Bokelskere.no

Med 160 bøker på mindre enn 6 måneder ligger du ca 140 foran meg :)

En verdensomseiling under havet:et pusleeventyr, er som Aleksandra Artymowska sier bakerst i boka inspirert av: Twenty Thousand Leagues Under the Sea av Jules Verne. Har selv ikke lest den, så kan ikke sammenligne så mye av den grunn.

Fin tidsfordriv i sommerferien
Dette er en barnebok som kan leses alene, og en bok som fint kan leses sammen som en familie, for å se om hvem som kan finne de tingene karakterene i boka spør om. Tenkte jeg skulle bare bla gjennom den en dag for å se på illustrasjonene før jeg leste den, men ble sittende og prøve å finne tingene jeg ble bedt om å finne. Husker jeg likte slike lignende bøker selv som liten og som gjør lesingen mer aktiv. De to karakterene i boka, en gutt og en jente, spør deg om forskjellige ting du kan finne i illustrasjonene, og underveis kan de også spørre deg hva de skal gjøre videre ved hjelp av illustrasjonene. I tilegg skal du også finne syv nøkler som er spredt utover i boka. Det er en type bok som er lett for oss voksne å føle seg litt nostalgisk med, så det var uskyldig moro å gjøre slike oppgaver, selv om man egentlig er litt for gammel.

Det er en oppgave eller flere på nesten hver side, og illustrasjonene er stort sett detaljerte og samtidig litt enkle. Mye av illustrasjonene minnet meg om en barnsligere versjon av Kerby Rosanes, som har laget noen av de mest populære fargeleggingsbøkene for voksne. Nå som det er sommerferie for målgruppen boka er beregnet for, synes jeg boka er ypperlig tidsfordriv. Ikke alle barn liker bøker, men det er en fin måte å bli mer oppmerksom og observere ting på. Bli flinkere til det, og samtidig får man en småspennende historie. Kanskje man blir gladere i bøker etter å ha sett i en slik bok? Man vet aldri.

Ja takk til flere slike bøker
Dette var gøy lesing og håper på flere lignende bøker fremover. Man er aldri for gammel til litt barnslig moro, og det er gøy å se utviklingen når det gjelder barnebøker fra man selv var liten og dagens barnebøker.

Fra min blogg: I Bokhylla

Et ukjent navn for de fleste. Kanskje ikke så rart, siden hun har skrevet bare en bok tidligere i skrivende stund.

En god blanding av det meste
Dette er en psykologisk thriller blandet med mysterie, og har en god del ingrendienser, blant annet familiehemmeligheter, generasjonsskildringer og levende landskap. Er det noe jeg er svak for, både i bokformat og spesielt i Tv-serier, så er det familiehemmeligheter. Ikke fordi jeg liker intriger, men det er alltid en grunn til at noen skjuler noe.

Handlingen i Kvinnen som forsvant, hopper fra etterkrigstiden til 2014. Man blir kjent med kvinnene Harriet, Rebecca, Jessie og Iris. Harriet befinner seg i slutten av andre verdenskrig, og får vite at hennes mann Jacob har overlevd, og kommr tilbake. Hun føler seg nervøs, for hun vet ikke hva slags tilstand han befinner seg i, når de gjenforenes.

Rebecca har opplevd noe forferdelig. I en alder av tretten år har hun mistet begge foreldrene sine en stormfull natt og hendelsen beskrives som en familietragedie. Hun hørte noen andre i huset samme natt, men ingen tror henne.

Iris og Jessie er halvsøstre. Jessie flykter fra sykehuset med sin nyfødte datter og hennes nærmeste håper å finne begge i live, siden barnet hennes er syk. Iris er journalist og blir satt på saken om halvsøsteren Jessie. Problemet er at hun ikke har nevnt til sin sjef at kvinnen som forsvant med sitt barn, er hennes halvssøter og Iris har ikke regnet med at saken ville bli så stor. Samtidig har hun ikke mye valg, da sjefen hennes har vært skuffet over hennes arbeid i det siste, og hun prøver å gjøre det rette. Samtidig prøver hun å redde jobben sin. Vil vi få vite mer om bakgrunnen til disse kvinnene, og byrdene de bærer på?

Kvinnen som forsvant har en noe treg start, men det tar seg opp etter hvert. Har også alltid sansen for hopping i tid, både frem og tilbake og ofte skifting av perspektiv. Det gjør en bok mer ekte. Alle kvinnene og de fleste karakterene som dukker opp i boka, var stort sett spennende å lese om. Likte best å lese om Harriet og Jacob som er tilbake til hverandre etter en krevende tid, og ting blir mer krevende fremover. Jacob har noe som heter stridsutmattelse, og det går utover familien og andre betraktelig. Han forveksler ofte ting med det som han opplevde i krigen. Har vanskelig for å skille nåtid og fortid. Den jeg kankje likte å lese minst om var Jessie, for er ikke så veldig interessert i å lese om graviditet og fødsel. Det har aldri vært et engasjerende tema for min del i bokformat. Men heldigvis var det ikke for mye av det.

Kunne trengt mer finpussing
Det som ikke fungerte helt for min del, var språket. Gunnis er god på å beskrive stemning, følelser og landskap, men en del av ordene blir gjentatte en del ganger til det kjedsommelige, som blant annet grønne øyne, spesielt smaragdgrønne øyne og dette ordet; idet. Det er jo bare en filleting, men hadde tenkt meg en mer ordrik thriller enn dette. Men hun skriver med innlevelse og karakterene er troverdige. Det er ikke vanskelig å bli oppslukt.

