til slutt vart eg eldre enn han
han kan aldri
skifte meining igjen
skifte uttrykk, side
som plastfolie over
livet hans ligg dødsfallet
vi kan sjå alle delane
alt han har gjort
og sagt, alt han har vore

medan kroppen fell
djupare og djupare inn i jorda
skal vi hugse han som
han som døydde ung
leite han fram
i andre unge
kinnbeina augene
frykte deira død
dei er så mange

Far ble et spøkelse, en kraft som holdt til under en polert sten på Vestre Aker kirkegård, mor ble en kvinne som trakk seg inn i seg selv og tok meg med. Hun var enebarn. Jeg var enebarn. Det kom ingen på besøk.

Jeg er ikke
min nærmeste

Den tanken har erobret meg
med sterkere og sterkere kraft
i det siste

Altså: klarere ser jeg dere
meg selv får jeg ikke øye på

• Hva behager?
• Einar hadde rett. Han påstod at De sier hva behager og unnskyld i annenhver setning.
• Unnskyld?

Daniel Braut drog på seg sine svarte klede og sette høgtidssamt duskeluva på hovudet sitt. No var han student. Med bankande hjarta gjekk han framfor spegelen. [...] Daniel kolna der han stod. Han freista på nytt; la dusken bak, la dusken fram, la dusken midt på aksla; nei. Det vart ikkje den rette svingen. Og frakken, - frakken sat som alle frakkane hans hadde seti. Han såg ikkje ut som student. Han var ikkje student. Han var ein forkledd bonde.

Er det slik han skal huskes? Som han som alltid var der og likevel ble glemt?

Det var noen søkk i meg som jeg helst ikke ville at andre skulle se. Jeg visste ikke hva de skyldtes eller hva de kom av. Jeg visste bare at de var der og de gjorde meg annerledes. Hva denne annerledesheten bestod i visste jeg heller ikke. Jeg bare visste at jeg var alene om den. Jeg hadde kollidert et sted på veien til livet.

Hun spiser knapt, hun vil heller kjenne sin egen letthet, hun vil heller vokse innover og nærme seg sin egen skygge. (...) Hun fyller sin taushet med alt hun ser, denne tausheten som begynner å gå Boletta på nervene, og hun er like ved å riste litt språk ut av datteren noen ganger, men da hvisker Den Gamle: Den som ikke sier noe, lyver heller ikke.

Og jeg ser for meg det tomme bordet på Theatercafeen, med mitt navn på, Barnum Nilsen, kl. 20.00, det eneste bordet som ingen setter seg ved, og dette er også et ekko, et ekko av tid, skyggen av en diskos som spinner gjennom blendende sol.

– Jeg har ikke våknet en eneste morgen uten å være engstelig. – Hva er du engstelig for? – At jeg har såret noen. At jeg skal bli hørt i leksene. At jeg plutselig skal stå foran et speil. At noen avslører meg. At jeg blir avvist. At jeg blir gjort til latter. (...)
– Du er snart seksti, Chris. Er du fremdeles engstelig for å bli hørt i leksene? – Jeg har aldri lest lekser. Jeg har så fordømt mye å ta igjen. Jeg blir aldri ferdig. Pensumet er allerede for stort.

– Hvem står deg nærmest? gjentok Dr. Feel. Jeg kunne svart Iver Malt, den gutten jeg sviktet, han som i løpet av noen uker i en sommer, nesten nederst i bunken av alle mine somre, viste meg hvem jeg er: en som ikke er til å stole på. Han stod meg fremdeles nær, uansett hvor han var, på uansett hvilket hav, var han i mine tanker, i både mine våkne og mine søvnige drømmer, eller i min usynlige skrift, den mine beste bøker er skrevet med.

Jeg la meg ikke flat, jeg bare knelte, og det er en viss forskjell, jeg stod på kne i dagligstuen uten vinduer på Sheppard P, det store hittegodskontoret for tapte sjeler, og jeg ville snakke om skammen, det var skammen jeg hadde på hjertet, min eldgamle skam, som hadde fulgt meg i tykt og tynt, en uvenn i tykt og tynt, helt siden jeg kunne tenke klart, det vil si fra den stunden jeg visste at jeg skulle dø.

"Det gror ikke før det har blødd. Var det ikke det alle hadde sagt før jeg dro min vei? At jeg måtte finne meg selv? Jeg måtte finne meg selv, sa de. Men jeg ville ikke det. Den siste jeg ville finne var meg selv. Jeg ville finne en annen, som var lettere å ha med å gjøre enn meg, en jeg kunne komme overens med, som jeg kunne leve med uten å dø."

Når jeg skrev falt jeg på plass. Språket var mitt verksted. I språket ble jeg reparert.

Mor ville forresten ikke være med. Hun ventet på oss hjemme. Hun likte ikke massemønstringer og store forsamlinger. De virket så knugende på henne. Det var et ord hun ofte brukte. På samme måte hadde hun det med fjellet, viddene, steinrøysene, de virket også knugende på henne. Dette forundret meg alltid. Jeg fikk det ikke til å gå opp.

Den natta lå jeg og tenkte på døden, lysvåken, jeg lå langt bak øynene mine og stirra i et digert mørke, og det gikk opp for meg, uten at jeg egentlig skjønte de, at jeg allerede hadde begynt å dø, det var en motbydelig tanke, og jeg grein.

Og jeg veit ikke om vi visste det, at vi satt der og skålte for noe som var ved å gå mot sin slutt, noe som starta en eller annen gang og som allerede var ved begynnelsen til veis ende. At Beatles skulle oppløses, at Jim Morrison skulle dø, at vi en gang skulle lete etter hverandre over hele Europa.

Vi tok framtida på forskudd og den så sabla bra ut.

Jeg må tåle to-tre kålormer hvis jeg vil bli kjent med sommerfuglene.

Jeg føler så mye sorg ved å fortelle om disse minnene. Det er seks år siden vennen min dro sin vei med sauen. Når jeg prøver å beskrive ham her, er det for ikke å glemme ham. Det er trist å glemme en venn. Det er ikke alle som har hatt en venn. Og jeg kan jo bli som dere voksne, som ikke lenger interesserer seg for noe annet enn tall. Det er altså på grunn av dette at jeg har kjøpt en eske med fargestifter og blyanter.