Jeg satt på togstasjonen på Lillehammer, ved siden av en smattende sigøynerfamilie(/-gjeng?), mens jeg leste meg gjennom denne, satt og ventet på toget til Oslo S mens jeg spiste en baguett med rømmesild på tilbud kjøpt på REMA 1000 for det var det eneste jeg hadde råd til i hele verden akkurat da. Kunne ikke en gang sette meg på kaféen og drikke en kaffe mens jeg venta. Sånn er det alltid når jeg reiser hjem. Jeg har ingen penger. Sitter på ubehagelige stasjonsbenker og leser bøker og observerer folk, men å, som jeg elsker det. Håper jeg aldri blir rik og begynner å reise på komfortable, raske og kjedelige måter. Så lite jeg kommer til å få tenkt, lest og sett da. Og det er da noen kanskje vil spørre seg: Men skjedde det så mye i Mens vi ventar på Godot da? For der sitter jo bare Vladimir og Estragon og venter og venter og venter. Og hva venter de på? Godot. Men hvem er Godot? Og hvorfor venter de på ham? De vet det ikke, vi vet det ikke! Av og til venter man bare.
Boken handler om de samme menneskene, men er bygd opp novelleaktig. Hvert kapittel handler om en biperson i det forrige kapittelet, og historiene går over år. Det pussige er at favorittkapittelet mitt er det kapittelet som handler om barna til Sasha, det eneste kapittelet som ikke er skrevet som ren tekst, men som grafer, meningsmålinger o.l., det som er sett fra Sashas datters øyne, eller kanskje er det ikke pussig i det hele tatt, fordi jeg må ha lest de andre kapittlene for at dette kapittelet skal gripe meg sånn. Det er nemlig gjennom dette kapittelet at jeg blir rørt av forholdet mellom Sasha og Drew, når datteren deres beskriver dem i korte glimt og jeg vet ting som hun ikke vet.
Er i London 1923, Los Angeles 1949 og New York circa nåtid - i en og samme roman.
Frokostene med Margrete. En høytid. Ansiktet hennes. Ordene hun kunne finne på å si. Kroppsspråket. Måten å være stille på. Uttrykket når hun tenkte. Vanene fra et omflakkende liv i utlandet. Alltid servietter av tøy. Alltid friske blomster på bordet. Alltid toast. Alltid en spesiell engelsk marmelade. Alltid nymalte kaffebønner, en egen blanding. Alltid appelsinsaft som hun presset selv.
Let the end try the man.
Some smack of age in you, some relish of the saltness of time.
I will not serve that in which I no longer believe, whether it call itself my home, my fatherland, or my church: and I will try to express myself in some mode of life or art as freely as I can and as wholly as I can, using for my defence the only arms I allow myself to use — silence, exile and cunning.
I am sensible that this idea has met with opposition, and is likely still to be rejected by several. But let it be considered, that hardly anything can strike the mind with its greatness, which does not make some sort of approach towards infinity; which nothing can do whilst we are able to perceive its bounds; but to see an object distinctly, and to perceive its bounds, is one and the same thing. A clear idea is therefore another name for a little idea
Takk for at du tok deg bryet med å lete. Underlig at listen har havnet så langt ned - som om den var én til to måneder gammel - når jeg publiserte den først igår.
For snart et døgn siden puslet jeg sammen en liten liste her på Bokelskere.no. Den kommer imidlertid ikke opp, selv om jeg har huket av for "ferdig". Hm! Jeg finner listen ved å gå via bøker jeg har lagt til den (f.eks. The Tragedy of King Lear), eller ved å trykke på "lister" og så "av deg". Jeg finner den ikke i oversikten over lister, og den dukker heller ikke opp på "hjem". Ikke står den på profilen min heller. Jeg lurer bare på hva som kan være galt eller om andre har et lignende problem. Det kommer jo opp hundrevis av fretex-lister og 2012-lister, som det alltid gjør, så det å lage lister er ihvertfall ikke midlertidig koblet av som funksjon eller noe i den duren.
Her er iallefall linken til listen, så kan vi jo se om flere enn meg har tilgang til den.
Den er poetisk.
How many thousands of my poorest subjects
Are at this hour asleep! O gentle Sleep,
Nature's soft nurse, how have I frighted thee,
That thou no more wilt weigh my eyelids down,
And steep my senses in forgetfulness;
Why rather, Sleep, liest thou in smoky cribs,
Upon uneasy pallets stretching thee,
And hush'd with buzzing night-flies to thy slumber,
Than in the perfumed chambers of the great,
Under the canopies of costly state,
And lull'd with sounds of sweetest melody?
