Bokelskere.no

Den leses ferdig på en flytur og glemmes før man er kommet gjennom taxfree-en

Siste del av "The Democratic Age" (år 1832-1900). Stephen Crane, Henry James og Mark Twain er store navn. Om "The Democratic Age" skriver Bloom:

• • • I have located Vico's Democratic Age in the post-Goethean nineteenth century, when the literature of Italy and Spain ebbs, yielding eminence to England with its renaissance of the Renaissance in Romanticism, and to a lesser degree to France and Germany. This is also the era where the strength of both Russian and American literature begins.
      

Link til boken her på Bokelskere.no.

Novalis, Hoffmann, Heine, Nietzsche, Wagner, Pusjkin, Gogol, Turgenjev, Tolstoj, Dostojevskij, Tsjekhov, Emerson, Whitman, Dickinson, Hawthorne, Melville, Poe; huff, jeg blir nesten andpusten, her er utvalget nesten for stort. Om "The Democratic Age" (år 1832-1900) skriver Bloom:
- - - I have located Vico's Democratic Age in the post-Goethean nineteenth century, when the literature of Italy and Spain ebbs, yielding eminence to England with its renaissance of the Renaissance in Romanticism, and to a lesser degree to France and Germany. This is also the era where the strength of both Russian and American literature begins.

Link til boken her på Bokelskere.no.

Mange takk! Men det er jo ikke stort jeg gjør; vel, det tar tid og tålmodighet, men noen egen bedrift er det altså ikke; helt bak i Blooms Vestens litterære kanon har han listet opp bøkene han mener utgjør vår kanon, så det jeg har gjort er å finne disse bøkene her på Bokelskere.no og setter dem sammen digitalt og oversiktlig (og med fristende omslag naturligvis, intet mindre), slik at den (ved Zevs!) kan være "til oppbygning og inspirasjon" for de leseglade, nysgjerrige og kanskje endog litt gammelmodige blant oss. Denne her er én av fem lister som jeg foreløpig har laget av Blooms kanon, og det er flere som gjenstår før jeg kan si meg ferdig. Og det må jeg jo nesten prøve å få til. Stjerner og ros er fin oppmuntring!

Dette har jeg igrunn lurt på ganske lenge, men har ikke fått meg til å spørre, fordi det kanskje ikke er noe å bry seg så innmari om, men uansett: Når man kommenterer på en liste, hvorfor dukker ikke det man har sagt opp i "Sist sagt"? Jeg tror man tidligere ikke engang kom opp som aktiv, men det er iallefall blitt endret.

Ja, utvilsomt mektig, og mange bortgjemte/-glemte skatter. Det er ikke annet enn overveldende hvor mange bøker jeg har fått lyst til å lese etter at jeg slengte opp disse listene til Harold Bloom. Hundrevis av navn jeg burde ha kjent til.

Jeg er enig med deg, delvis. Jeg setter pris på fint språk, men når det bare blir et tomt skall, sånn som i denne boka, da ser jeg ikke noen vits i det.

Skjønner at poenget med en stillegående roman som dette er mer stemningen enn selve handlingen, og jeg trodde kanskje jeg likte bare det å lese et vakkert språk, men nei, dette var kjedelig. Minte meg om en annen kjedelig bok i samme gate, Ingrid Z. Aanestads Stormkyss, som jeg leste for circa ett års tid siden. Og den igjen får meg til å tenke på skriveskoleforfattere. IKKE et kompliment.

Nå måtte jeg seff søke på internett om Hanne Ørstavik faktisk har gått på en skriveskole.

(Leser.)

Ja, eureka, det har hun!

Hahahaha!

Er dette en roman? Er dette en novellesamling? Olav Løkken Reisop vet det ikke en gang selv (i følge twitterkontoen hans). Noen bokbutikker mener det ene, noen bokbutikker mener det andre. Det slår meg med en gang jeg begynner på kapittel to, at dette er en novellesamling. Så tenker jeg at alle kapitlene har noe med hverandre, men gjør det Pastisj til en roman? Nei, for alle novellesamlinger er jo sånn, man ser noe av det samme i alle sammen? Well, I dunno. Det jeg vet er at jeg virkelig ser for meg Dag Solstad i Kaufhaus og at jeg ler av både Lars von Trier og Woody Allen i deres fiktive samtale i Holliwood (begge to er forresten noen duster i dette dramastykket). To noveller/kapitler til jeg vil dra fram er Konkurs* (vet da faen hva den stjerna skal bety) og Et sant produkt. Skuespill i to akter.

