Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux hvor Ruth går ut av taxien med trillekofferten sin og lurer på om Johannes kommer til å komme. I Bordeaux bor Abel som driver et galleri, hun tar Ruth med ut i natten. Imens går Abels datter Lily under trærne langs kanalen. Der møter hun Ralf, en ung gutt som bærer en gitarkasse. "Det finnes en stor åpen plass i Bordeaux" er en kjærlighetsroman, en roman om lengselen etter nærhet og seksualitet og den forvillelsen det kan medføre når den andre ikke er til å møte.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2013
Format Innbundet
ISBN13 9788249512997
EAN 9788249512997
Språk Bokmål
Sider 214
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Når bøkene til Ørstavik fenger meg, gjør de det til gangs. Hva ere det? Språket, ja. Troverdigheten , ja. Evnen til å skape gjenkjennelse og utvikling av eget sjeleliv. Sjeleliv i all denne eksplisitte selen. Ja, fordi det er det romanen på et plan dreier seg om for meg. Ulikheter mellom mennesker.
Ørstavik er en forfatter jeg liker veldig godt, men jeg er ikke noe glad i sexscener i bøker, uansett genre, heller ikke det jeg kaller tabuord. Og dermed blir dette, som kunne ha vært en sår bok om lengsel etter Johannes, en bok om sex i mine øyne. Og hva gjør Astrid Lindgren og Ronja og Birk i en slik bok? Det ble absurd og en passasje som kunne vært utelatt.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDen følelsen av at han egentlig ville hatt en annen. Som en svak skuffelse når han ser meg, som om han ser bak meg, for å se om det kommer en til, en annen, der bak.
Vi har flere muskler i ansiktet enn noe annet sted på kroppen. Seks hundre, synes jeg å ha lest. Som kontrollerer. Men samtidig er det noe som syns. Et sted kommer vi til syne. En kan ha tusen muskler men likevel se helt oppgitt ut. Helt forlatt. Vi viser oss, tenker jeg, noe i oss viser seg, kanskje det vi skjuler mest av alt. Kanskje er det sånn. Jeg tenker på kjønnet. Som henger der og dingler. Hvor lett det er å klippe det av.
Jeg lurer på om han ville like meg sånn. Om han ville få lyst til å ta på meg, sånn. Han tar aldri på meg uten at jeg ber ham.
Jeg er en liten jente, og så går jeg rundt i verden og jobber og holder på. For et meningsløst strev, når det eneste jeg vil, er å være inntil. En annen. Holde noen inntil meg. Være nær.
Den hjelpeløse er uangripelig. Hjelpeløsheten som skall, et uangripelig skall. Rundt hva? Det finnes ikke annet enn ømhet, innerst. Jeg kan ikke tro noe annet. Det harde trenger ikke et hardt skall. Det er det myke som må beskyttes så kraftig. Er det ikke.