De fleste av hemmelighetene var lette å gjette seg frem til, men det gjorde ikke noe, da de fleste bakgrunnshistoriene var spennende å lese og lære om, og man får kanskje en slags forståelse for karakterene til slutt. Boka handler ikke bare om spenning og det å være sjokkerende, men om mennesker som prøver å gjøre det rette og samtidig har sine feil.

Dette er Gunnis andre bok, og hennes første bok The Girl in the Letter kommer på norsk neste år.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har lest en god del bøker av Matre oppgjennom årene, både enkelstående bøker og bøkene om Bengt Alvsaker. Har ikke likt alle bøkene hennes, men de fleste og synes Uvigslet jord i skrivende stund, er hennes beste hittil.

Skrudd opp spenningen i serien med noen hakk
De andre bøkene om Bengt Alvsaker er Skinnet bedrar og Iskald. Iskald er nok boka jeg liker minst i denne serien så langt. Syntes ikke temaet var spesielt interessant å lese om. Men det var det i Uvigslet jord. Det meste av handlingen var medrivende og engasjerende, selv om begynnelsen var vel rolig og avslutningen hadde en avslutning jeg ikke har spesielt sansen for. Bortsett fra det, er dette en god krim, som er verdt å sjekke, og bøkene kan også fint leses frittstående, siden bøkene inneholder bakgrunnshistorier om hovedpersonene. Men det spørs jo hva man foretrekker som leser. Personlig er jeg ikke så nøye når det gjelder krimbøker. De kan fint lese uavhengig av hverandre. Man skjønner sammenhengen uansett.

Cold case har alltid vært fascinerende for min del. Med dagens teknologi, er det større muligheter å finne bevis enn før i tiden. Uviglset jord inneholder også cold case. Handlingen vipper mellom 1983 og 2018. Det meste av handlingen foregår i Øystese som er stort sett et fredelig sted, men i boka kan det være et snevert sted, spesielt når det er snakk om de homofile, noe som er et tema i boka. Både når det gjelder 1983 og 2018. I 2018 gjør en kvinne grovarbeid i hagen og det er et slit. Hun får sjokk da hun kommer over noe som ligner benrester. Bengt Alvsaker og hans makker Lars, får beskjed om å dra dit for å undersøke saken nærmere. En person skal ha blitt forsvunnet i 1983. Problemet er at ingen vet om noe har skjedd ham, eller om han dro på grunn av personlige årsaker. Er det samme personen som er blitt funnet i hagen, eller er det noen andre?

Samtidig skjer det noe tragisk i politimiljøet. En nær kollega av Bengt og de andre forsvinner, og det er svært ulikt den personen det gjelder å forsvinne uten å gi beskjed. De er redde det kan ha noe med saken de jobber med å gjøre. Alvsaker får det svært travelt på jobb, og samtidig har han konfirmasjonen til Thomas å tenke på. Hvordan skal han få tid til alt?

Et sårbart tema
Vekslingen mellom 1983 og 2018 er gjort på en ryddig og oversiktelig måte. Man mister ikke tråden. Det var også spennende å lese om hvor lite ting har forandret seg når det gjelder syn på de som har en annen ledning, og dette beskrives på en troverdig og sårbar måte. Syntes at 1983 delen fikk litt mindre plass enn 2018 delen, og kunne godt ha tenkt meg å lese mer om den gjengen. Syntes det var mer drivende en politipersonen som forsvant. Det har sin viktige del i handlingen det også, selvfølgelig, men synes ofte at fortid er mer spennende å lese om enn nåtid. På enkelte områder har lite forandret seg.

Det er helt tilfeldig at jeg valgte å lese Uvigslet jord i juni, som er Pride måneden for noen. Denne tredje boka om Bengt Alvsaker og gjengen hans tar opp et aktuelt tema, er faktisk en krimbok med spenning og lett å leve seg inn i. Det eneste som trakk ned litt for meg var at 1983 delen var litt lite i forhold til den andre delen, og avslutningen var ikke helt min stil. Den ble litt for opplagt, men syntes ikke at det ødela resten av boka på noen måte. Matre beviser med Uvigslet jord at hun er en stemningsfull krimforfatter.

Fra min blogg: I Bokhylla

Enda en bok som jeg leste i 2020, og som jeg ikke rakk å skrive om samme året som jeg leste den, men har ikke mange bøker fra 2020 igjen, som jeg har lyst til å skrive om.

Er klar over at Bare rør ikke er for min målgruppe. Oss i slutten av 30-åra, men jeg liker å lese barnebøker for å følge med på utviklingen av dem oppgjennom årene, og sammenligne hvordan dagens barnebøker, er i forhold til hvordan de var da man selv var liten.

En frittstående trilogi
Bare rør er siste bok i Muldvarptrilogien. Selv har jeg ikke lest de to andre, og synes denne kan fint leses frittstående. Man blir kjent med brødrene Ellefsen og Tollef-sen. Sammen driver de et transportfirma. Denne gang får de en noe uvanlig flyttelass, og på grunn av tyngdekraft, skjer det et uhell, som gjør at flere fuglehjem blir ødelagte. Arbeidsulykke kan skje den beste, men klarer de å gjøre det godt igjen?

Dette er en svært kort bok på 50 sider, men det skjer mye på disse få sidene, mest gjennom illustrasjoner, for teksten består av få linjer og det er heller ikke tekst på hver side. Den passer godt som høytlesning før sovetid, eller for de som nettopp har lært seg å lese.

