Bokelskere.no

Da har jeg trukket en vinner, og det ble Brit Honningsvåg. Brit, dersom du vil ha en bokpremie tilsendt, så må du sende meg adressen din i en melding til meg. :)

Dette er et tema som kanskje burde være i en egen tråd ... :)

Jeg fikk 8 bøker til jul. Disse står øverst på lista. For dem som er interessert, kan de sjekke min "skal lese"- liste. Ellers er det fortsatt 18 bøker igjen på ønskelista. Hvis noen skulle ha lyst til å gi meg en present liksom. (Har bursdag i mars, haha).

Men det største leseprosjektet mitt i 2010 er (nei, ikke historien om Knausgårds liv, men) 5500 sider 1001 natt i dansk oversettelse fra arabisk. :)

Lykke til! Fjellheimen og fiskestanga + noen flasker god rødvin og noen godt lagrede oster, er en ramme som anbefales på det sterkeste. :)

Det har du rett i, Kristin. Det var ikke bare den beste leseopplevelsen i 2009. Det var de beste 10 dagene i hele fjoråret.

Frøken Detektiv, Hardy-guttene og Bobsey-barna var kanskje litt tidligere? :)

Hei Stig. Jeg har litt problemer med å forstå hva du mener over, men får et inntrykk av at du ikke fikk det utbytte av bøkene til Kjærstad som du kanskje forventet, til tross for at du sier at han skriver "drivende godt". Vel, nå var jo dine forventninger så lave som de kanskje kunne blitt (utfra dine betraktninger før du leste ham). :)

Jeg vil ta fatt i noen utsagn som, hvis jeg forstår deg rett, er ankepunkt mot Forføreren: at Kjærstad ikke forfører, at det er store huller i hans historiefortelling, at han burde lese seg selv og at han i perioder blir (pinlig) kjedelig. Vel, jeg tror ikke Kjærstad ønsker å forføre. Det er ikke mange likhetstrekk mellom Wergeland og ham som person, etter det jeg vet. Videre tror jeg ikke Kjærstad har satt seg som mål å skrive en komplett historiebok. Jeg tror derimot at han leser seg selv. Gang på gang på gang. Jeg vet såpass om skriveprosessen bak en slik utgivelse at hvert eneste ord sannsynligvis har vært lest et titalls ganger av forfatteren selv før utgivelse. Og at det kan bli kjedelig? Vel, vi lesere er forskjellige. Noen kjeder seg ved å lese Ibsen, andre koser seg. Noen kjeder seg gjennom Larssons krimbøker (jeg inkludert), andre fryder seg over dem. Selv fant jeg ikke et kjedelig øyeblikk i Forføreren.

Min beste litterære opplevelse i 2009 var da jeg satt aleine på hytta og leste hele krimserien til Nygårdshaug om Fredric Drum. 10 dager med fisking og turer i fjellet. 10 kvelder og netter med herlige leseropplevelser i skinnet fra stearinlys og parafinlamper. :)

Jeg likte heller ikke ordet "sniker". Det høres ut som om vi har noen spioner her inne, som ikke gir seg til kjenne. Det må da være såpass takhøyde her inne, at folk kan være fullstendig inkognito, om de ønsker det.

Din oppfordring reiser et spørsmål: Hvem er egentlig forfatterne? Betyr det å være forfatter at du har skrevet noe som er kommet på trykk? Hva da med nett-forfattere og bloggere? Betyr det å være forfatter at man er medlem i norsk forfatterforening (det ekskluderer mange, da forfatterforeningen har ganske strenge krav til medlemskap)? Eller betyr det at man har utgitt bøker som finnes i den norske bokdatabasen (den som brukes her inne)? Eller at man er med i statens innkjøpsordning?

Jeg har selv lurt på hva som skjuler seg bak dette begrepet: Forfatter. Og jeg har full respekt for at folk her inne, selv om de har begått en bok eller to, eller kanskje bare et dikt eller en novelle i en antologi et sted, ikke nødvendigvis ønsker å stå fram som forfattere. De er vel også bokelskere. Her er vi vel alle like, ikke sant?

Det som er sikkert, er at vi ikke er helt trygge, dersom vi kritiserer en forfatter her inne, på at nettopp denne forfatteren ikke titter deg over skulderen og i neste runde slår tilbake. Det har jeg selv opplevd, og det er jo i seg selv ganske forfriskende. :)

Jeg leser for tiden Paul Austers Reiser i skriptoriet. Boka beveger seg på en måte mellom drøm og virkelighet, og drømmene spiller på samme måte som minner og det å lese andres og egne tekster, en viktig rolle i boka. Anbefales!

Jeg ønsker meg livsglede, :)

Deilig at litterære priser gis til dyktige fortellere. Det gir meg ny tro på litteraturnorge. :)

La meg si med en gang at jeg støtter din kritikk av Uri. Jeg synes vel Langeland kommer heldigere fra det. Tanken min er at Solstad har faretruende rett når han lar sin professor Andersen ikke gjøre en dritt når virkeligheten innehenter ham - og at trekløveret Rinkel, Meyer og Andersen forteller om et akdemia i ytterste nød. Og der kan kanskje lesningen ha gitt oss noe tilbake: En skepsis over hele fjøla!

