Hun spiser knapt, hun vil heller kjenne sin egen letthet, hun vil heller vokse innover og nærme seg sin egen skygge. (...) Hun fyller sin taushet med alt hun ser, denne tausheten som begynner å gå Boletta på nervene, og hun er like ved å riste litt språk ut av datteren noen ganger, men da hvisker Den Gamle: Den som ikke sier noe, lyver heller ikke.

Og jeg ser for meg det tomme bordet på Theatercafeen, med mitt navn på, Barnum Nilsen, kl. 20.00, det eneste bordet som ingen setter seg ved, og dette er også et ekko, et ekko av tid, skyggen av en diskos som spinner gjennom blendende sol.

– Jeg har ikke våknet en eneste morgen uten å være engstelig. – Hva er du engstelig for? – At jeg har såret noen. At jeg skal bli hørt i leksene. At jeg plutselig skal stå foran et speil. At noen avslører meg. At jeg blir avvist. At jeg blir gjort til latter. (...)
– Du er snart seksti, Chris. Er du fremdeles engstelig for å bli hørt i leksene? – Jeg har aldri lest lekser. Jeg har så fordømt mye å ta igjen. Jeg blir aldri ferdig. Pensumet er allerede for stort.

– Hvem står deg nærmest? gjentok Dr. Feel. Jeg kunne svart Iver Malt, den gutten jeg sviktet, han som i løpet av noen uker i en sommer, nesten nederst i bunken av alle mine somre, viste meg hvem jeg er: en som ikke er til å stole på. Han stod meg fremdeles nær, uansett hvor han var, på uansett hvilket hav, var han i mine tanker, i både mine våkne og mine søvnige drømmer, eller i min usynlige skrift, den mine beste bøker er skrevet med.

Jeg la meg ikke flat, jeg bare knelte, og det er en viss forskjell, jeg stod på kne i dagligstuen uten vinduer på Sheppard P, det store hittegodskontoret for tapte sjeler, og jeg ville snakke om skammen, det var skammen jeg hadde på hjertet, min eldgamle skam, som hadde fulgt meg i tykt og tynt, en uvenn i tykt og tynt, helt siden jeg kunne tenke klart, det vil si fra den stunden jeg visste at jeg skulle dø.

"Det gror ikke før det har blødd. Var det ikke det alle hadde sagt før jeg dro min vei? At jeg måtte finne meg selv? Jeg måtte finne meg selv, sa de. Men jeg ville ikke det. Den siste jeg ville finne var meg selv. Jeg ville finne en annen, som var lettere å ha med å gjøre enn meg, en jeg kunne komme overens med, som jeg kunne leve med uten å dø."

Når jeg skrev falt jeg på plass. Språket var mitt verksted. I språket ble jeg reparert.

Mor ville forresten ikke være med. Hun ventet på oss hjemme. Hun likte ikke massemønstringer og store forsamlinger. De virket så knugende på henne. Det var et ord hun ofte brukte. På samme måte hadde hun det med fjellet, viddene, steinrøysene, de virket også knugende på henne. Dette forundret meg alltid. Jeg fikk det ikke til å gå opp.

Den natta lå jeg og tenkte på døden, lysvåken, jeg lå langt bak øynene mine og stirra i et digert mørke, og det gikk opp for meg, uten at jeg egentlig skjønte de, at jeg allerede hadde begynt å dø, det var en motbydelig tanke, og jeg grein.

Og jeg veit ikke om vi visste det, at vi satt der og skålte for noe som var ved å gå mot sin slutt, noe som starta en eller annen gang og som allerede var ved begynnelsen til veis ende. At Beatles skulle oppløses, at Jim Morrison skulle dø, at vi en gang skulle lete etter hverandre over hele Europa.

Vi tok framtida på forskudd og den så sabla bra ut.

Jeg må tåle to-tre kålormer hvis jeg vil bli kjent med sommerfuglene.

Jeg føler så mye sorg ved å fortelle om disse minnene. Det er seks år siden vennen min dro sin vei med sauen. Når jeg prøver å beskrive ham her, er det for ikke å glemme ham. Det er trist å glemme en venn. Det er ikke alle som har hatt en venn. Og jeg kan jo bli som dere voksne, som ikke lenger interesserer seg for noe annet enn tall. Det er altså på grunn av dette at jeg har kjøpt en eske med fargestifter og blyanter.

And in that moment, I swear we were infinite.

(...)
når var det det slutta
når var det egentlig det slutta
hvor er det blitt av alle gutta

gutta sover nå
gutta sover nå
med lyset på

forbredelser II

en sommerfugl
skygger for solen
jeg står på vestre gravlund
og kjenner at jorden heller

noen av mine beste venner
ligger her
det er bare å beklage
de gikk for tidlig
mens jeg kom for sent, mens jeg
var opptatt med noe annet

hva var det som hastet
hva var det som hastet sånn

sommerfuglen sover
i sine vinger
lyset er allesteds
glødende, hvitt
døden er i hogget
så lenge jeg kan huske
har den vært det
og de som ikke
er blant oss
rykker nærmere, de
blir yngre og yngre
helt til de ikke lenger
er født

forbredelser I

jeg minnes allerede

de som skal dø

jeg går til gravstedene

som fremdeles er ledige

jeg sørger for dem

jeg steller dem

så pent jeg kan: blå fingre

på gartnerens ene hånd

ingen skal komme til uoppredde senger

hva er det som haster

hva er det som haster sånn

skulle ønske det var

aldersgrense

i himmelen i natt

Gamlen stelte seg upp og stod og såg på deim. Der kom Isak Abrahamsen Opgjorden i si fjørprydde vadmålskufte og med eit hovud så urydigt som eit kråkereir; full hadde han vori, og vaska seg hadde han ikkje; bøkane sine hadde han gløymt; «gjeng’e du reint laus du,» sagde Gamlen, «liksom øyken i fjellet, he!» Der kom dei tvo unge herrane Wall og Presler, innstrokne og strake, med flosshattar, lorgnettar, sigarar, spaserstokkar; dei letta fjongt på hatten for «rektor», gjorde eit byks burtyvi pultane og sette seg på sine plassar med dundrande applomb.

Og derfor dukket døden opp i en lesebok
da jeg så det diktet
Det handlet om at kjærligheten krevde mot
og det mer enn jeg likte
Men det er lenge siden nå
at vi gikk på den skolen
Det er lenge siden nå
at hun bar den kjolen

Og derfor dukket døden opp som en sprø idé
for da jeg så på henne
og skjønte at hun bare ville være i fred
ble det tungt å leve
Men det er lenge siden nå
at hun var en ung kvinne
som jeg aldri kunne få
noensinne

Det som skjer mot slutten er noe av det vakreste av alt
Bare tenk på høsten, like før bladene har falt
ned på bakken
Varme farver gjør meg øm og glad,
får meg til å forstå at døden er bra