Bokelskere.no

Jeg behøver stillhet

og ensomhet

og en språkdrakt med god passform.

Jeg behøver en hemmelighet

og et slitesterkt underlag til virkeligheten.
Min arbeidsoppgave akkurat nå

er å forsøke å komme meg ut

av mine egne formuleringer.

Å leve er et sorgarbeide.
Om man ikke forstår det
blir man aldri glad.

Jeg har kokt mitt blod. Mitt livsverk er over.

så langt jeg hadde nådd å tenke over saken, forekom kultur meg bare å være en nødvendig kompensasjon for et ulykkelig liv. Man kunne kanskje forestille seg en annen slags kultur, forbundet med fest og overstrømmende glede, en kultur som oppstår fra en tilstand av lykke.

du har klatret
i to tusen år
på en stige
av knokler og tall

Den kloke velger et liv i ensformighet, for da bærer hver minste hendelse underets merke. For løvejegeren er eventyret slutt etter den tredje løven. For min ensformige kokk vil en krangel ute på gaten alltid ha et anstrøk av apokalypse i det små. Den som aldri har forlatt Lisboa, reiser lenger enn langt i bussen til Benfica, og hvis han en dag drar til Sintra, føler han at han reiser til Mars. Den som reiser verden rundt, finner ikke noe nytt etter fem tusen mil, for han finner bare nye ting; igjen og igjen noe nytt, den evige nyhets avfeldighet, men nyhetens abstrakte idé ble igjen på havet da det nye viste seg for annen gang. [...] Å gjøre livet ensformig for at det ikke skal være ensformig. Å gjøre det hjemlige søvndyssende for at selv den minste ting skal gi adspredelse.

bak glass det avhugde hodet til en gris
i dets trekk kunne en ved neste øyekast se det:
tilfredshet og noe som ligner glede

Hvis det finnes en Skaper, er en av de beste ideene hans at barndommen kommer først, sånn at man har noe å leve på resten av livet.

GARTNERLØS

Hun var ikke en vanlig baby hun var
buttet
Gummibuksene syntes under den korte
kjolen. Under overallen syntes de ikke,
men de lekket og svidde.
Hun var en baby men det gjorde ikke
noe. Hun kunne både se og høre. Det
finnes mennesker uten ansikt, uten
ansiktsmimikk, men er de ansiktsløse?
På den tomme gartnerløse hageskorpen
skulle hun vokse.
Hun fikk en liten bøtte med dyrebilder på
og en liten spade.
Jorden var steinhard og det var
mye å ta fatt på.
Husmuren var hvitkalket og det
lyste fra vinduene et sterkt gult lys.
Det var gress her og der. Naturen vil
også gjerne ha noe på kroppen.
I den gartnerløse haven var det små stener
som kunne være brød hvis der var sult
og vann hvis der var tørst
og en stenmur til å steke brød i eller
gjemme dødehavsruller og gresset ble
veiet og lekt pyntelig butikk med.
Muren kunne hoppes fra men det turte
hun ikke
og hadde det gartnerløse barnet noen å
leke med?
Ja visst kom noen inn i haven, de
stampet sølepytten til en flat dissende
jord glattet geléaktig mudder der
illusjoner oppsto der kunne man
glemme forhandlinger der var det de
små sveitserknuivene og tolleknivene
som tegnet grensene.
Til slutt sto hun på tå i et bittelite
land som var hennes. Hun sto der og
var dronning til hun ble kappet og
skubbet ut over verdens kant.

jeg liker furukongler bedre
enn grankongler, grankongler er glatte og hengende,
strømlinjeformede, de minner om
tunge ting, ting som skal falle, kjønnsorganer og
glatt administrasjon

jeg trekker pusten
dypere og kjenner at det skal nok gå, ja
det skal nok gå, denne gang også.

Under andre halvan av 1800-talet saknade trädgården i Hammarby början och den saknade slut. Då det inte längre fanns något innanför fanns det inte häller längre något utanför. Inget trädde fram framför något annat i den suddiga och delvis förruttnade grönskan.
- Vi får försöka slå läger i huset då vi lyckats ta oss fram och in, sa Sjödén.
Och redan efter någon timma hittade de ett apskelett. Ett skelett av en markatta låg på marken bland krikon, plommon och svartapel.
- Innan vi räknar borde vi tänka, sa Paulsson til Fyhr och Sjödén som samtidigt och tillsammans la apbenen i en viss ordning i det höga gräset.

8

john

Han drøyer, vil ikke ut med det
Sol høyt, armene senkes foran kroppen
Seirer inntil videre, taper inntil videre
Vi sitter yre og øre
Vil han komme med noe viktig
tar så vidt til, har vel ikke så mye på hjertet
det vokser en smule
Slutten får dere ikke, sier han
Stanser, tid hopes opp, holder
oss fanget, lager høytrykk
og lavtrykk: i tidslommer
pirrer, små bølger skjærer
mot nysgjerrig strand
Tid står stille, for noe tull
han setter av et tidspunkt
om fjorten dager vi skal finne ord.

Så flaut vi ut av syne inn i den umarkerte lufta
og berre røystene våre overlevde
lik tistelfrø som flyg hit og dit

eit blått kom over oss eit blått skydrag
med ein brun skugge som gav sjøen gåsehud
skipet fór av stad men stoppa snart opp
vinden auka på ein kvervlande lyd
og eg er her framleis med min kløyvde vilje
skal eg legge til eller legge ut med halvparten av segla låra
men vatnet har trengt inn i mine tankar nå
eg hugsar masta knekt av kastevind
hugen delt og brotna tvert i to
og kroppen slengde seg som ein dykkar over ripa
så kom det usynlege så det synlege regnet
så iskaldt og skarpt som kniv så grønt så morgongry
som alltid vaknar attom florlette gardiner
med akvarellnatur som stadig skifter farge lik det nye lauvet
og er uroleg først så blyg så bleikraud nesten koparfarga
fingrar omkring og finn restar av klede og bein

Jeg er barnet
til en selvmorderske
Strålen som skal kaste kunst
over tragedien
For tenk at galskapen kan etterlate seg
noe mildt og velgjørende

Jeg er nåden

Jeg sørger og fortviler
med ynde
med mykt hår duvende nedover skuldrene
Så ikke vanviddet
skal ta meg også
Så ingen skal se meg i gata
med flagrende hår på en vindstille dag