikkje.

Det var ikkje so poetisk aa svelta som Daniel hadde tenkt.

Dess meir drøymde han um Byen og um den formelle Daning. Ein ting kunde han skaffa seg strakst, som vilde hjelpa paa det formelle, meinte han, og det var Brillur. Han tok til å jamra seg yver, at han vart so veik i Augo, og daa Proprietæren reiste til Kristiania i Marknaden, fylgde Daniel med for aa faa Raad for dette, og Brillur fekk han. Det hjelpte utrulegt. Brillurne tok burt noko av det blide og godslege i Andlitet og lagde ein kald Glans yver det, som gjorde det strengare; Daniel speglad seg i stor Gleda og fann ut, at naar han no berre fekk litt større Skjegg, so skulle ingen kunna sjaa, at han hadde voret Bonde.

for tidleg begynner folk
å mangle, slik er det her
ein morgon manglar éin
på lageret, ingen køyrer trucken
ingen tek imot vareleveringa

uti mars manglar
ho som tok telefonen
når vi ringde og bestilte blomar
med skånsame helsingar:
vi tenkjer på deg i sorga
kondolerer

og fleire morgonar manglar folk
i klasseromma, ansikt svartnar
og forsvinn ut på gangen
og kjem ikkje attende
og rektor bankar på
med nærvær som eit tjern
dryp orda utover:
denne mangelen
må de bere

små skuldrer
små skjelett
bratte stup i bringa

til slutt vart eg eldre enn han
han kan aldri
skifte meining igjen
skifte uttrykk, side
som plastfolie over
livet hans ligg dødsfallet
vi kan sjå alle delane
alt han har gjort
og sagt, alt han har vore

medan kroppen fell
djupare og djupare inn i jorda
skal vi hugse han som
han som døydde ung
leite han fram
i andre unge
kinnbeina augene
frykte deira død
dei er så mange

Far ble et spøkelse, en kraft som holdt til under en polert sten på Vestre Aker kirkegård, mor ble en kvinne som trakk seg inn i seg selv og tok meg med. Hun var enebarn. Jeg var enebarn. Det kom ingen på besøk.

Jeg er ikke
min nærmeste

Den tanken har erobret meg
med sterkere og sterkere kraft
i det siste

Altså: klarere ser jeg dere
meg selv får jeg ikke øye på

• Hva behager?
• Einar hadde rett. Han påstod at De sier hva behager og unnskyld i annenhver setning.
• Unnskyld?

Daniel Braut drog på seg sine svarte klede og sette høgtidssamt duskeluva på hovudet sitt. No var han student. Med bankande hjarta gjekk han framfor spegelen. [...] Daniel kolna der han stod. Han freista på nytt; la dusken bak, la dusken fram, la dusken midt på aksla; nei. Det vart ikkje den rette svingen. Og frakken, - frakken sat som alle frakkane hans hadde seti. Han såg ikkje ut som student. Han var ikkje student. Han var ein forkledd bonde.

Er det slik han skal huskes? Som han som alltid var der og likevel ble glemt?

Det var noen søkk i meg som jeg helst ikke ville at andre skulle se. Jeg visste ikke hva de skyldtes eller hva de kom av. Jeg visste bare at de var der og de gjorde meg annerledes. Hva denne annerledesheten bestod i visste jeg heller ikke. Jeg bare visste at jeg var alene om den. Jeg hadde kollidert et sted på veien til livet.