Denne gjengen består av både alvor og humor. Er Ellefsen og Tollefsen løsningsorienterte? Blir de venner med fuglene igjen?

Ingen stor fan av illustrasjonene
Ofte foretrekker jeg forfattere skriver og illustrerer selv, i stedet for at noen andre illustrerer historien deres, men denne gang, ville jeg nok likte det bedre hvis noen andre tok illustrasjonsbiten. Det blir litt stivt for meg, både linjene og fargebruken. Man blir ikke helt engasjert og stemningen er noe fraværende. Det finnes noen gode illustrastratører nå for tiden som bidrar i barnebøker, men må si at jeg foretrekker illustrasjonene i bøker fra da jeg var liten, for de føltes på en måte mer ekte.

Er som nevnt klar over at dette er en barnebok, men det bør være lov å være litt streng da, også. Personlig er jeg ikke interessert i å lese de to andre bøkene. Men er glad for å ha fått med meg denne for selv om jeg ikke ble begeistret, er det interessant å få med seg ulike stilarter når det gjelder illustrasjon og uttrykk.

Fra min blogg: I Bokhylla

Har lest noen stødige debutbøker allerede i år, og Knokkelstøv av Anders Moe, er en av dem.

Knokkelstøv var en bok jeg skulle lese i mai, men så langt rakk jeg ikke siden jeg leser i vanlig tempo, og noen ganger kommer andre bøker i veien. Å velge en bok å lese er omtrent umulig, når man har lyst til å lese alle bøker man kommer over. Men nå i juni fikk jeg soset meg til å lese Knokkelstøv etter å hatt den den ulest i noen måneder.

En spesiell, liten bok
Denne boka har vært litt synlig, men ikke nok, og fortjener mer oppmerksomhet enn det den har fått, spesielt hvis man vil ha lettlest krim. Boka er på bare 207 sider, men på de få sidene, rekker Moe å skape et helvete. Den er om en far som omtrent har vært fraværende i Tinas liv, som er tenåringsdatteren hans. Han store kjærlighet, Lise, og Tinas mor, dør i en ulykke, og sammen må de klare seg alene. Han har ikke vært mye til far eller sammen med familien, for han har hatt sine oppdrag. Tina vet ikke helt hva han er eller hva jobben hans går ut på, men hun vet at det er noe han ikke burde gjøre, og noe som er risikabelt. Begge to er forbanna og reagerer på sorg på forskjellig måte. Hun liker å teste ham, mens han knasker piller for å dempe angsten. Han vil ut av miljøet han har vært i de siste årene, for å være der for Tina og tenke på hennes sikkerhet. Han vil ut av alt for å skape et vanlig liv før det er for sent. Men å slutte i hans jobb, er ikke det samme som å slutte i et vanlig yrke. Må han gjøre opp for seg, eller kan han bare valse ut og gjemme seg? Kommer det alltid til å være et siste oppdrag?

Har sett mange filmer om karakterer som er i torpedomiljøet, men ikke lest så mange bøker om det. Det var kjekt til en forandring. Likte også at Moe ga Tommy noen svakheter til tross for hans truende ytre. Tommy sliter som nevnt med angst og vurderer å gå til psykolog for å endre på livet som mer ansvarsfull far, men kommer han til å gå så langt, og kommer han til å holde svakhetene hans usynlig for andre? Til tross for brutalitet og tungsinn gjennom boka, er også handlingen en god del underholdende for Tommy og også datteren, kan være morsomme på sin måte. Så det er ingen gravalvorlig bok. Torpedo er jo som kjent et feigt yrke. Personer som blir sendt for å oppsøke noen for å true og eller banke noen helseløse, så den som sender dem, slipper å gjøre det møkkajobben selv. Men samtidig er det et "yrke" som er fascinerende å lese om.

Noe amerikanskaktig handling, men klager ikke
Deler av boka føltes noe amerikansk. Spesielt tapet av den store kjærligheten og det å ofre alt for datteren. Men heldigvis var ikke dette en krim om en politimann som har en gravid kjæreste/kone som dør, og han er ute etter hevn. Det hadde i hvert fall vært typisk. Det var bare få scener og noe av stemningen som fikk meg til å tenke på denne boka mer som en amerikansk handling enn norsk. Selv om Norge ikke alltid er fredelig. Skurker er jo overalt, og Tommy er en god skurk som prøver å gjøre opp for seg og komme seg ut av det hele.

Knokkelstøv fikk meg av en eller annen grunn til å tenke på boka: Korrektur av et sorgens kapittel av Eivind Riise Hauge. Bøkene er på ingen måte like, men de hadde litt av den samme stemningen og inneholder rastløs hovedkarakter som har en god del utfordringer.

Knokkelstøv er en brutal og leken liten krimbok om forandring og det å ofre seg selv for de man er glad i.

Fra min blogg: I Bokhylla

Sofie Sarenbrant var inntil i år en ukjent forfatter for meg, noe som er rart, siden jeg har lest en del svensk krim oppgjennom årene, men det navnet har gått meg hus forbi.

Kan fint leses som frittstående bok
Men etter å ha lest denne boka, syntes jeg at det ikke gjorde noe. Syndebukken er bok nummer seks i serien om Emma Sköld. Selv om jeg ikke hadde lest de andre bøkene i serien, gjorde det ikke noe, for man får bakgrunnshistorie og man faller ikke av handlingen. Denne kan fint leses som frittstående, men det spørs jo hvor kresen man er som leser, selvfølgelig. Når det gjelder krimserier, er jeg ikke så nøye på rekkefølgen, for det er enkelt å henge med uansett.

