«Hurtigruta ankommer urbane Bodø på formiddagen og ligger ved kai noen timer til klokka 15. Bodø fikk hard medfart av tyske bombefly under krigen. Derfor er det mye femtitall i arkitekturen, men nå skyter samtidsarkitekturen opp for fullt: Høye hoteller og bygg i glass og betong gir byen en ny skyline som vitner om modernitet og fremskritt. Det kan være at den skygger for utsikten til dem som bor bak, men har du penger, har du alltid utsikt til utsikter.
Nede i havna er det kommet et marmorpalass av et kulturhus med det strålende navnet Stormen. For Bodø er vindenes by med nordavind fra alle kanter. Slutter det å blåse, faller alle mann forover og slår seg fordervet. Er det østavind og februar, blir du kjent med ditt eget skjelett. Det råder en vind-vind-situasjon i byen, spør du meg.
I samme kulturkvartal finner du Stormen bibliotek, et herlig sted der du kan sitte og lese deg så bort at du nesten ikke finner tilbake.»

Det var det jeg gjorde når jeg leste boken til Ola Bremnes, På Gyngende grunn, jeg leste meg bort. Eller med, det var som å være med på denne reisen Ola Bremnes skriver om. Selv om jeg hadde gledet meg til å lese boken, er jeg overrasket over hvor godt jeg likte den. Jeg er glad for at jeg har kjøpt den, og kan ta den frem og lese den flere ganger.

Mer om boka i dette blogginnlegget

Det er fullt mulig å reise langt- mens en sitter helt i ro. Slik føles det når en leser "På gyngende grunn. En reise med hurtigruta." av Ola Bremnes. Den tar deg med på verdens vakreste sjøreise, forteller om stedene du møter underveis og er krydret med artige historier, historiske fakta og et og anna alvorsord underveis. Den er kort sagt ei bok som har alt ❤

Boka har en rammefortelling der Ola Bremnes sammen med illustratør Ida Larmo reiser med MS Vesterålen fra Bergen til Kirkenes og sørover igjen til Harstad. I begynnelsen av boka skriver han: "Sju dager (grovt regnet) tar turen fra Bergen opp til Kirkenes. En skapelsesberetning i seg selv. I begynnelsen var Bergen kunne det stått i bøkenes bok, og så kan vi la fortelllingene folde seg ut derfra". Og fortellinger er det flust av her. Forfatteren bruker nemlig Arne Mælands bronseskulptur "Ingen er bare det du ser" som motto for turen, og han lar enkeltpersoners fortellinger tre fram. Historien om kong Christian den 7. som aldri kom til Bergen, men som har sitt gullforgylte emblem på rådhusveggen 250 år etter. Om Petter Dass og Dorothe Engelbretsdatter som i tillegg til å være drivende dyktige diktere, også skrev brev til hverandre - på rim ... Og om Norges siste store sjaman som etter sigende reddet hurtigruta fra å gå på grunn. Og et ukjent antall andre anekdoter.
Dette er en bok som kan leses mange ganger! Da jeg leste den, drømte jeg tilbake til en reise med Polarlys i 2018.