O thou dull God! why liest thou with the vile
In loathsome beds, and leav'st the kingly couch,
A watch-case to a common larum-bell?
Wilt thou, upon the high and giddy mast,
Seal up the shipboy's eyes, and rock his brains
In cradle of the rude imperious surge;
And in the visitation of the winds,
Who take the ruffian billows by the top,
Curling their monstrous heads, and hanging them
With deaf'ning clamours in the slipp'ry shrouds,
That with the hurly Death itself awakes:
Can'st thou, O partial Sleep! give thy repose
To the wet seaboy in an hour so rude,
And in the calmest and the stillest night,
With all appliances and means to boot,
Deny it to a King? Then, happy lowly clown!
Uneasy lies the head that wears a crown.
JUPITER
Se dette mennesket, se dette mennesket som kjenner tre rykk i tauet og som langsomt, etter først å ha smilt usikkert, begynner å traversere, bevege seg ut på de nifst luftige galleriene. Se denne mannen der han famler seg bortover i fjellveggen; se hvordan han, med en grønnskollings forsiktighet, føler seg fram med alle lemmer, ja, med hele kroppen, før han flytter vekten over fra det ene benet til det andre. Jeg kan merke hvor livredd, hvor virkelig vettskremt han er, og allikevel hvor fylt han er av beslutningen om å ville gjøre det, klare det, nå toppen. Og så, plutselig, som om noe går i stå, fryser han til. Han lukker øynene.Det virker som om han lytter til vinden, samtidig som han, dypt konsentrert, forsøker å uteske hva det lukter av steinen han presser seg mot. Det intense sollyset får det til å blinke i fjellvegen,skinne i stripene av smeltevann. Så vidt jeg kan se, holder han pusten. Jeg har visst det hele tiden. Dette kommer til å bli det avgjørende punktet. På en hylle hvor bare ett skritt skiller en fra flere hundre meters fall ned i avgrunnen. Her kunne kan dø, her kunne man leve.
Oppdageren av Jan Kjærstad
Hei igjen! Jeg kom til å huske at du hadde denne listen, og jeg har festet meg et par titler på minnet siden sist jeg skrev et innlegg her. De fleste av disse har jeg kommet i kontakt med gjennom Thorleif Dahls kulturbibliotek, som har en flott samling av gammel og glemt litteratur.
Men først og fremst vil jeg nevne Shakespeare sin Henry IV. Man kan selvsagt anbefale nesten alt av Shakespeare til en liste om edle riddere og nidinger, men Henry IV er kanskje den som best fanger den tidsfølelsen du leter etter - vel, ikke noen mytisk verden som i Arthur-legendene og Beowulf og lignende, men heller noe skittent, jernskodd, tungt og samtidig muntert, som vi jo gjerne forbinder med middelalderen. Den huser også et utmerket ensemble av temperamentfulle riddere såvel som kneipgjengere og tyver; Falstaff og Hotspur for å nevne to. Her er det både svinfyll og mektige slag, sublime taler og vittig vrøvl. ;-)
Visste du forresten at en versjon av legenden om Tristan og Isolde også ble skrevet på norrønt så tidlig som på 1200-tallet? Den er angivelig den første romanen utgitt i Norge. Jeg har ikke lest den ennå, men selv om den kanskje ikke er like yndig og fin som Bedier sin, så er den ihvertfall lengre og utvidet. Her er forøvrig linken til boka her på Bokelskere.
Haha, cup of cake, man spiser jo ikke kake av kopper (vel kanskje flytende sjokoladekake). Mente jo te! 'Piece of cake' betyr jo noe annet.
Kitschy ja!
Å, jeg syntes forsida var grell.
Flowers which as in a dream at sunset I watered faithfully not knowing how much I loved them.
somewhere i have never travelled,gladly beyond
any experience,your eyes have their silence:
in your most frail gesture are things which enclose me,
or which i cannot touch because they are too near
O Herakles: - utbrøt han. Hva var det der for noe? Sokrates . . ? Ja Sokrates, ja! - Ligger du der og lurer på meg igjen, sånn som du pleier! Plutselig dukker du opp hvor jeg minst venter deg. Hva er det nå du er ute etter? Og hvorfor ligger du nettopp her? Er det ikke typisk - hos en spottegjøk som Aristofanes eller lignende karikaturer finner vi deg ikke. Men du har manøvrert deg frem til å ligge ved siden av den vakreste mann i salen!