Denne gang føler Emma Sköld at noen er ute etter henne personlig, eller er det bare innbilning? I strøket hun befinner seg i, skjer det et innbrudd og en tenåringsgutt blir funnet død. Familien til den døde gutten, hyrer noen til å vaske huset jevnlig, og det er rengjøringsdamen som finner ham. Flere ting skjer som gjør at Emma Sköld føler seg truet, men velger ikke å si så mye om det til foreldrene hennes. Både jobblivet og privatlivet hennes er noe vanskelig for tiden. Hun og en av dem hun jobber med, går gjennom en vanskelig periode, og det skaper litt samarbeidsproblemer. Det bor også en liten MacGyver i henne. Hun vil gjerne løse ting alene og gjøre ting på sin egen måte. Følge instinktene sine. Og hvem er kvinnen som blir funnet i vannet helt tilfeldig?

Et oppbrukt elment i krimsjangeren
Dette høres kanskje ut som en hverdagskrim, og det er det også. Det er ikke for oss som liker mer hardbarket krim. Handlingen går rolig for seg, det er en del drama og intriger som blandes mellom jobb og privatliv, noe man har lest mange ganger om før, og de kriminelle sakene var heller ikke spesielt engasjerende å lese om.

Det som derimot var småspennende og bedre å lese om, var om Sebastian og hans forhold til sin egen legning. Kunne ha tenkt meg at det fikk en større rolle i boka. En annen ting var også dagbokinnleggene. Ofte liker jeg ikke dagbokinnlegg, men syntes de innleggene spritet opp boka litt. Det var lett å finne ut hvem som sto bak de innleggene, men det var måten de var skrevet på, som var fascinerende.

Sarenbrant gjør også en moderne vri med å bruke nettforum i handlingen. Om brukere som oppdaterer og diskuterer om det som skjer i lokalsamfunnet. Noe som sikkert er vanlig for noen i dagens samfunn, men måten det er gjort på i boka, er ikke helt troverdig, og føles noe malplassert. Det dreper på en måte spenningen som kunne ha vært der.

Syndebukken var en bok jeg gjerne ville like, for den har et kult cover, det er alltid kjekt å bli kjent med forskjellige krimforfattere og svensk krim er ofte lovende, men dette ble for tamt i lengden, og for opplagt. Siden jeg har fått de to første bøkene om Emma Sköld som sommergave fra Cappelen Damm, skal jeg gi både Emma Sköld og Sofie Sarenbrant en sjanse til. Synes det blir for dumt og for tynt grunnlag å gi opp en forfatter kun etter en bok. Forfattere har sine oppturer og nedturer de også.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er på Tåsen det skjer. I hvert fall i Elskeren av Helene Flood.
Etter en lunken leseopplevese når det gjelder Terapeuten i fjor av Helene Flood, hadde jeg likevel lyst til å lese hennes nyeste bok, Elskeren. Det var noe med konseptet som interesserte.

Hvorfor risikere å miste det man har?
Rikke Prytz har et liv som de fleste misunner. Hun har mann, barn og fint bosted. Hun har ikke eget hus, men bor i et rolig firemannsbolig i et pent strøk. Naboene går overens selv om de er svært forskjellige. Åsmund og Rikke, har vært sammen helt siden de var tenåringer og de har to barn sammen. Men hvorfor risikerer hun da å miste alt sammen med å være utro? Hun ligger med en av naboene, og da et mord skal ha skjedd i firemannsboligen, er Rikke redd for å bli avslørt for å ha vært utro, og redd for å bli innblandet i saken. Er det en av naboene som står bak mordet, eller er det noen utenfra?

Når det gjelder Elskeren så var det ikke mordsaken eller utroskap som var fengslende å lese om, men Rikke, familien hennes og naboene. Relasjonene og dynamikken i det hele. Veldig fascinerende lesing. De fleste av karakterene hadde sine egne særheter og var fengslende å lese om. Derfor var denne lettere å lese enn Terapeuten, og syntes også at hennes nyeste bok hadde mer innhold og aspekter. Det var mer å følge med på, og noen av partiene av boka var nesten som å se en Tv-serie. Man må lese noen sider til. Synes heller ikke at bøkene hennes er så nyskapende innen psykologisk thriller, eller er så nyskapende i det hele tatt som mange skal ha det til, men det er godt å se at flere norske forfattere kommer med mer fra den sjangeren, ikke bare oversatt litteratur hele tiden.

Småirriterende hovedkarakter
Det som irriterte mest med boka, var Rikke. Det er ikke alltid jeg liker hovedkarakterer i en bok, og jeg fikk ikke helt sansen for henne for ofte virker hun selvgod, og hun leker med det hun ikke burde bare fordi hun kan, og det er vanskelig å få medfølelse for henne. Hun blir litt mye av alt. Det virker ofte som om hun ikke enser det som skjer rundt henne.

Dette var artig og mørk lesing i motsetning til Terapeuten som jeg ikke brydde meg stort om. Lesingen gikk stort sett av seg selv, og man ble nesten like stresset som hovedkarakteren av å lese den.

