Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Min kinesiske farmor er et originalt portrett av en familie, en søkende og spørrende innsirkling av en kvinneskjebne gjennom tiden hun levde i, menneskene hun møtte og stedene hun bodde. – Fortell meg om Kina, sier jeg. Lars Saabye Christensen sitter ved sin fars sykeleie og ber ham fortelle om da farmoren og farfaren hans bodde i Hong Kong. Faren sier ingenting. Oppfordringen åpner derimot en dør til forfatterens indre, til hans egen og slektens historie. En historie som strekker seg over fire generasjoner, to århundrer og til andre siden av kloden. Fra Hjørring i Danmark til Hong Kong, fra Julianehåp på Grønland og til Gabels gate i Oslo. Navet i historien er farmoren, murmesterdatteren Hulda, som faller for styrmann Christensen da han besøker hatteforretningen i Aalborg der hun jobber. Kort tid etter legger hun ut alene på den lange reisen for å møte sin nye ektemann som er stasjonert i Hong Kong som bergingsskipper. I en velopplagt og underholdene tekst som suverent binder faren, farfaren og oldefarens historie sammen med den personlige fortellingen om den unge forfatterens tilblivelse, forsøker forfatteren å finne ut mer om farmoren. Hvem var denne kvinnen? Livet hennes ble, i motsetning til forfedrene, ikke dokumentert i festtaler, hedersord, svennebrev og intervjuer. Spørsmålet forfatteren må svare på, er om det er mulig å skrive om en slik kvinne uten å ty til fiksjonen og diktningen? Min kinesiske farmor er et originalt portrett av en familie, en søkende og spørrende innsirkling av en kvinneskjebne gjennom tiden hun levde i, menneskene hun møtte og stedene hun bodde.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2020
Format Innbundet
ISBN13 9788202669300
EAN 9788202669300
Genre Biografisk litteratur
Omtalt tid 1900-tallet
Omtalt person Lars Saabye Christensen Hulda Christensen
Språk Bokmål
Sider 168
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Det er en sprø, skjelvende tråd gjennom denne boka, et insisterende hastverk - livet renner som sand mellom fingrene våre - som gir en særegen følelse. Jeg vet ikke hvor mange andre som hadde klart å turnere så mange tidsplan og tråder på 170 sider, og likevel få det til å fungere så bra. Det handler om forfatterens far som holder på å dø, minner fra oppveksten i Oslo på 1960-tallet, forfatterens reise til Kina og ikke minst om arbeidet med å pusle sammen historien om farmoren og farfarens opphold i Hong Kong på begynnelsen av 1900-tallet.
Tidens dille blant norske forfattere er å skrive om seg selv, men få gjør det bedre enn Lars Saabye Christensen.
Dette var en bok som traff blink, - midt i hjertet av hva som opptar meg! Forfatteren forsøker å oppheve tiden ved å vekke tidligere generasjoner til live, - jeg har selv forsøkt meg på det samme i mindre målestokk. Det sies at et menneske dør to ganger: først når hjertet slutter å slå, og så når ingen lenger husker det. Så her forlenger Christensen livet til både sin farmor og farfar, onkler og tanter, foreldre, - og seg selv; vi får nemlig høre om alle sammen, ikke minst ham selv. Så den som tror at de her vil lese en kronologisk biografi om en kinesisk farmor, må tro om igjen, - her hopper vi i tid og rom via alle de minner og assosiasjoner som oppstår i forfatterens hode. Og han er veldig opptatt av at han ikke skal dikte deres liv, bare fortelle det han vet, - for så, av og til, å putte inn bilder av hvordan han liker å tro at det har vært. På denne måten får vi vært med på en springende og interessant «reise» gjennom hele 1900-tallet (pluss litt til), både i Danmark, på Frogner og i Kina. Glimrende!
«De som dør tar minnene med seg, såfremt de ikke har rukket å gi dem videre til de som blir igjen. Det er en arv vi slipper å betale avgift på: minnene som skjøtes til en annens erindring. Vi rekker det dessverre sjelden. Når det gjelder døden er vi aldri ute i god tid. Vi våger ikke. Vi tror vi lever i morgen også. Noe annet kan vi heldigvis ikke tenke oss. Så haster det plutselig. Døden er en vert som går rundt i huset etter at gjestene har gått, og slukker lyset.»
