TIL UNGDOMMEN

Kringsatt av fiender, gå
inn i din tid!
Under en blodig storm –
vi dig til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hvad skal jeg kjempe med,
hvad er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må – men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd.
Stans deres drift mot død,
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk – og berik med drøm –
alt stort som var!
Gå mot det ukjente,
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner –
skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult,
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd,
skaper vi fred.

Den som med høire arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen –
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Det skal mer til enn en datter for å utholde kroppen

en gang var mor i det glitrende vannet i dalen. da var det ikke vondt å dø, da var det ikke vondt for henne at hun en gang ville dø og drev seg selv til å dø. vannet glitret av forsoning. jeg vil stupe ut i vannet og være kald og frisk og levende og likne henne som glitret i vannet og hadde tilgitt alt, forsonet seg med alt og var lykkelig på en uendelig måte

Når jeg blir eldre enn moren min ble
skal jeg ikke lenger tenke på henne
som en mor som forlot meg
Men stå ved graven og tenke på henne
som på et barn:

Lille barn, du engstelige uskyldige
Lille møll som brenner av seg føttene
ved å lande på lyspæren
Lille vet-ikke vet-ikke-blomst
Orker-ikke-å-blomstre-mer-blomst

Vrange jeg-vil-bare-dø-barn
Vrange dere-klarer-ikke-å-holde-meg-barn

Være mors mor, ikke sørge med barnetårer
Sørge med vise tårer
Går det an?

Jeg er barnet
til en selvmorderske
Strålen som skal kaste kunst
over tragedien
For tenk at galskapen kan etterlate seg
noe mildt og velgjørende

Jeg er nåden

Jeg sørger og fortviler
med ynde
med mykt hår duvende nedover skuldrene
Så ikke vanviddet
skal ta meg også
Så ingen skal se meg i gata
med flagrende hår på en vindstille dag

Å slutte å drikke føles som et svik, som å gi opp idealene sine. Egill Skallagrímsson sluttet aldri å drikke. Hele livet har jeg insistert på at det går an å drikke seg full og samtidig gjøre det godt i verden. Hva skjer om jeg nå gir opp denne tanken? Alle de drukkenboltene som har trodd på meg og heiet meg fram i livet, skal jeg forlate dem til fordel for prester og klokkere? Skal jeg bare si til dem at jeg ikke klarer mer, at de tar feil når de tror at det går an å leve livet sitt som de gjør, at de også må slutte snart?

Å drikke er det kjekkeste jeg har gjort i livet. Jeg har aldri vært så oppstemt, så forelska eller så lykkelig som jeg kan bli når jeg drikker. Jeg har hatt hundrevis og tusenvis av kjekke kvelder, og mange kjekke morgener også. Å drikke har vært så gøy at selv når jeg ikke husker noenting, glemmer jeg det aldri. Det har vært vennskap og galskap, latter og sang, kriser og løsninger. Tenk å være så utrolig glad i å drikke som jeg er, og likevel klare å ødelegge det. Det føles ut som det bare er én ting jeg virkelig vil i livet, og det skal bli det eneste jeg ikke kan gjøre. Det er så deprimerende at jeg kjenner det knyter seg i magen bare jeg tenker på det.

Hvite måneder er ikke bare et sunnhetstegn, det kan også være et faresignal. I hytteboka er det ikke noen god tid som innledes når pappa begynner med hvite perioder. Etter at jeg har hatt en edru tid, vender jeg alltid tilbake til flaska med fornyet lyst til å drikke. De hvite månedene minner meg ikke bare på at jeg har kontroll, men også hvor kjedelig livet som edru kan være. Samtidig har jeg redusert alkoholtoleranse etter å ha gått noen uker uten å drikke, den første fyllekula etter en hvit måned blir nattsvart.

Det følger alltid samme mønster. De første dagene etter at jeg slutter å drikke, er livet et helvete. Kroppen sliter med å tilpasse seg fraværet av alkohol, jeg svetter som en gris og skjelver på hendene. Gradvis går det opp for meg hvor lite jeg har på stell, jeg oppdager ubetalte regninger, glemte avtaler og hvor skittent det er i krokene på badet. Den første fasen går fort over. Etter en uke føler jeg meg som et nytt menneske, jeg har fått superkrefter. Det føles som å være på speed døgnet rundt uten å ha tatt noe. Når jeg drikker, går livet mitt hele tida bitte litt i minus. Når jeg er edru, går alt bitte litt i pluss i stedet. Kiloene raser av, jeg sover bedre, huden friskner til, gjørelista står tom, og kontoen fyller seg opp.

Så snur det på ny. Når det nærmer seg den siste dagen i en hvit måned, banker kjedsomheten på døra. Jeg mister mitt gode humør og blir snerpete. Når jeg drikker, føler jeg meg alltid i moralsk underskudd. Men når jeg er edru, blir jeg moralistisk og retthaversk, jeg blir som en bokholder som fører regnskap over alt det dumme folk rundt meg gjør. Eller kanskje er ikke humøret mitt så annerledes, kanskje er det bare sånn at når jeg er full, lar jeg humøret mitt gå ut over andre, mens når jeg er edru, holder jeg alt humøret inn i meg. For dem rundt meg er det alltid en fordel at jeg er edru, men for meg selv føles det av og til som en fordel å være full.