Saftig utvalg. Dickens, Tennyson, Thackerey, Ruskin, Stevenson, Stuart Mill, Samuel Butler, Oscar Wilde, George Eliot, Brontë-søstrene, Percy og Mary Shelley og mange flere. Om "The Democratic Age" (år 1832-1900) skriver Bloom:
- - - I have located Vico's Democratic Age in the post-Goethean nineteenth century, when the literature of Italy and Spain ebbs, yielding eminence to England with its renaissance of the Renaissance in Romanticism, and to a lesser degree to France and Germany. This is also the era where the strength of both Russian and American literature begins.

Link til boken her på Bokelskere.no.

Shakespeare er the top of the top, og til tider svært morsom. Gjennom en forelesningsserie dette semesteret kommer jeg til å lese Bédiers versjon igjen da den er pensum, og jeg gleder meg veldig, det var jo en så koselig bok sist gang jeg leste den. Jeg tror forøvrig du prioriterer riktig: alle de forfatterne du nevner høres langt lekrere ut enn den norrøne Tristram og Isond (som kanskje heller er mer en kuriositet enn virkelig god litteratur, men nå er jeg fordomsfull, jeg har jo ennå ikke åpnet den).

Kjøkken består av to kortromaner, Kjøkken og Moonlight Shadow. Jeg likte begge to veldig godt, men mest tittelromanen. Og hva er det jeg liker? Hva er det jeg liker med Banana Yoshimoto? Jo, det er det enkle og nøkterne språket, nesten smånaivt er det; man skulle nesten tro at det ikke var mulig å fange noen stemning med det, men så gjør hun det likevel, Banana Yoshimoto, og jeg tenker jeg vil også det, jeg vil også det, jeg vil også skrive sånn som du. Og så tenker jeg at det er rart at hun får meg til å tenke det, for boka er jo en oversettelse fra japansk, for alt jeg vet så skriver hun kanskje, og trolig, annerledes enn det jeg leser på norsk - egentlig.

Nå har jeg lest fire kortromaner av Banana Yoshimoto. Foruten disse to som er nevnt også Hardboiled og Hard Luck, og de handler alle sammen om mennesker som opplever at noen dør, og dette at noen dør forstyrrerer livene deres. De huler seg ikke inne i hjemmene sine i sorg. De blir kjent med nye mennesker, de lager nye relasjoner. Og like mye, om ikke mer, handler det om disse relasjonene som selve sorgen over tapene. Det handler også mye om det å flytte, om å bevege seg fra rom til rom. Kjøkken handler, som tittelen sier, mye om rommet kjøkken. Hovedpersonen beveger seg fra kjøkken til kjøkken samtidig som relasjonene forandrer seg. Og selv om alle kortromanene (som jeg har lest) tar utgangspunkt i døden til et menneske, er alle historiene Yoshimoto skriver forskjellige fra hverandre. De er så grunnleggende like, det er det samme utgangspunktet, men historiene blir forskjellige. Det er som om Yoshimoto er nødt til å fortelle akkurat dette, grunnoppskriften, men hun gjør det alltid annerledes fra den ene gangen til den neste. Retten blir forskjellig fra gang til gang, og jeg blir ikke lei, kan spise den neste mandag også, jeg, i motsetning til Yuichi i Kjøkken som får servert så mye tofu at han til slutt ikke vil spise i det hele tatt hvis han ikke får noe annet snart.

Jeg liker å si at jeg hater Shakespeare, og når jeg sier det så er jeg faktisk i godt selskap, sammen med bla. Hamsun, Voltaire, T.S. Eliot og Tolstoj (elsker at jeg alltid er enig med Hamsun i alt som handler om litteratur,). Og forsåvidt gjør jeg det ennå, men å lese Hamlet var faktisk interessant. Jeg har aldri lest noe drama av Shakespeare før, bare sett flere av stykkene hans satt opp. (Jeg gikk på musikk-, dans-, dramalinja på videregående. Vi var på teater hele tiden.) Og så sonettene da. Selvsagt sonettene. I engelsktimene. Som jeg heller ikke liker. Sonettene til Shakespeare var lenge det jeg trodde at poesi var. Jeg trodde poesi var kleine, skjematiske rim om den urealistiske kjærligheten. Det trodde jeg dødslenge takket være Shakespeare. Mennesker som elsker og dør for hverandre rett etter at de har møtt hverandre. Yeah, right. Den må du lenger ut på landet med, Bill.

Jeg leste i hvertfall Hamlet og jeg syntes det var interessant, stykket er jo fullt av sarkasme, og til tider synes jeg tilogmed at stykket er vittig. Jøss. Jeg ble overrasket. Og nå skal jeg tilogmed holde et innlegg om den på en kollokvie. Men slapp av likevel, jeg har ikke gått til å digge Shakespeare. Det er fortsatt for mye tragedie, jeg tror ikke på det, og når stykkets handling er lagt til Danmark, hvorfor ikke ta bryet med å gi karakterene danske navn, i stedet for Claudius og Polonius?