Det var interessant. Dette visste jeg ikke. Dersom de bøkene jeg har lest, ikke er fra din hånd (høyre eller venstre), ber jeg ydmykest om unnskylding. Uansett er det morsomt å ha en slik dialog med en av opphavsmennene bak en av mine barndoms helter. Godt nytt år! :)

Behold den, Martin, men føy til enda en begrunnelse: "De beste blant oss" handler om Norges akademia, og som flere har vist til kan du føye til "Meyers lidenskap" av Langeland: Jeg vil føye til enda en bok om Norges akademia, nemlig Dag Solstad bok om professor Andersen som mange av oss vil huske slettes ikke ble en varsler, selv om han hadde all mulig anledning til å bli det. Ta også med Solstads essay som han lot trykke i Aftenposten angående samme tema, der han gir til beste en totalt intetsigende disputas, men med akademias aller fineste og gamle ritualer som pynt; der Solstad etterhvert spør om hva som skjer. Disse tre bidragene utgjør en kontekst som enhver leser kan ha glede av, som vil vite ett og annet om hvorfor professor Andersen er som han er, professor Edith Rinkel, professor Meyer.

Det man slipper er jo en litt meningsløs disputt om hvem som er best av Uri eller Langeland, eller om begge i grunnen er nokså kjedelige? Og Norges akademia angår oss. Og hvor tøft det kan være for en akademiker viser kanskje diskusjonene omkring Shakespeare, der professorer kan komme til å forsvare livslange studier - og karrierer, mot unge, amatører til og med, som påstår at gode gamle Shax kun var en staffasje. Brutaliteten i motargumentasjon, og hvor lite vitenskapelige de kan være, kan være lærdom for oss alle - i eller utenfor akademia.

Enquist er en forfatter som skaper en sammenhengende tankegang omkring sine verker. I "Lewis reise" peker han til "Livlegens besøk" og Struensee som utgjør en begynnelse til pinsebevegelsen i og med at Herrnhuterne fikk tillatelse til å skape samfunnet i Christiansfeld, og han peker til en av sine første bøker "Musikantenes uttog" som er fortellingen om den tidligste arbeiderbevegelse og dens tilknytning til pinsebevegelsen. Ikke nok med det; han knytter også "Boken om Blanche og Marie" som handler blant annet om favorittmediet Blanche på Salpatriere, til sin vev, og vi kan følge Enquist selv i denne veven. Enquist er med andre ord en selvskriver som han også helt nylig har vist med sin selvbiografi av forholdsvis ny dato.

"Lewis reise" omhandler et særdeles spennende historisk fenomen - pinsebevegelsen - og om du har et forhold til denne bevegelsen (og hvem kan ha unngått nettopp det?) er Enquist' bok viktig. Her diskuteres alle de særmerkte ytre tegnene hos pinsevennene i deres velsignede møter med tungetale og håndspåleggelser. Den radikale pietitiske bevegelsen utgjør en utvikling innen kristendommen vi kanskje ønsker å henlegge på den historiske skraphaug, men ettersom vår bevissthet om muslimenes religiøse utvikling øker, kan nettopp studier omkring denne kristne bevegelsen vise seg å være svært så viktig.

I siste instans handler det om Makt, og "Lewis reise" fører oss dit lederne blir politiske, dit bevegelsen fra et tilsynelatende demokratisk ståsted ender i sentralstyrt teokrati.

Anbefales!

jeg er en fersk Sæterbakken leser; han vekte vel en interesse hos meg under bruduljene i Lillehammer ang striden om Holocoustfornekteren Irving. Ikke ferdig med Sæterbakken nei. Forresten vil jeg skrive under på sammenligningen med "Fatso" (leseopplevelsen).

Dømmes, skriver du, og all dømming handler om å kaste den første stein: Hendelsen på Oljeberget anbefales lest om igjen. Forresten var ikke norske domstoler uinteresserte i å dømme Bjørneboe. Han fikk dessuten sin dom av mange av sine likemenn i sin samtid. Men likemenn over tid, som for eksempel inkluderer meg, og som har fått ny mulighet til å forstå - ikke først og fremst dømme, kan ha stor glede av Rems bok. Jeg begynner der jeg Harald. Da forstår jeg at seksualmoralen til Bjørneboe var under stadig utvikling, og at han gjennomgikk flere faser enn de du har gjort rede for.

Rems biografi tar opp en rekke spennende sider ved Jens Bjørneboes liv som førnevnte Harald ikke har fått med seg. Selvsagt var Jens Bjørneboe en moralsk person; Hans forhold til sin første hustru var for eksempel sannsynligvis totalt aseksuelt, og basert på et åndelig felleskap. At en leser ikke får med seg en sånn detalj forteller jo noe om hvorfor denne tråden er avsporet, eller aldri har startet. Konflikten mellom det åndelige og det kjødelige er et gjennomgangstema i en bok som plutselig omhandler en ny "Lommemann" ... For mange er nok homoerotikk svært "touchy" som du påpeker. De som kjenner Jens Bjørneboe vet jo at hans homoseksuelle legning handlet mye om å stå imot det offentlige Norges motstand til de homoseksuelles tilstedeværelse i det hele tatt.

Dine moralbegreper Harald tilhører støvete kjellere og loft; du setter i gang som om du var riksadvokat og interessert i å sette i gang en rettsak (du for øvrig ville vært nødt til å tape) 60 år for seint! Nok en gang vil jeg ikke gå inn på alle de nokså mørke tankeganger som ligger under dine uttalelser; jeg finner det ikke verdig dette diskusjonsfora. Om Jens Bjørneboe er blitt din "Lommemann" skal du få ha han der i fred for meg - det er og blir uinteressant Harald!