Fra min blogg: I Bokhylla

Det er en ærlig sak og tror kanskje det var meningen at den skulle være litt diffust. Jeg har lest mange lignende bøker, men likte denne for i denne fikk jeg connection til karakterene og brydde meg om dem. Syntes heller ikke det var altfor mange overdrivelser.En av de bedre thrillerne jeg har lest i det siste. Noe som var godt for har lest mange dårlige oppgjennom årene. =)

En bok som jeg leste i fjor, men som jeg ikke rakk å skrive om. Egentlig gjør det ikke noe, da det ikke er en bok det er så mye å skrive om ...

Dette er en av bøkene jeg har kommet over i en dagligvarebutikk, og noen ganger vil man ha lett underholdning uten å kreve noe mer. Avslappende lesing, som jeg kaller det. Ikke noe galt i det, bare man leser.

Navnforvirring
Der hun lå, er om Molly Anderson. På baksideteksten står det at hun heter Molly Anderson, men i innholdet heter hun Sanderson. Har sjekket noen amerikanske pressesider og blogger om bøker. I noen omtales hun som Sanderson, men de fleste som Anderson, så jeg satser på at hun heter Molly Anderson. Hun er journalist for lokalavisen, hvor hun skriver om små saker, og hun har mann og barn. Etter å ha slitt med tung depresjon etter å ha mistet et barn, kommer Molly sakte, men sikkert tilbake inn i vanlig hverdag og rutiner igjen. Mannen blir bekymret for henne da en rystene sak skjer i det lille stedet de har flyttet til Ridgedale, New Jersey, og Molly får ta for seg nyhetssaken. En nyfødt er blitt funnet død ved universitetsområdet. Har universitetet noe med saken å gjøre, og er Molly i stand til å jobbe med en slik sak, med tanke på at hun har mistet et barn selv?

En familie med mye motgang
Dette er en psykologisk thriller blandet med noe familiedrama. Det har ikke alltid vært lett for Molly og familien hennes, med tanke på barnet hun mistet. Men de har en datter og forsøker å være en vanlig familie til tross for den tunge perioden de har vært gjennom. I lengden var denne boka noe slitsom for det virket som om Molly tar all plassen og man får så vidt bli kjent med de andre karakterene. Skjønner jo at Molly har vært gjennom en tung tid, og at det tar tid å bli vanlig igjen når noe traumatisk har skjedd, men det blir vel mye Molly. Synes at de andre i familien hennes og andre karakterer kunne ha fått litt mer tid og plass, de også. Dermed ble denne boka noe ensformig for min del.

McCreight skal ha ros for å beskrive sorg og tap på en troverdig måte, men denne boka kunne ha trengt mer utvikling og flere avsporinger for å bli mer interessant. Dette ble for ensporet til thriller å være.

Fra min blogg: I Bokhylla

Godt å høre at du også likte den. Syntes ikke den var spesielt original, men likte karakterene, man fikk faktisk connection med dem, og den var heller ikke full av overdrivelser. Vil gjerne ha mer krim og thrillere i samme stil som denne, mer nøktern. =)

Takk. Fint å høre. =) Har ikke sett så mange lese den ennå, og den fortjener mange lesere, så det blir spennende å se hva du mener om den til slutt. Jeg venter i spenning. =) Oates har en veldig behagelig fortellerstemme og gleder meg til å lese enda mer av henne.

Når det gjelder familiedrama, foretrekker jeg å se det som Tv-serie, fremfor å lese om det. Men siden denne boka er skrevet av Oates, måtte jeg slå til.

Har ikke alltid hatt lyst til å lese noe av Oates. Jeg begynte ikke å lese noe av henne før i 2019 og da leste jeg med Svart vann, og senere leste jeg Mitt liv som rotte. Hun har en behagelig og nøktern fortellersetemme som jeg fikk sansen for, og dermed måtte jeg lese denne også: Natten. Søvnen. Døden. Stjernene. Tittelen høres kanskje ut som en dødsprosess, men så handler boka mye om døden, også.

Familiemedlemmer i sjokk og vantro
Døden inviterer seg selv hjemme hos familien McClaren. En storfamilie med fem barn. John Earle McClaren, også kalt Whitey, og tidligere borgermester, dør bare 67 år gammel. Han er på sykehus for å opereres etter et slag mens han kjørte, men dør noen dager senere. Familien tror at han døde av helsemessige årsaker, men eldstesønnen Thom, får vite at faren hans stoppet da han så en indisk-amerikansk mann bli bøllet med av to politimenn,. Han stopper for å undersøke situasjonen. Politiet oppfatter McClaren som "truende", og ser seg "nødt" til å ta i bruk en Taser, som er en elpistol, og dermed havner Whitey på sykehus. Som baksideteksten sier, dør han, og familien sitter igjen med et stort tap og sorg. Skal Thom fortelle sannheten til resten av familien, om at deres kjære far og mann ble utsatt for politivold, og skal han gå til sak? Whitey var alltid "kompis" med poltiet mens han var borgermester. Dermed er det et vanskelig valg for Thom.

Man blir godt kjent med familien McClaren, enken Jessalyn og barna Thom, Beverly, Lorene, Virgil og Sophia. Man blir kjent med dem mens Whitey levde, og tiden etterpå. Jessalyn som sitter alene igjen i det store huset, for barna deres er voksne og har flyttet ut for lenge siden. Men de er bekymret for henne for hun forvandles omtrent til et spøkelse på grunn av sorgen. De reagerer også på dødsfallet på forskjellige måter som også er godt beskrevet.