Han hadde fylt kjøleskapet sitt fra bunn til topp med blå ølbokser av merket Faxe, det var det han sverget til etter at han flyttet til Island. Da han snudde seg mot meg, lyste øynene hans av kjærlighet: «Unnskyld, jeg visste bare ikke hva jeg skulle kjøpe for at vi skulle ha det hyggelig.»

«Hvordan går det med Marit?» spurte kompisen min.
Hvordan det går? Det er en egen kunst å svare på det spørsmålet, særlig når både den som spør og den som svarer vet at det ikke går særlig bra. Det blir ikke lettere når begge vet at den andre vet at det ikke går særlig bra.
Trikset er å ikke svare for positivt, for da virker det hyklersk, da virker det som du lyver.
Hvordan går det med din kreftsyke mor som nettopp fikk akutt nyresvikt?
Tipp topp, terningkast seks!
Det går heller ikke an å være helt mollstemt, folk spør tross alt for å være høflige, ikke fordi de vil bli dratt inn i hva enn det er du går og sliter med.
Hvordan går det med din kreftsyke mor som nettopp fikk akutt nyresvikt?
Det går ganske jævlig egentlig, hun har store smerter, og noen ganger tenker jeg at det beste for henne bare er å dø.
Nei, du må svare noe som er sånn midt på treet.
«Det går bedre, i alle fall.»
Dermed var den samtalen over.

Vi som jobber opplever gjerne det vi kan kalle prestasjonsstress eller positivt stress. Tenk at du stresser før en viktig eksamen, eller før du skal holde en presentasjon på jobben. Positivt stress virker motiverende, og får oss ofte til å prestere bedre.

Negativt stress, derimot, er når du stresser over noe du ikke har forutsetninger for å mestre. Det kan være at du ikke har råd til å betale regninger, eller at du er redd for om svulsten i hjernen din er god- eller ondartet. Hvis du stresser – ikke fordi du selv vil prestere eller oppnå noe, men fordi du hele tida må håndtere nye problemer som livet utsetter deg for – begynner stresset å spise opp hjernen din.

Der har vi mamma. Hun har ingen deadliner hun skal rekke, ingen foredrag å grue seg til, må aldri igjen kjenne på nervene etter å ha levert en jobbsøknad. Til tross for at det eneste hun gjør er å sitte hjemme hele dagen og se på TV, er hun mye mer stressa enn meg.

Hvorfor? Fordi i livene til folk som mamma finnes det ingen små problemer. Hver eneste nye telefonsamtale med Hafslund, hver eneste konvolutt fra Stavanger Parkering, hver eneste oppringning til kontofonen er verdt å stresse over. Bare å holde styr på alle pillene hun må ta og alle legetimene hun må på, krever mer administrasjon enn mitt enkeltmannsforetak. Da blir det ikke tid til å tenke på så mye annet enn stress.

Death is the opposite of possibility.

'Of course you're going to be worried about the exams. But you could be anything you want to be, Nora. Think of all that possibility. It's exciting.'
'Yes. I suppose it is.'
'A whole life in front of you.'
'A whole life.'

Beasts of England, beasts of Ireland,
Beasts of every land and clime,
Hearken to my joyful tidings
Of the golden future time.

Soon or late the day is coming,
Tyrant Man shall be o'erthrown,
And the fruitful fields of England
Shall be trod by beasts alone.

Rings shall vanish from our noses,
And the harness from our back,
Bit and spur shall rust forever,
Cruel whips no more shall crack.

Riches more than mind can picture,
Wheat and barley, oats and hay,
Clover, beans and mangel-wurzels
Shall be ours upon that day.

Bright will shine the fields of England,
Purer shall its waters be,
Sweeter yet shall blow its breezes
On the day that sets us free.

For that day we all must labour,
Though we die before it break;
Cows and horses, geese and turkeys,
All must toil for freedom's sake.

Beasts of England, beasts of Ireland,
Beasts of every land and clime,
Hearken well and spread my tidings
Of the golden future time.

No live organism can continue for long to exist sanely under conditions of absolute reality; even larks and katydids are supposed, by some, to dream. Hill House, not sane, stood by itself against its hills, holding darkness within; it had stood so for eighty years and might stand for eighty more. Within, walls continued upright, bricks met neatly, floors were firm, and doors were sensibly shut; silence lay steadily against the wood and stone of Hill House, and whatever walked there, walked alone.

nesten som en jobb

ofte tenker jeg å finne ei å bli glad i
men kjærligheten har blitt så stor å begynne på
nesten som sørveggen på låven
jeg skulle malt i fjor

Nineteenth-century preacher Henry Ward Beecher's last words were "Now comes the mystery." The poet Dylan Thomas, who liked a good drink at least as much as Alaska, said, "I've had eighteen straight whiskeys. I do believe that's a record," before dying. Alaska's favorite was playwright Eugene O'Neill: "Born in a hotel room, and—God damn it—died in a hotel room." Even car-accident victims sometimes have time for last words. Princess Diana said, "Oh God. What's happened?" Movie star James Dean said, "They've got to see us," just before slamming his Porsche into another car. I know so many last words. But I will never know hers.

The times that were the most fun seemed always to be followed by sadness now, because it was when life started to feel like it did when she was with us that we realised how utterly, totally gone she was.

Hun gjorde meg annerledes.

I would always love Alaska Young, my crooked neighbour, with all my crooked heart.

The only way out of the labyrinth of suffering is to forgive.