Med «postmoderne» mener jeg grovt sett den tankestrømningen som avviser at det finnes totale størrelser, universelle verdier, store historiske fortellinger, solid grunnlag for menneskets eksistens og mulighet for objektiv viten. Postmodernismen er skeptisk til sannhet, enhet og fremskritt, står i opposisjon til det den anser som elitisme i kulturen, har en tilbøyelighet til kulturrelativisme og hyller pluralisme, diskontinuitet og heterogenitet.

I vår egen tid har politisk konflikt på universitetene stort sett handlet om ord og ikke fast grunnfjell. Førstnevnte er faktisk delvis et resultat av at det siste er blitt borte. Men likevel, det er og blir risikabelt å la følsomme, politisk idealistiske unge mennesker være sammen i flere år i strekk. Det er alltid en fare for at utdannelse kan komme til å sette deg i konflikt med de smakløse, uvitende småborgerne som styrer verden og hvis leksikon ikke strekker seg lenger enn til ord som olje, golf, makt og cheeseburger. Det kan gjøre at du er mindre optimistisk med tanke på å overlate styringen av verden til menn som aldri har latt seg begeistre av en ide, bevege av et landskap eller beruse av den overjordiske elegansen i en matematisk løsning. Du kan komme til å tvile alvorlig på dem som er skamløse nok til å snakke om å forsvare sivilisasjonen, men som ikke ville kjenne igjen en obelisk eller en obokonsert om den så slo dem i ansiktet. Det er slike menn og kvinner som skravler om frihet og bare ville kjenne den igjen hvis den kom i form av en pressemelding.

Bare en intellektuell som har tatt en overdose abstraksjon, kan være tykkskallet nok til å innbille seg at alt som bryter med en norm, er politisk radikalt.