Lettlest til tross for størrelsen
Dette kan godt mulig høres ut som hele boka, men denne romanen er på nesten 800 sider, og består av flere aspekter og karakterer enn det som er nevnt. Det jeg har nevnt er bare hoveddelen. Jeg foretrekker store bøker fremfor de små, men hvis noen kvier seg til å lese denne mursteinen, så er det ikke noe å grue seg til. De fleste kapitlene er korte og kjappe. Historien har et godt driv og det skjer alltid noe. Man blir godt kjent med familien og andre karakterer, og det er lett å bli dratt inn i handlingen. Oates byr på mystikk, relasjoner og romanen er heller ikke bare om sorg og tap, men også om håp, og det å prøve å gi livet en sjanse til.

Ikke helt fornøyd med slutten da den føltes noe malplassert i forhold til resten av boka, både når det gjaldt fortellerstemme og stemning, men det ødela ikke resten av boka. Har fremdeles sansen for Oates fortellerstemme. Hun er ikke den som overdriver.

Fra min blogg: I Bokhylla

Sølvveien og Ødemark av Stina Jackson, har vært svært synlige i de siste årene, og det var på tide å prøve en av bøkene hennes. For man kan jo ikke holde tilbkake nysgjerrigheten.

Nysgjerrigheten til denne boka forsvant aldri
Til tross for nysgjerrigheten, klarte jeg å vente med å lese Sølvveien til den var mindre synlig. Liker ikke å lese bøker mens de er populære, og vente en stund med å lese en bok senere, hvis interessen fremdeles er der. Interessen for denne forsvant aldri.

Sølvveien startet sterkt med en god del tempo. Den ene historien er om Lelle, som egentlig heter Lennart. I de siste årene har han lett etter sin savnede datter som har vært savnet i tre år. Begynnelsen kan nok minne litt om De andre av C.J. Tudor, som også er om en far som kjører døgnet rundt for å lete etter sin datter, som også har vært savnet i tre år, men Sølvveien ble skrevet før De andre. Lennart var den siste som så henne siden han selv kjørte henne til bussholdeplassen. Hun skulle på sin første dag i sammenheng med sommerjobb, men hun møtte aldri opp. Er hun kidnappet eller har hun forsvunnet av fri vilje?

En håpløs mor?
Den andre historien er om Silje og Meja. Meja er lei av å flytte, men siden hun ikke er myndig, har hun ikke annet valg enn å dilte etter sin mor, Silje. Silje har alvorlige problemer og er dårlig til å ta vare på seg selv. Denne gang har hun møtt en mann på Internett, og de drar til ham og sitt nye bosted som ser ut som en falleferdig gård langt ut i ingenting. Meja har ikke lyst, men klarer hun å holde ut sitt nye bosted og det rare, klaustrofobiske, nye familielivet? Hvorfor leser vi om dem? Har de noe med Lennarts historie å gjøre?

Jackson byr på et godt og avhengighetskapende utgangspunkt. De første hundre sidene blar nesten av seg selv. Jeg fikk sansen for store skogsområder og naturen som bakgrunnsteppe, for det er lenge siden sist i en krimroman. Jackson er også god på å skape atmosfære bådenår det gjelder natur og liten bygd. Hun er også god på å beskrive rask tillit og også gradvis mistillit i forskjellige relasjoner.

Det som ødela litt for min del, var at etter de første hundre sidene var lest, begynte det hele å bli noe monotont. Det var lite som skjedde og for lett å gjette seg frem til slutten. Selv om Sølvveien ikke ble den boka jeg trodde den kanskje ville bli, er jeg fremdeles interessert i å lese Ødemark, for Jackson har en fortellerstemme som fascinerer.

Fra min blogg: I Bokhylla

Mange tror at Dødevaskeren er sterk lesing, men det er i hvert fall denne ...

En ung jente med hardt liv
Frmesk vokser opp hos besteforeldrene hennes for en periode. Hun har sluttet å snakke og spise, og de forsøker alt de kan for at hun skal bli seg selv igjen. Man leser også om henne som tenåring da hun bor i Danmark hos sin mor og småsøsken. Selv om moren hennes er skilt, kommer faren til Frmesk omtrent daglig innom, og det er alt annet enn trivelig. I hans øyne gjør Frmesk alt galt, og hun får virkelig gjennomgå for det. Vil hun noen gang få et normalt liv, og få et snev av frihet? Eller kommer hun alltid til å bli underkuet av andre resten av livet?

Skyggedanseren kom overraskende nok inn på min Topp 5 bøker jeg leste i 2020. Det var svært overraskende for min del siden jeg ikke ble helt fan av Dødevaskeren som mange andre likte så godt. Den var god, men ikke like sterk som Skyggedanseren. Syntes også språket var betraktelig bedre i Skyggedanseren, og det var lett å merke at Omar skrev med hjerte uten å overdrive.

Provoserende bok om kvinner som ikke blir behandlet som kvinner
Boka er om ærekrenkelse, æresdrap og underkuelse. Om kvinner som ikke har rettigheter til noe. Har ikke tenkt å dra inn religion inn i anmeldelsen, for er ikke religiøs selv og å diskutere religion fører ikke noe godt med seg. Men det er stort sett det boka er om. Har heller ikke tenkt å utdype meg om den type religion, for det fører i hvert fall ikke noe godt med seg, så det er best å la det være. Men boka er også et bevis på at man kan også være uenig, også når det gjelder religion. Besteforeldrene til Frmesk er et eksempel på det. De kan ha et godt liv sammen og elske hverandre til tross for sine uenigheter om viktige ting.

