Jeg er etterhvert blitt mer skeptisk til å lese gamle bøker – det har vært for mange «stang ut» leseopplevelser. Å lese den danske forfatteren Tove Ditlevsen (f. 1917 – d. 1976) sine erindringsbøker Barndom (1967), Ungdom (1967) og Gift (1971) derimot var en svært positiv opplevelse.

Selv om livet til forfatteren ikke beskrives som en dans på roser, er det som Vigdis Hjorth siteres på bokomslaget; å lese bøkene var «vondt, vakkert og vittig!»

Tove Ditlevsen var ingen ukjent forfatter for meg før jeg leste bøkene som er utgitt samlet i en pocketutgave i 2018. Jeg kjøpte boken her gjennom Bokklubben.

I bokhylla står romanen De gjorde et barn fortred, Den onde lykke og andre noveller og Dikt i utvalg. De gjorde et barn fortred (1941) var Tove Ditlevsens gjennombruddsroman. Bøkene skal jeg lese om igjen.

Det som fikk jeg til å kjøpe og lese erindringsbøkene, var NRK programmet Brenners bokhylle der Kari Bremnes var gjest. Kari Bremnes forteller om sin leseopplevelse da hun som 13-åring leste Tove Ditlevsens Barndommens gate, og hvilken betydning Tove Ditlevsen har hatt for henne som artist. Kari Bremnes debutalbum Mitt ville hjerte er tonsatte tekster av Tove Ditlevsen. I tillegg fikk jeg ekstra «spirit» av en artikkel i Aftenposten om Tove Ditlevsen med overskriften:

«Hun skrev om sin fiasko som familiemenneske og ble gift og skilt fire ganger. Tove Ditlevsen så på seg selv som en antiintellektuell forfatter. I dag ville hun vært 100 år og hylles som en av Danmarks største.»
«Hun fikk tidlig spørsmål om det var sannheten hun skrev i sine erindringer, og da svarte hun ofte:
«Et menneske har mange fasetter, som det vender og dreier mot sine omgivelser. To mennesker oppfatter aldri et tredje menneske helt likt.»
Hun gjorde jevnlig oppmerksom på at det ikke var direkte og bokstavelig overensstemmelse mellom personen Tove Ditlevsen og ordet jeg i hennes bøker.
Men samtidig sier hun:
«Å skrive er å utlevere seg. Ellers er det ikke kunst. Man kan kamuflere, men det er alltid seg selv man skriver om.»

Romanen Barndom starter slik:

«Om morgenen var håpet der. Det satt som et flyktig lysskjær i mors svarte, glatte hår som jeg aldri våget å ta på. Jeg hadde smaken av det på tungen sammen med sukkeret på den lunkne havregrøten som jeg spiste langsomt mens jeg så på mors spinkle, foldete hender som lå helt stille på avisen med meldinger om spanskesyken og Versaillestraktaten. Far var gått på arbeid, og broren min var på skolen. Dermed var mor alene, selv om jeg var der. Hvis jeg satt helt stille og ikke sa noe, kunne den fjerne roen i hennes underlige hjerte vare helt til formiddagen var blitt gammel og hun måtte ut i Istedgade og gjøre innkjøp som andre koner.»

I en kjærlighetsløs tilværelse, der det vanket slag fra en sint og irritert mor, vokser Tove Ditlevsen opp:

«Når håpet på denne måten var knust, kledte mor på seg med voldsomme og irriterte bevegelser som om hvert klesplagg var en fornærmelse mot henne. Jeg skulle også kle på meg, og verden var kald og farlig og uhyggelig, for mors mørke sinne munnet alltid ut i at hun slo meg i ansiktet eller dyttet meg bort i kroken ved kakkelovnen. Hun var fremmed og gåtefull, og jeg innbilte meg at jeg var blitt forbyttet som spedbarn og at hun slett ikke var moren min. Når hun hadde kledt på seg, gikk hun inn foran speilet i soveværelset, spyttet på lyserødt silkepapir og gned seg hardt i kinnene med det. Jeg bar koppene ut på kjøkkenet, og inne i meg begynte lange, underlige ord å krype over min bevissthet som en beskyttende hinne. En sang, et dikt, noe dulmende og rytmisk og uendelig melankolsk, men aldri sørgelig og trist slik jeg visste at resten av dagen ville bli det. Når disse lyse bølgene av ord gjennomstrømmet meg, visste jeg at mor ikke kunne gjøre meg noe, for nå sluttet hun å bety noe for meg. Mor visste det også, og øynene hennes fyltes av kald fiendtlighet. Hun slo meg aldri når min sjel var beveget på denne måten, men hun snakket heller ikke til meg. Fra nå av og til neste morgen var det bare kroppene våre som var tett ved hverandre. «

