«Førstesekretær Smith i innenriksdepartementet representerer øvrigheten og historiens gang. Dersom han var begynt å sitte seg fram ti-femten år tidligere, kunne han til og med endt som understatssekretær, i hvert fall tror han det selv.
Dosenten i nummer 15 har det skarpeste hode sør for Themsen og er blitt den fryktede mann han er på ren og skjær hjernemasse.
Den beklagelige litteraten i nummer 35 holder det gående som best han kan på rykter om både sin litt for kjente mor og sin fremdeles ukjente far.
Og Paddy, løsarbeideren som har sitt utkomme alt etter Vårherres vær og vind, ville i alle tilfelle være den han til alles fortvilelse er — han vil skille seg ut under enhver omstendighet, på jorden og i himmelen — eller den andre plassen.
Resten av folket i Paradise Road er fornøyd med å fylle ut de ovenfor nevnte, de sterke personlighetene i gaten. De er den nødvendige bakgrunn, satt inn i livet for å mumle — som alle skikkelige kor gjør det for de store solistene.»

Førstesekretæren, dosenten, litteraten og Paddy er noen av noen av beboerne i Paradisveien som hjertevarmeren av en bok omhandler, en bok skrevet av Richard Herrmann: Paradisveien En gate i London. Boken ble utgitt i 1968, og jeg har kjøpt boken. Men den som ønsker å lese boken uten verken å låne eller kjøpe den, kan lese den på Nationalbiblioteket.no.

Vi møter beboerne i Paradisveien i ulike settinger. På puben til Harry; Hertugen av Wellington, der de fleste møtes og der den lettsindige irlenderen Paddy er stamgjest. Vi er med i sorg når apotekerfruen Mrs. Smelley dør av kreft. Vi er med bookmaker Spender og ektefelle på dere ulykksalige seilas på Themsen. På sommerfesten som arrangeres av den tiende Lord Lumpit. Vi er med Paddy på en tur til Irland der han må foreta vendereis når han blir ansett for en risiko for munn- og klovsyke. Og mye, mye mer. Hverdag og fest, samarbeid og skillelinjer. Store og små dramaer.

Boken på 194 er en fornøyelse å lese – fra første til siste side. Boken tar oss tilbake til en tid som var, og det kjennes veldig godt innimellom å lese slike bøker. Jeg har lest den en gang tidligere, men nå har jeg kjøpt alle bøkene til Richard Herrmann og leser de i rekkefølge. Jeg gleder meg veldig til å lese den neste boken fra 1970: Bak den svarte døren.

Når det gjelder beboerne er det ingen tvil, det var Paddy som skapte mest begeistring hos denne leser. Det har nok med å gjøre at jeg for noen uker sider var i Irland, bl. a i Galway, og tenkte imens jeg reiste rundt: jaggu er irer kreative. Og Paddy er kreativ, og har uflaks, Jeg avslutter med sitat fra boken der Paddy blir tatt for ikke å ha betalt fjernsynslisens:

«Først kunne han ikke finne lisensen, enda han lot som om han lette. Så var det ikke engang hans apparat, han tok vare på det for en venn som han ved ettertanke dessverre hadde glemt navnet på. Det var også gått i stykker for flere år siden, det var ikke i bruk, men det hadde det med å komme på av seg selv, av vanvare, når han ikke så på det, han måtte ha sparket til det.
Det ble en bot på fem hundre kroner, subsidiært en måneds fengsel, han kunne velge. Han kunne forsåvidt skrive under på et papir med det samme, erklære seg skyldig på stedet, det var i grunnen det greieste for begge parter.
Det er i slike umenneskelige stunder en irlender i England hører sitt hjemlands toner i luften og sier at nå får det være nok.
Det vil si, Paddy sa noe ganske annet, men de britiske lover mot stygge ord i skrift og tale er meget strenge, og for ikke å bringe ytterlige anklager over Paddys hjemsøkte person, må vi dessverre avstå fra å sitere ordrett hva han tømte seg for i disse vanskelige juridiske omstendigheter.
Som et sømmelig referat kan vi slå fast at Mr. Patrick O'Reilly fra Galway Bay hadde gått rettens vei for atskillig mindre. Han anla sak, også på stedet, mot politi, kringkasting, parlament og regjering. Han krevde erstatning for ærekrenkelse, tillitstap og grovt innbrudd. Subsidiært fengselsstraff.
Hadde de hørt om privatlivets fred, om menneskerettighetene, om frihet?
Det var for eksempel engang en spirrevipp som het Hitler. Han ble så stor på det at de måtte ta ham for det, til slutt. Han, Paddy, hadde ofret litt av hvert i sakens anledning, deriblant nesten livet. Men da var vel disse hvalpene i uniform ikke tørre bak ørene ennå.
«Eller hva?» sa Paddy.
Så blir det altså enda en sak for Paddy, og hele gaten har bedt ham om å erklære seg i hvert fall delvis skyldig, gå inn for en betinget dom.
«Ikke tale om,» sier Paddy og satser nok en gang på henleggelse på grunn av bevisets stilling.»

Omtalen er kopi av et innlegg fra bloggen min her

Mestselgende litteratur i Norge på 1960-tallet. Alle sjangre.
Listen er løselig sortert etter salgstall (mestselgende først), men er ikke komplett.