Anita Ness
Just kids
av Patti Smith (forfatter).
Bloomsbury 2016 Heftet
Kjøp boken hos
Anita Ness' eksemplar av Just kids
Lesetilstand
Har lest denneHylle
biografiLesedato
2016
Favoritt
Ingen favoritt
Terningkast
Min omtale
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
A prelude to fame, Just Kids recounts the friendship of two young artists--Patti Smith and Robert Mapplethorpe - whose passion fueled their lifelong pursuit of art. In 1967, a chance meeting between two young people led to a romance and a lifelong friendship that would carry each to international success never dreamed of. The backdrop is Brooklyn, Chelsea Hotel, Max's Kansas City, Scribner's Bookstore, Coney Island, Warhol's Factory and the whole city resplendent. Among their friends, literary lights, musicians and artists such as Harry Smith, Bobby Neuwirth, Allen Ginsberg, Sandy Daley, Sam Shepherd, William Burroughs, etc. It was a heightened time politically and culturally; the art and music worlds exploding and colliding. In the midst of all this two kids made a pact to always care for one another. Scrappy, romantic, committed to making art, they prodded and provided each other with faith and confidence during the hungry years--the days of cous-cous and lettuce soup. Just Kids begins as a love story and ends as an elegy. Beautifully written, this is a profound portrait of two young artists, often hungry, sated only by art and experience. And an unforgettable portrait of New York, her rich and poor, hustlers and hellions, those who made it and those whose memory lingers near.
Bokdetaljer
Forlag Bloomsbury
Utgivelsesår 2016
Format Heftet
ISBN13 9780747568766
EAN 9780747568766
Omtalt tid 1970-1979 1960-1969
Omtalt person Patti Smith Robert Mapplethorpe
Språk Engelsk
Utgave 1
Finn boka på biblioteket
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Bokelskeres terningkastfordeling
31 34 7 2 1 0Bokomtaler
En tvers igjennom strålende leseropplevelse. Smith skriver poetisk, men rent og lesbart. Og historien om Robert og Patti kombinerer det artistiske og det menneskelige, med en kjærlighetshistorie utenom det vanlige, i et helt unikt miljø og en vanvittig spennende epoke. Denne er å anbefale helt uavhengig av om man er fan eller ikke, det er rett og slett et lite stykke historie som også er en fantastisk personlig elegi til en venn.
Poetisk, intenst, ekte. Hvordan kan jeg yte denne boka rettferdighet? Jeg har lest den på få, intense dager.
Pattis historie handler om henne og vennen Robert Mapplethorpe, fra de møtte hverandre som tjueåringer i New York. Kjærester, venner, nesten som søsken. Slutten av sekstitallet, utover syttitallet, de var kunstnere som søkte etter sin kunstform, hun skrev dikt, tegnet, sang, han malte, laget bilder, fotograferte. Chelsea Hotel, fattige kår, Joplin, Hendrix og Factory-folket, homsemiljø, prostitusjon, kunstutstillinger, Paris.
Hun skrev denne boka da hun var over seksti år gammel, men det er en ung kvinne som framstår der. Hun faller ikke for fristelsen til å bortforklare seg selv som ung og dum (selv om boka heter Just kids), bruker ikke en overbærende tone når hun ser tilbake.
Hun er helt tro mot sitt unge jeg.
Og jeg - tjue år yngre, fra en annen verdensdel, et helt annet land, en hel verden unna New Yorks syttitallsmiljø - jeg kjenner igjen den unge Patti, jeg kjenner igjen følelsene og alvoret og intensiteten fra meg selv. Det er dette som er kunst.
Noen steder innimellom blir det mange ukjente navn, navn som kanskje andre kjenner, man merker at det straks blir mer interessant når det er snakk om Springsteen eller Sam Shepard, så grunnen til at man blir utålmodig er vel helst at man ikke kjenner referansene. Men det er småting...små innvendinger.
Jeg er ikke noen fan av Patti Smith. Kom etter hvert på at hun hadde laget Because the night, og sjekket den på YouTube. Da jeg hørte stemmen, ble jeg minnet om en annen sang, og det viste seg at det var hun som sang Frederick, en av mine yndlingssanger på en samle-cd jeg har. Hadde det ikke vært for kringkastingsmonopolet, ville jeg kanskje oppdaget henne på slutten av syttitallet/først på åttitallet, men det er et navn jeg først og fremst bare har lest. Så....du trenger egentlig ikke engang vite hvem hun er for å ha utbytte av denne boka.
Den fås i paperback nå, både på norsk og engelsk, tror jeg.
Bok om kunstnerliv i New York City på slutten av 60 tallet , når grensene for de konvensjonelle måter å leve på ble brutt , og stjerner døde som fluer, Joplin, Hendrix, og Morrison. Boka forteller også om sterke kjærlighet og vennskapsbånd, i en ikke materialistisk tilværelse. Pattie Smith har en sterk formidlingsevne, jeg følte nesten jeg var der sammen med henne .
"Det var sommaren da Coltrane døydde. Sommaren med «Chrystal Ship». Blomsterbarna heva dei nakne armane sine, og Kina sprengde ei hydrogenbombe. Jimi Hendrix sette fyr på gitaren sin i Monterey. Radioen spelte «Ode to Billie Joe». Det var opprør i Newark, i Milwaukee og i Detroit. Det var sommaren med Elvira Madigan, kjærleikssommaren. Og i denne skiftande, ugjestmilde atmosfæren skulle eit tilfeldig møte endre retninga på livet mitt.
