Få mennesker er i stand til å elske et barn slik foreldrene gjør.
Der i den skogen forsto jeg hvorfor man kunne kalle en skog fortryllet. Omgitt av store, eldgamle og levende trær kan man få en følelse av noe mystisk, noe av en annen verden.
[...]Stans litt og se på dette øyeblikket.
[...] Og pappa har sagt at jeg alltid skal fortelle sannheten,uansett.
Endring kan være av det gode.
Gleden var håndgripelig og ofte høylytt. Andre ganger stilnet den til Zachs melkeduftende pust mot halsen eller Annies hår om fingrene når jeg flettet det, eller Joe som nynnet på en gammel låt fra Crowded House i dusjen mens jeg pusset tennene.
Vi tror at jo flere mennesker som tror på det samme som vi tror på, desto sikrere er det at det vi tror på er virkelighet. Og det er det aldeles ikke.
Drømmen er det som gir sjelen næring, slik maten er kroppens næring.
Veien viser oss alltid den beste måten å komme dit på, den beriker oss mens vi går på den.
Alle er utkåret, hvis de istedenfor å spørre "hva har jeg her å gjøre", bestemmer seg for å gjøre noe som vekker hjertets begeistring.
Dette innlegget har jeg skrevet i seriebokgruppa på Facebbok. Men vil legge ut innlegget her også.
Det provosere meg langt inn i margen at ikke serieromaner blir anerkjent i flere kretser.... Serieforfatterene selger like godt og kanskje mer enn de høy litterære forfatterene. Men allikevel kommer de ikke inn som pensum i litteraturvitenskap eller ikke blir godtatt av den norske forfattterforeninga.Det at en serieroman er dypt engasjerende,underholder, lærer deg noe og får mange lesere er kvalitet for meg... Ja, jeg vet at det finnes ulike meninger om hva kvalitet er og man kan sikkert diskutere det i uendelige. Jeg håper en dag at serielitteraturen blir anerkjent og at man tar den for det den er!!!!
Sette søkefunksjon på diskusjoner øverst og synlig istedfor nederst og lite synlig.
Jeg elsket "Wonderboy" og jeg digger "Fyrsten". Fy flate.....at det er mulig å skildre PR bransjens indre liv slik som Langeland, og jeg velger å tro at han vet hva han snakker om. Boken fenget meg fra første side, først og fremst fordi forfatteren er en fremragende forteller og fordi han evnet å holde min interesse levende gjennom hele boken. Han "utleverer" PR bransjen, først og fremst på en kynisk måte men også med et utrolig engasjement - og "kanskje" med positive hensikter.....? Jeg velger å ikke ta et klart standpunkt her men holde meg til bokens litterære kvaliteter. Den er rett og slett kjempegod. Språklig har jeg ingen ting å utsette, og historien han forteller er interessant. Personngalleriet er satt sammen på en intelligent måte, og hans bruk av kjente personer synes jeg krydrer det hele. Her er det viktig å "holde tungen rett i munnen" og innse at dette er en "oppdiktet" historie men med et reelt innhold. Boken ga meg en innsikt i de metoder som brukes for å lykkes - og for å innkassere ros og anerkjennelse uavhengig av metoder. Først og fremst er dette en spennende og interessant bok proppet av samfunnssatire, og ikke minst skrevet av en forfatter som, tror jeg, vet hva han skriver om.
Jeg fant boken interessant, ikke minst fordi øya faktisk eksisterer og at historien derfor er spennende. Historisk sett interesserer historier om lepra (spedalskhet) meg selv om boken, litterært sett, kanskje ikke var på topp. Husker at jeg syntes den var rystende og at jeg først og fremst leste den som et spennende tema. Men når det er sagt.....har du prøvd ommat og ommat igjen uten å finne den interessant. Legg den bort med god samvittighet!!
... Tenker at alt får vente. At iblant er det best å gå sidelengs for å komme fremover hvis man vil unngå å miste fotfestet.
Vi setter opp regler, stilletiende overenskomster for hvordan vi skal leve sammen, og følger dem. Men så finnes det enda mer stilletiende overenskomster, så stilletiende at de bare kan høres av noen få og følges av enda færre, og i de overenskomstenes navn går mennesker under.
Likhet for loven?
Javisst, ja.
Rettferdigheten eksisterer ikke.
Rettferdighet er de rikes påfunn for å holde massene i sjakk, få dem til å tro på begrepet, at verden er på vei dit, når den i virkeligheten er på vei i motsatt retning.
Du er auraen av lys rundt en verden dømt til evig mørke, forbannet av sine egne handlinger.
Og dette er egoistenes mantra, tenker Malin.
Ondskapens fremste forbundsfelle.
Vil ikke vite.
Vil ikke se.
For da finnes ikke det onde. Da finnes ikke de pedofile, fedrene som voldtar døtrene sine, mennene som forgriper seg på unge jenter fra land som ikke en jævel bryr seg om, da finnes ikke mennesker som Jenny Svartsjø, og den som ikke finnes, kan jo ikke rammes av noe vondt.
Slik er det.
Hvis man lukker øynene, forsvinner den virkeligheten man ikke vil se.
Ser på Natalia hver dag og tenker hvor mye kommer jeg til å huske?. Ønsker å ha en fullkommen hukommelse, jeg vil huske hver dag, hver time og hvert minutt av hennes liv.