«Jeg gikk inn med et åpent sinn, og så ble jeg værende. Selv med TV-kameraer rundt en føler man seg isolert, som i en boble. Man rives med, og det blir med ett veldig viktig å bli værende på gården. Jeg klarte å gjøre mye jeg ikke trodde jeg kunne, jeg matet kopplam, hogget trær, fløtet tømmer og laget mat over åpen ild. Jeg elsket hvert sekund. Det ga en utrolig mestringsfølelse. Da programmet ble vist vinteren 2017, merket jeg det med en gang. Folk på Instagram, Facebook og i matbutikken begynte å henvende seg til meg. Det virket som om hele Norge satt klistret til skjermen tre ganger i uken, folk rullet ned vinduene på bilen og hilste når de kjørte forbi. Plutselig ville alle strikke mormors flotte Haukeligenser.
- Vi håper du vinner, sa folk. - Vi heier på deg!
Det var en så enorm og ensidig positiv respons. Mange virket også genuint overrasket. «Tenk at du, av alle, kunne være så ... grei!» Det virker som mange liker meg bedre nå. For hadde de fleste bare sett meg i glamorøse settinger og på stillbilder og tenkt sitt. På Farmen gjorde jeg noe praktisk, og dessuten snakket jeg. Følelsen av å bli likt, alle koselige meldinger og håndskrevne brev gjør at alt skinner litt ekstra dette halvåret. Kremene og brillene selger bedre enn noen gang, og jeg får mange jobbtilbud. Følelsen av at jeg igjen står trygt, at butikken går bra, gjør at jeg slapper av og tør å kjenne på følelsene mine igjen...»

Det var Vendelas deltakelse på Farmen, eller Farmen Kjendis som det også kalles, og som ble vist våren 2017, som er årsaken til at jeg bestemte meg for å boken Vendela Alt jeg ikke har fortalt som Vendela Kirsebom har skrevet i samarbeid med Anne Gunn Halvorsen.

Medforfatteren er ikke så kjent som Vendela Kirsebom; forlaget Vigmostad og Bjørke, beskriver henne slik:

«Anne Gunn Halvorsen (f. 1984) har 13 års erfaring som journalist, blant annet i Dagbladet Magasinet og Dagens Næringsliv. I februar 2017 debuterte hun som sakprosaforfatter på Samlaget med boken Livet og korleis leva det, til strålende kritikker.»

Vendela beskrives som modell og gründer, men det er det første hun er mest kjent som. Selv om jeg har lest litt om henne og sett henne på TV noen ganger, var det meste hun forteller om i boken ukjent for meg. At hun kan mer enn å smile pent og ta seg godt ut viste hun i Farmen. Som hun skriver om i sitatet innledningsvis, ble jeg positivt overrasket hvordan hun fremstod. Ingen diva, men veldig arbeidsom og jordnær. Hun viste også frem at hun er et følelsesmenneske. Streng var hun av og til – så streng at en av deltakerne kalte henne «obersten». Men intrigemaker ga hun ikke inntrykk av å være.

Om Vendela gikk inn i Farmen med et åpent sinn, gjorde jeg det samme da jeg begynte å lese boken. Jeg ble ikke skuffet. Boken er lettlest og oversiktlig. I boken starter hun med å fortelle om bakgrunnen for at hun har norske aner. Om mormoren som var tysk og under et opphold i England møtte en norsk ingeniør, og giftet seg med han etter fem dager. I England ble moren Ingi og onkelen til Vendela født. Familien flyttet til Norge, men etter 2. verdenskrig flyttet de til Sverige.

Vendela blir født i 1967. Vendela skal først møte faren som er tyrkisk langt opp i voksen alder. Moren Ingi er alenemor. Hun gir Vendela mye frihet – er opptatt av at Vendela tidlig skal bli selvstendig. Det skal komme godt med når Vendela starter sin modellkarriere. Hun blir oppdaget helt tilfeldig som 13. åring:

«- Er mamma der?
Jeg sier det bare sånn, som om det bare er en mamma som jobber hos Rikskonsertene. Hun kommer ut med to lunsjkuponger i lommen. En sånn kupong gir oss lunsj til 25 kroner på utvalgte restauranter. I vår lille familie bruker vi alle frynsegoder vi har. Denne dagen går vi til Stora Nygatan 1, en hjørnekafe med rødrutede duker og lyseblå vegger. Fremdeles er det helt uforståelig for meg, det som snart skal skje, for der sitter vi, min mor og jeg, en 13 år gammel, lang, tynn og kvisete jente. Jeg er ikke en av de populære i klassen, jeg er en musikk, dans og drama-jente som bor i en syttitallsleilighet i forstaden.
Det bryr hun seg ikke om, kvinnen som stopper ved bordet vårt.
- Do you want to make a million dollar? spør hun.
Hun fortsetter å se på meg mens hun snakker med mamma, som rynker skeptisk på nesen og til slutt tar imot et visittkort.
Hjemme ringer hun en venninne som arbeider som mannekeng i Paris.
Hun gisper.
- Eileen Ford! Da er hun i gode hender.»

Jeg tror mange vil like å lese boken – også unge lesere. I boken forteller hun med egne ord om oppturer og nedturer i arbeidet som modell og i livet forøvrig. Om byen i hennes hjerte: New York. Hvem drømmer ikke om å kunne bo og jobbe der... Mange unge drømmer om å kunne leve av utseendet sitt. I boken kan de lese om en som har gjort det, og fortsatt gjør det. Vendelas modellagent forteller hva hun tror som er årsaken til at Vendela har lykkes og sier:

«- Du forsov deg ikke, mistet ikke flyet, oppførte deg ordentlig. Det skjer veldig ofte at jenter ikke dukker opp på jobben. Du var punktlig, en arbeidshest som aldri laget problemer, sier Mika.»

Men som Vendela skriver, det er også egenskaper som får henne til å være unødvendige lenge i dumme situasjoner - hun finner seg i for mye.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen min