Ingen lesetilstand
Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Fra forfatteren av den internasjonale bestselgeren Å vanne blomster om kvelden – velskrevet fortelling om vennskap og alle valgene som gjør oss til dem vi er. 1986: Adrien, Etienne og Nina er bare ti år gamle første gang de møtes, og de blir raskt nære venner. De lover hverandre at de en dag skal forlate småbyen de bor i, flytte sammen til Paris og aldri miste kontakten med hverandre. 2017: Et bilvrak trekkes opp fra dypet av en innsjø, med en død person inni. En lokal journalist begynner å grave i saken. Sakte, men sikkert avdekker hun det usedvanlig sterke båndet mellom de tre vennene. Hvordan er deres fortid knyttet til personen i bilen? Og hvorfor har de ikke lenger noen kontakt? Valérie Perrin har en nesten magisk evne til å dykke ned i livets dypeste alvor. I denne boken følger hun en lang tråd av hjerteskjærende, uunngåelige hendelser i løpet av tre tiår, og trekker leseren inn i en sterk historie om kjærlighet og tap, håp og sorg, og om avstanden som følger med tidens gang. «En perle av en roman.» – Le Parisien
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2023
Format Innbundet
ISBN13 9788202758707
EAN 9788202758707
Omtalt tid 1980-1989 2010-2019
Språk Bokmål
Sider 594
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
"Den som slutter å være en venn, har aldri vært det. Jo mer mitt hjerte tenker på det, jo dypere stikker såret." (Valérie Perrin: "De tre", s. 440)
Tittelen "De tre" viser til tre venner, Nina, Étienne og Adrien. Dei blir kjende med kvarandre første skuledag i femte klasse i 1986, kjem frå ulike bakgrunnar og er også svært ulike. Likevel held dei saman i tjukt og tynt i mange år, og er saman både på skulen og i fritida. Tre svært ulike ungdommar i eit nydeleg vennskap. Men noko har på eit tidspunkt skjedd. Noko som gjorde at dei tre ikkje har med kvarandre å gjere lenger.
Kapitla skiftar mellom ungdomstida deira på 1980- og 90-talet, og romanens notid, som er 2017. I kapitla frå 2017 er det ei kvinne som kjende desse tre som ungdommar som fortel i eg-form.
Tre spørsmål driv lesaren framover: Kven er kvinna som snakkar i eg-form? Kvifor har det nære og svært gode vennskapet mellom dei tre gått i oppløysing? Og kva skjedde eigentleg ved tjernet den sommarkvelden for så mange år sidan? Samstundes som dette er ei forteljing om eit nært og rørande vennskap, er det òg ei forteljing om opprullinga av det som ser ut til å vere ei kriminalsak.
Perrin skriv godt, og greier med denne romanen både å dra meg gjennom 600 sider raskare enn eg nokon gong tidlegare har lese ei så tjukk bok, gje meg ei særs god lesaroppleving, og ikkje minst gjere noko eg liker ekstra godt at skjønnlitteratur gjer med meg: Gje meg nye perspektiv på verda og folk rundt meg.
En helt fantastisk bok er ferdig lest, og jeg savner den allerede ! Hennes første bok var også en glede å lese, men jeg likte denne er enda bedre. Absolutt en favoritt!
Boken spiller på mange følelser. Det jeg liker best med denne boken er de gode, sterke og positive følelsene som binder vennene sammen tross ulike valg og livets utfordringer. På noen plan handler boken om å finne en versjon av seg selv som det er mulig å leve med. Jeg synes Perrin formidler dette på en utmerket måte.
Bra bok
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket"For noen dager siden leste jeg noe. Se for deg at du ikke klarer å bevege deg fordi knyttneven din sitter fast i et glass, og for å få den ut, for å bli fri, må du slippe det du holder i knyttneven." Hun viser med hånden det hun forteller med ord: "Du åpner knyttneven, du mister det du har i hånden, det faller ned i bunnen av glasset, men du er fri."
Den som slutter å være en venn, har aldri vært det. Jo mer mitt hjerte tenker på det, jo dypere stikker såret.
"Da jeg oppdaget Blanc d'Espagne, trodde jeg at jeg skulle dø av sorg fordi jeg ikke hadde skjønt hvem du var. Og etterpå skjønte jeg at du bare har én sjel. Enten det er Adrien eller Virginie, så er du samme person. Sjelen din har ikke noe kjønn. Man tiltrekkes ikke av mennesker fordi de er jenter eller gutter, man tiltrekkes av utstrålingen deres." Jeg kysser henne på hånden og går og legger meg i enkeltsengen igjen uten å si et ord. Det er ikke noe mer å si.
Nina er forbløffet. "Jeg trodde du aldri mer ville ha en hund!"
"Det trodde jeg også. Man tror, Nina. Og så tar man feil."
"Louise fortsatte å se for seg Adrien for sitt indre helt til det var lunsjtid. Adrien var ikke pen, men kjærlighet og skjønnhet har ingenting med hverandre å gjøre.#
.. han kunne gi etter for gleden..
Og så er det sommeren. Sommeren er alle minners årstid. Den er tidløs. Den har den sterkeste lukten. Som henger seg fast i klærne. Som man leter etter hele livet. For søt frukt, vinden fra sjøen, smultboller, svart kaffe, Ambre Solaire, bestemødrenes pudder fra Caron. Sommeren tilhører alle aldre. Den har verken barndom eller ungdom. Sommeren er en engel.