Har lest en god del brutale bøker de siste årene og Skyggedanseren er en av dem. Brutaliteten begynner allerede de første sidene. Det er ikke en bok for de som ikke tåler å lese om vold eller urettferdighet. For boka inneholder mye om det, og Omar tar det opp på en ærlig, ekte og troverdig måte. Har ikke tenkt å si at dette er en tankevekkende bok, for synes det er en smule oppbrukt å bruke ordet når man leser noe sterkt og ekte. Jeg sier heller les den når du har en dårlig dag, for det er alltid noen som er det verre. Ikke nyskapende setning det heller, men bedre enn tankevekkende.

Fra min blogg: I Bokhylla

Dean Koontz er i skrivende stund 75 år og holder seg godt Skråstilt tekstpå mange måter. The Other Emily ble utgitt i mars i år.

Har sett at denne har fått en god del delte meninger. Skjønner hvorfor noen ikke liker den. For noen er den kanskje for treg og kjedelig, og kanskje også typisk. Men hvis man setter pris på saktegående mysterie som bygger opp til en viss suspense, er dette en god bok. Koontz er god på å skape en stille mystikk, på en lavmælt måte, som sakte, men sikkert bygger seg opp til noe unikt. Han trenger lesere som er litt tålmodige. De som ikke krever at det skal skje noe hele tiden. På den måten blir man også godt kjent med karakterene. Det er det jeg liker med bøkene til Koontz. Man må være litt tålmodig. På den måten skaper han mer atmosfære, synes jeg. Man blir godt kjent med karakterene og omgivelsene deres.

Å leve i uvisshet må være grusomt
The Other Emily er om skyldfølelse, tapt kjærlighet og ønsketenkning. Forfatter David Thorne mistet sin elskede for mange år siden. Hun ble aldri funnet, men han regner med at hun var et av ofrene til Ronny Lee Jessup. En seriemorder som skal ha vært aktiv den tiden da hun forsvant. Han besøker Jessup i fengselet, i håp om å få svar, om Jessup husker Emily, men til Davids store fortvilelse, leker Jessup med ham. Han gir bare fårete svar og virker ikke å ta noe alvorlig. På en av sine faste spisesteder, blir David overrasket over å se en kvinne som er omtrent prikk lik Emily. Ikke bare måten hun ser ut på, men også bevegelser og måten hun er på. I en samtale finner han ut at hun heter Maddison. David har en detektivkamerat og setter ham på saken om å finne mer ut om bakgrunnene hennes. Er hun Maddison, eller kan det være Emily? Vil David noen gang komme videre, eller kommer han alltid til å være besatt på å treffe Emily igjen?

Som sagt er ikke dette en troverdig bok, men Koontz har en egen evne til å få urealistske ting til å virke troverdig. Han spiller på følelser og gjør karakterene svært menneskelige. Som nevnt har denne boka en viss treghet i seg. I hvert fall de 60 første sidene, men det er vel verdt å komme seg gjennom det. Boka går ikke fortere, men historien blir mer interessant og engasjerende. Det blir mer mystikk.

En stillferdig bok av Koontz
Dette er på en måte ingen spenningsbok som Koontz vanligvis er kjent for. Bøkene hans er ofte lavmælte, men The Other Emily er mer lavmælt enn de andre bøkene hans. En god psykologisk thriller med et snev av mystikk for tålmodige lesere. Kanskje med noe overnaturlige greier. Hvem vet? Har ikke tenkt å avsløre det.

Fra min blogg: I Bokhylla

Å være barnevakt høres kanskje enkelt ut, men er det egentlig det?

Uskyldige barn?
Det synes nok ikke Barbara som er offer i boka. Hun er tyve år og får oppgave å sitte barnevakt for en gutt og en jente og holde huset i orde mens foreldrene deres er borte noen dager av ukjent grunn. I begynnelsen er hun barnevakt sammen med foreldrene, men så blir hun overlatt alt ansvaret for seg selv. I begynnelsen er barna greie. Men en dag våkner hun av at hun er fastbundet til senga uten mulighet til å rømme. Ikke nok med det. Barn fra nærområdet som barna hun passer leker fast med, kommer bort en tur de også. Til sammen er de fem, og de kaller seg Freedom Five.

Mens Barbara er fastbundet, bytter de på å gjøre oppgaver. De vasker hus og ordner mat slik at ingen utenfor skal fatte mistanke om at noe ikke er som det skal være når det gjelder huset til familien Adams. De mater henne og tar henne med til badet. Lager en liste over hva som er viktig å huske på i en ellers vanlig hverdag. Det verste med boka er at barna vet at det de gjør er galt, men likevel velger de å holde Barbara fanget. Barna som bor der vet hvilken dag foreldrene deres kommer hjem. De er noe bekymret for hva som skal skje da hvis de blir avslørt for hva de har gjort, men samtidig ikke. Barbara er fastbundet i en seng og av og til i en stol, for at hun skal få blodomløpet i gang, må hun ikke være i bare en stilling som fange. Jo lenger hun er fastbundet, blir noen i gruppa fristet til å dra leken litt lenger, og se hva de kan gjøre med henne. Det trenger ikke å nevnes her, da noen av situasjonene er provoserende, noe som boka er meningen å være. Man vil jo heller ikke avsløre noe.

Boka kan kanskje minne noe om historien til Sylvia Likens som også blir torturert av andre barn, men boka og den historien har ikke noe med hverandre å gjøre. Det er i hvert fall ikke bekreftet. The Girl Next Door av Jack Ketchum er derimot inspirert av Sylvia Likens historien. Boka hans er ikke faktabasert, men heller løselig inspirert av historien.