Det var sommaren da eg møtte Robert Mapplethorpe.»
I og med at jeg ikke har hatt noe spesielt forhold til musikken til Patti Smith, har omtaler av boken hennes Just Kids ikke festet seg. Før jeg hørte artisten Malin Pettersen fortelle om sitt forhold til boken her i Deichman litteratur sin podcast serie Utlånt til:
«Da pandemien kom måtte Malin Pettersen reise hjem fra USA og legge alle planer på hylla. Hva skulle hun gjøre nå? ‘Just Kids’ av musiker og kunstner Patti Smith ble en god venn under nedstengingen, og overbeviste henne om å fortsette å satse på kunstnerkarrieren.»
Malin Pettersen har lest originalen (2010). Jeg har lest boken oversatt av Brit Bildøen (2012). Selv om jeg ikke fant boken like interessant som Malin Pettersen, ser jeg helt klart dens kvaliteter. Samtidig stiller jeg meg spørsmålet om Robert Mapplethorpe kunne funnet veien til kunsten på en enklere måte dersom han ikke hadde dopet seg slik han gjorde. Heldigvis fulgte ikke Patti Smith hans linje hva angår bruk av narkotika, og har gitt oss dette tidsbildet på en så ærlig måte.
Bokens tittel er hentet fra denne hendelsen:
*«Ein varm seinsommardag kledde vi oss i favorittplagga vår— eg i mine beatniksandalar og med lurvete halstørkle, Robert i hippieperlene og saueskinnsvesten sin. Vi tok undergrunnen ti West Fourth Street og tilbringa ettermiddagen på Washington Square. Vi delte kaffi frå ein termos og såg på straumen av turistar, narkovrak og gatesongarar. Hissige aktivistar delte ut løpesetlar mot krig. Sjakkspelarar tiltrekte seg sin eigen tilskodarskare. Alle sameksisterte i ein vedvarande dur av verbale utfall, bongotrommer og bjeffande hundar.
Vi var på veg mot fontena som låg i sentrum for all aktiviteten, da eit eldre par stoppa og glodde openlyst på oss. Robert likte å bli lagd merke til, så han klemde handa mi ømt.
«Å, ta bilde av dei,» sa kvinna til den lattermilde ektemannen.
(Eg trur dei må vere kunstnarar.»*
(Å, gi deg,» sa han og trekte på skuldrene. «Dei er berre ungar. Just kids.»
Skriv en omtale Se alle omtaler av verket
LyraSitater fra dette verket
Nokon på Max’s spurde meg om eg var androgyn. Eg spurde kva det betydde. «Du veit, slik som Mick Jagger.» Eg fann ut at det måtte vere kult. Eg trudde ordet betydde at ein var både vakker og stygg på same tid.
I dei dårlege periodane mine undra eg meg over kva som var poenget med å skape kunst. For kven? Prøver vi å vekke Gud? Snakkar vi med oss sjølve? Og kva er det endelege målet? Å få verka sine bura inne i kunstens store zoologiske hage – MoMA, Metropolitan, Louvre?
Eg hadde sett for meg at eg skulle skrive ord som kom til å riste i folk, for å heidre Rimbaud og vise alle som hadde tru på meg at dei hadde rett, men det gjorde eg ikkje.
Hilde Vrangsagen siterer Just kids av Patti Smith (side 256)
00:00, 15. august 2011 Ingen har det som favoritt.
I left Mephistoles, the angels, and the remnants of our handmade world, saying, "Ichose Earth".
Men det som flaut gjennom hovudpulsåra, det som først sette fart på verda deira og sidan drog dei ned, var speed.
Året er 1967. Verda står på kanten av ei ny tid.
«Du må ta han med til ein lege,» sa morfinengelen. «De må dra herifrå. Dette er ikkje ein plass for dykk.» Eg såg han inn i ansiktet. Alt han hadde opplevd, fanst der i desse døde, blå auga. Ei kort stund blei ein gnist tent i dei. Ikkje for han sjølv, men for oss.
Mykje har blitt sagt om Robert, og meir skal bli sagt. Unge menn skal etterlikne ganglaget hans. Unge kvinner skal gå med kvite kjolar og sørgje over krøllane hans.
Under nesten heile festen var Janis saman med ein kjekk kar som ho likte godt, men rett før stengetid stakk han av garde med ei av dei penare snyltegjestane. Janis var knust. «Dette skjer alltid med meg, mann. Da blir det enda ei natt aleine,» hulka ho på skuldra til Bobby.
Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket
Lister som inneholder dette verket
The Fault in our Stars- John Green
The BFG- Roald Dahl
The Little Prince- Antoine de Saint-Exupéry
Mom & Me & Mom- Maya Angelou
The Opposite of Loneliness- Marina Keegan
The Fountainhead- Ayn Rand
The Remains of the Day- Kazuo Ishiguro
Naughts and Crosses- Malorie Blackman
Love Letters to the Dead- Ava Dellaira
Tiny Beautiful Things- Cheryl Strayed
Quiet- Susan Cain
Just Kids- Patty Smith
The Shadow of the Wind- Carlos Ruis Zafón
Andre utgaver
-
1.
-
2.
-
3.
-
4.
-
5.
-
6.
-
7.
-
8.
-
9.