Faren slår ikke, men Tove har liten kontakt med han. De er fattige og enda mer fattigslig blir det når faren er uten arbeid. Men det er de ikke alene om. Det er stor fattigdom rundt dem. Når faren, sosialisten, leser bøker sier moren at folk blir rare av lese. Planene for broren Edvin er lagt; han skal bli håndverker. Håndverkere er ikke arbeidsløse og de er ikke sosialister. Edvin er pen og Tove er erklært stygg. Når Tove spør faren hvorfor han leste Social-Demokraten, rynker faren pannen og kremter. Moren og Edvin ler fordi Tove er så ukristelig dum.

«Mor slo ofte og hardt, men det var som regel vilkårlig og urettferdig, og mens avstraffelsen stod på, følte jeg en slags hemmelig skam og en tung sorg som drev tårene frem i øynene mine og økte den smertelige avstanden mellom oss. Far slo meg aldri. Han var tvert imot snill mot meg. Alle mine barndoms bøker var hans, og på min fem års fødselsdag gav han meg en vidunderlig utgave av Grimms eventyr. Uten den hadde min barndom vært grå og trist og fattigslig. Likevel hadde jeg ingen sterke følelser for ham, noe jeg ofte bebreidet meg selv når han satt på sofaen og så på meg med de rolige, forskende øynene sine som om han ville si eller gjøre noe i retning av meg, noe som imidlertid aldri kom til uttrykk. Jeg var mors pike, og Edvin var fars gutt. Den naturloven var ikke til å forandre på. En gang sa jeg til ham: - Kummer, hva betyr det, far? Jeg hadde funnet uttrykket hos Gorkij og elsket det. Han tenkte seg om lenge mens han strøk de oppoverbøyde spissene på barten sin. - Det er et russisk begrep, sa han til slutt. - Det betyr smerte, elendighet, sorg. Gorkij var en stor dikter. Glad sa jeg: - Jeg vil også bli dikter! Da rynket han øyeblikkelig pannen og sa truende: - Ikke innbill deg noe! En pike kan ikke bli dikter. Jeg trakk meg krenket og bedrøvet inn i meg selv igjen mens mor og Edvin lo av dette skrullete innfallet. Jeg lovte meg selv at jeg aldri skulle røpe drømmene mine for noen, og dette løftet holdt jeg hele barndommen igjennom.»

En tøff tilværelse. Samtidig langt fra så tøff som andre hadde det der det f eks der det var alkohol med i bildet. Men for en jente var det et mål for foreldre som ikke hadde økonomi til at hun tok videreutdannelse: at hun ble godt gift og at den kommende ektefellen kunne forsørge henne. Han burde helst være håndverker.

Det er en stigning i romanene, den siste Gift, synes jeg var desidert best. Samtidig tror jeg ikke at leseopplevelsen hadde vært den samme uten at jeg hadde lest Barndom og Ungdom først. Tilsammen er romanene fordelt på 339 sider. Og igjen, selv om det jeg siterer fra Barndom er dystert, og at Tove Ditlevsen fikk et tøft liv i andre ekteskap der hun ved hjelp av legeektemannen fikk rusproblemer, er det som helhet ingen dyster historie. Den gir også et tidsbilde av hvordan det var å vokse opp i et dansk fattigkvarter med en dominerende mor og liten forventning til hva jenter kunne utrette i livet. Ved et skrivetalent og giftemål forbedret livet seg for henne. Og forholdet til moren var ikke dystert livet ut.

Omtale kopier fra dette blogginnlegget - link

Du forsvinner i bøkene, i livet til Ditlevsen mens du leser. Anbefales ikke til personer med hang til depresjon for hun er altfor flink til å vise oss mørket.

Så sårt og bunnløst ærlig. Formulert på en måte som alle kan sette seg inn i. En bok som gjerne kan leses mange ganger.

Liste over fleire bøker der titlane er like, spennande å sjå kor mange ein kan kome med. Bidra for all del!

Liste over fleire bøker der titlane er like, spennande å sjå kor mange ein kan kome med. Bidra for all del!

Bøker jeg har lest sammen med Litteraturhusets "Lesesirkel for samtidslitteratur"?