Creepy barn på mange måter
I bøker er man vant til voksne som gjør kriminelle ting, men sjeldent om barn. Men det finnes mange kriminelle barn fra virkeligheten som har blitt svært kjent, og det er creepy når barn tester grenser i så ung alder. I boka er, noen små og noen større, bevisste på at det de gjør er galt, men likevel fortsetter de denne "leken" og en av dem hevder at "alle" i Freedom Five har vært gjennom denne leken selv, men er det egentlig sant? Og hva skjer når foreldrene kommer tilbake? Vil de løslate Barbara i god tid før de kommer hjem uten at hun sier noe om det, eller kommer alt til å bli avslørt? Boka har mange uhyggelige aspekter som man blir svært nysgjerrig på, derfor blir boka også veldig intens. Det er en kort bok på bare 277, men den har mye innhold og en god del psykologi. Så det er ikke en typisk horror om det overnaturlige denne gang, men om hva noen mennesker er i stand til å gjøre.

Let's Go Play at the Adams' er ingen bok å kose seg med, men en bok som gir en god skildring på både håp og håpløshet. Man prøver å håpe sammen med Barbara om at hun blir satt fri, men samtidig føler man den håpløsheten hun føler. Selv om de er bare barn og hun eldre og større enn de andre, er hun likevel maktesløs. Synes Johnson lager gode perspektiv fra begge sider, fra Barbara og barnas perspektiv.

Hva som skjer med Barbara og ungene skal jeg selvfølgelig ikke si. Men hvis du har tenkt å lese denne, vær forberedt at denne boka er svært mørk, utfordrende og alt annet enn oppløftende. Ikke alle liker å lese denne type bøker, men synes også det er viktig å lese bøker som provoserer.

Jeg fikk mulighet til å lese denne boka takket være Paperbacks from Hell og Grady Hendrix. Sammen med en annen fyr, har Grady Hendrix laget et prosjekt å utgi horrorbøker som ikke lenger er i trykk, få se dagens lys og skaffe disse gamle bøkene flere nye lesere. Synes det er et fint prosjekt, for har ofte likt gammeldags horror bedre enn dagens horrorbøker. Grady Hendrix er selv horrorforfatter. Har ikke lest noe av ham ennå for bøkene hans har ikke fristet så voldsomt, men en dag skal jeg likevel sjekke ut forfatterskapet hans også, for jeg respekterer dette prosjektet han har satt i gang.

Fra min blogg: I Bokhylla

Tittelen Satisfaction er inspirert av låta med nesten samme navn av Rolling Stones: (I Can't Get No) Satisfaction, siden låta nevnes en del ganger i ulike sammenheng i romanen.

Satisfaction er nok ikke en bok jeg vanligvis ville ha valgt hvis jeg skulle ha valgt en roman. Men fordelen med å være bokblogger, er at man får mulighet til å lese bøker man ikke alltid ville ha valgt fra øverste hylle. Noen ganger overrasker man seg selv å like bøker man kanskje ikke trodde man ville like på forhånd.

Dette er en sånn type bok. Det er ikke noe av det beste jeg har lest, og det er heller ikke en bok som setter dype spor, men den vekker en slags nysgjerrighet som gjør at man leser videre.

Tre menn med forskjellige problemer
Den er om tre ulike menn. Mennene heter Wilhelm, Lukas og Christian. Vi følger dem fra 1960 - tallet og noen år inn i 2000-tallet. Det skiftes ofte perspektiv, noe jeg foretrekker i en roman for det gjør handlingen mer ekte. De har forskjellige bakgrunn, men bakgrunnen deres er ikke så ulike som man skulle tro, for det de alle tre har til felles er et anstrengt forhold til fedrene deres. På hvilken måte vil jeg ikke nevne her, da det kan være avslørende. Man får et godt innblikk i disse hovedkarakterene som gutter og senere som menn. De møter vanskelige valg og utfordringer i løpet av livet. De har egne måter å takle ting på. Snakker menn om følelser, eller bygger de mur rundt seg selv og svelger nøkkelen? Kommuniserer de i det hele tatt? Er det bare kvinner som snakker sammen om alt og ingenting? Boka er et interessant tema om mennenes perspektiv og deres oppvekst. Hvordan de blir den de er. Er det mulig å beholde vennskap i voksen alder, eller blir det for famlende?

Noe tungtrødd, men stort sett interessant
Det er relativt en kort bok på under 300 sider og virker lettlest, men opplevde i enkelte deler av boka at handlingen sto noe stille og ble litt gjentagende. Man måtte slite seg videre til man kom til enklere lesepunkt. Ikke alt i boka engasjerte. Selv fortrakk jeg å lese om mennene i ung alder istedet som voksne. De hadde noen spennende partier som voksne også, men kjente motivasjonen dalte mer enn da man leste om karakterene som unge. Syntes at problemene deres og familierlasjonene var mer fascinerende.

Satisfaction er kanskje ikke en bok for alle. Det er en fin og realisisk roman om menn i vanskelige stunder som oppstår i livet. Men den vil kanskje engasjere mannlige lesere menn enda mer, og muligens skape en diskusjon sammen om boka. En god bok med gode karakterbeskrivelser og hendelser, men temaet ble kanskje noe ensformig i lengden for min del. Til tross for det, er boka absolutt verdt å lese.

Fra min blogg: I Bokhylla