Sitatet over er fra Lars Saabye Christensens bok i Min kinesiske farmor. Anmeldere har jublet over boken. Jeg er ikke overrasket. Mye fint å lese i denne. Det jeg er overrasket over, er tittelen. Jeg synes jeg har fått mere kjennskap til forfatterens farfar, far og forfatteren etter å ha lest boken. Og kun et omriss av farmoren.
Samuel Johnson skal ha sagt: "En forfatter begynner bare en bok. En leser avslutter det."
Ut ifra det øvrige Lars Saabye Christensen skriver om i boka er det jeg selv som må fylle ut portrettet om jeg skal få et bilde av hvem denne kvinnen var. Samtidig er det tidstypisk for den tiden hun levde, kvinnene er det lite spor etter.
Slik er boken utgitt i 2020 omtalt:
Etter år med konflikter og uroligheter ble det i 1898 inngått en avtale der britene skulle få leie Hongkong i 99 år.
Det er til denne britiske enklaven, et knutepunkt for handel og sjøfart og en internasjonale smeltedigel der øst møter vest, Jørgen Christensen drar i 1906. Han er på vei for å bekle en stillingen i Svitzers Bjergings-Enterprises tjeneste. Bergingsselskapet, med hovedkontor i København, er framtidsrettet og opprettet kontor i Hongkong. Et par måneder senere kommer hans Hulda etter. Jørgen og Hulda Christensen er Lars Saabye Christensens farfar og farmor.
På sin fars dødsleie spør Lars Saabye Christensen om Hongkong, om farfaren og farmorens år i Østen. Hvem var disse menneskene han stammer fra? Hva fikk en ung dame fra København til å legge ut på en lang og strabasiøs sjøreise alene? Hvordan var livet blant kolonister og handelsfolk?
Lars Saabye Christensen åpner en kinesisk eske, der det som er inni den, ikke alltid er det vi forventer. Han har gjennomgått brev og bilder i familiens eie, skriftlige kilder fra offentligheten og møysommelig gravd fram historien. I prosessen oppdager han at den skjønnlitterære forfatteren ikke kan hjelpe ham, her kan han ikke la fantasien eller gjettingen tett igjen hullene i historien, her kan han ikke løfte fram dem som ikke er alt er dokumentert i historiens annaler. Men nettopp gjennom å være tro mot det som er dokumentert, tegner Lars Saabye Christensen et fascinerende bilde av en tid, en familie, et par og et individ. Med det også et besnærende bilde av vår tid – og kanskje også av oss og forfatteren selv?
Springende og engasjerende bare i noen partier.
Neimen Lars da. Her synes jeg ikke innholdet svarer til forventningene jeg får ved å se på «innpakningen». Et staselig omslag som indikerer kvalitet og god omtale. Jeg konkluderer med to ting: Smaken er som baken, delt, og at bare du har skaffet deg et navn, kan du skrive hva som helst.
Kanskje skyldes nedturen også at jeg først leste Byens Spor, som uten tvil er terningkast 6.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketVi finnes i disse avtrykkene, skjult og til stede, bak vegg, under tak, mellom gjøremål, i ferd med å leve våre liv, legge noe bak oss og gå noe annet i møte, vi er også en del av det store skiftet på vei mot det uforanderlige, som ikke lar seg nevne. Derfor henger dette fotografiet på arbeidsrommet mitt, for at jeg ikke skal glemme forløpet jeg tilhører. Hver morgen kan jeg finne noe nytt i dette øyeblikket der tiden åpner og lukker seg i samme ro.
Tidens fremste egenskap er altså å være forbi.
Og når jeg ser på disse gamle fotografiene nå, vet jeg endelig hva som åpner seg: Det er jeg som åpner meg. Jeg åpner meg mot denne tiden som for lengst er forbi og puster den inn.
Sykepleiere skal ikke ha tatoveringer. Mine forventninger har begynt å ligne fordommer
Uansett krever dette [historiske klarsynet] en årvåkenhet som hører alderen til. Først da makter man å lytte til tiden og høre åndedrettet til de som levde i den før.
Døden er uansett personlig rekord, samme hvor langt eller kort man kommer.
På grønlandsk kan ett enkelt ord uttrykke en hel setning, men så er det også litt av et ord, farfar nevnte det i brevet han sendte fra Antarctic, og det tok omtrent et halvt århundre bare å stave det: autdlarquninarsimagaluarsimavá. Det betyr ganske enkelt: Han som skulle ønske han kunne reise.
Alt jeg sa gikk meg hus forbi.
Mor vendte livet ryggen og ville ikke mer