Bokelskere.no

Mord er mord, sa Erlendur. Samme om årene er gått.

Lyset flakker og ryker i usynlige trekk, ingenting kan holde natten ute. Dette er et spesielt slags mørke. Så mørkt, så håndgripelig, det trenger seg på den spinkle flammen fra alle kanter. Den har ikke noe stråleskjær, det er bare selve flammen, ingen glorie, ikke noe håp. Som om mørket omkring ruller inn, brer seg ut som en langsom bølge og skyller inn i den lille, svarte flekken innerst i flammen; slik natten utenfor strekker seg innover mot mørket i henne selv.

Hvorfor? Fordi dikteren, den sanne dikter, behersker linedansen. Å dikte er å bevege seg fremover ord for ord på skjønnhetens line, på strengen i et dikt, tråden i et verk, tråden i en fortelling som nedtegnes på silke. Å dikte er å ta skritt for skritt, side etter side, langs bokens vei. Det vanskeligste er ikke å komme seg opp fra bakken og holde balansen på språkets line, med pennen som balansestang. Heller ikke det å fortsette rett frem, med flyktige svimmelhetsanfall ved et plutselig komma, eller foran et punktum som står der som et hinder. Nei, det aller viktigste for en dikter, er det er å holde seg uopphørlig oppe på den spente line skrivekunsten er, leve hver stund av sitt liv på høyde med drømmen, aldri et øyeblikk stige ned fra fantasiens stramme rep. Sannelig, det aller viktigste er å danse på ordets line.

Og det å skrive, danse, komponere, male - det er det samme som å elske.

Fargen er ikke utenfor oss. Den er i oss. Det er bare lyset som er utenfor. Hva ser du?

Hva er poesi? spurte presten.

• Det er det uutsigelig gåtefulle, svarte Yuko.

En morgen kan det være lyden av vannkrukken som sprekker som får en dråpe poesi til å funkle, som vekker sjelen og gir den av sin skjønnhet. Da er det tid for å utsi det usigelige. Det er stunden for å reise av sted uten å røre seg. Det er tiden for å bli dikter.

Ikke forskjønne noe. Ikke snakke. Se og skrive. Med få ord. Sytten stavelser. En haiku.

Det skjer en morgen, man våkner. Det er tid for å trekke seg tilbake fra verden, for bedre å forundres over det som er.

En morgen tar man seg tid til å se seg selv leve.

Livets store spørsmål

Livets store spørsmål, hva er de
annet enn rester etter regnestykker
som aldri går opp
Vi adderer, summerer, alltid et ord for lite
og et annet for mye
Men i fortvilelsen og kjærligheten
besvarer livet seg selv

Septemberklarhet

September tenner sin klarhet
Nu gløder livet
i høstens dypnende rum

sakte synker
bergene inn i jordens drøm

og utydet går vi
inn i det varme mørket
som gjemmer vår stillhet.

Kveld i august

August. Og alt forvandles til fortid.
Bak slettenes horisont
forbrenner dagenes ukjente mulighet
Trærne luter
tunge av mørke mot stillheten
Bare et flyktende pust
av nattevind gjennom gresset
uroer ennu vår ensomhet.

Sensommerregn

Da regnet var dratt forbi
stod skogen mørk og lyttende
under lysets døende sommerrop.

Tungt hviler sjøen mot breddene
Gresset tier
tiden stanser og holder pusten
Mens himmelen legger sitt øre til jordens
bankende hjerte.

Mildt stryker natten over din panne
mens alle drømmer glir bort i det fjerne
og ufødte sanger flyter forbi
på myke vinger av stillhet.