Bokelskere.no

Kjærstad tar fatt i den litterære tradisjonen som Knausgård skriver i. Han er den eneste jeg har lest som omtaler Min kamp og som jeg synes tar Knausgård på alvor. Derfor likte jeg denne artikkelen.

Med "prosjektet Min kamp" mener jeg både mengden ord, tittelen, ambisjonene og det at han skriver eksplisitt om seg selv. Jeg mener, som Kjærstad, at dette åpner for problemstillinger rundt forteller/forfatter/hovedperson som kan være vanskelig å forholde seg til. Som Kjærstad sier: Den siste man skal stole på, er forfatteren.

Har det på samme måten; har lest den flere ganger og vil vel lese den på nytt om noen år igjen. Rart med disse viktige bøkene vi noen ganger leser. Hørte en gang en historie der Johan Borgen ble spurt om hva han ville savne i livet, stilt ovenfor døden. Å lese "Under høsstjernen" (Hamsun), svarte Borgen.

Takk for invitten til blogg; og det ga meg null lyst til å gå igang med Knausgårds prosjekt. Så klart kontrakten må brytes - ellers oppstår ikke selvskrivingens magi (eller det den kan inneha av magi). Det er jo også noe ved menneskelivet: "Det første målet er å bli noe selv; det største er å være noe for andre". Hvordan se det siste selv, eller si noe om det uten at det blir flaut, ullent og ja ... Det krever en god selvskriver det!

Takk for hyggelige ord Kristin; jeg er som deg - en glupsk leser med mange jern i ilden. Som bibliotekar elsker jeg å se bøkenes sammenhenger. Refererende lesning; det vil si bøker som kan speiles i hverandre, er det alltid en stor glede å finne.

Historien med selvskriving regnes fra Montaignes essayer fram til i dag, og jeg syns Kjærstad peker på en interessant side ved dagens oppmerksomhet - dette at Knausgård får ekstra betalt for å bekjenne seg som selvskriver. Hans to første tekster er før Min kamp kommer nokså gåtefulle; og det vekker interesse.

Men jeg kan også peke på en annen side ved selvskrivingen som jeg tror er viktig, og det er at den har en mulighet til å gjenfinne menneskets sjel i og med at den rører ved filosofiens grunnsetninger - vår kartesiske tankesett - Descartes - jeg tenker, derfor er jeg. Som kjent forsvant sjelen i dette regnskapet; døden ble resolutt og Gud så svak. I en verden der vi helst er gruppemennesker av redsel for å skille oss ut, vil den selvskrivende fremstå som de gamle vismenn som vi nok savner, selv om mange nok vil fraskrive seg en sånn interesse (jfr Arthur Parks innlegg her).

Ibsen - vår egen Ibsen, eller den internasjonale Ibsen, fremstår med en helt annen forfatterrolle. Hos ham forsvinner forfatteren som biografisk interessant, og teksten trer fram - en tekst han ikke en gang vil forklare. Mange trodde vel at denne rollen ville vinne fram, mens det viser seg at selvskrivingen som et prosjekt er mer seiglivet enn man trodde. Kanskje fordi vi mennesker har så mange spørsmål i forbindelse med selvet?

Hvis man leser artikkelen grundig, går det tydelig fram (og gjentas til slutt) at kritikken ikke er mot boka men mot saueflokken av litteraturkritikere. Han sier egentlig ikke noe om hva han selv synes om boka. Han etterlyser edruelighet og referanserammer i forhold til de ovasjonene boka har fått. Derfor tror jeg at Kjærstad blir tatt seriøst. Dessuten har han vel ingen grunn til å bli misunnelig, da han selv har fått sin solide dose med skryt, ovasjoner og utnevnelser opp gjennom åra.

Det viktigste han sier, synes jeg, er at Knausgård antagelig selv ikke liker at alle breker i kor. En forfatter som Knausgård vil tas seriøst. Et brekekor er sjeldent det.

Hør, hør! :)

Glimrende kommentar, Rune. Dette har du satt deg inn i. Som edsvoren Kjærstad-fan og Knausgård-skeptiker gliste jeg hele veien til jobben i morges. Selv om det var 17 blå på Lysaker og bussen var 25 minutter forsinka. :)

Endelig, tenkte jeg da jeg leste Kjærstads artikkel i Aftenposten, og dobbelt opp da jeg leste dine ord her Jan: Jeg har før her nevnt Arne Mellbergs "Selvskrevet : Om selvfremstilling i litteraturen" (2007) som jeg anbefaler. En god observasjon er det også når Kjærstad peker til svensk tradisjon der Knausgård også har gjort svenske av seg. Selvskriving har alltid hatt en stor tradisjon i Sverige, fra August Strindberg, Selma Lagerløf til Ivar Lo-Johansson fram til nevnte nålevende (TV-stjerner som uttalte karaktermord i selvbiografisk form hos Kjærstad) og vi kunne tatt med Tunström på veien (en av mine favoritter!). I Norge har vi hatt Agnar Mykle og Aksel Sandemose. Men Ibsen og Strindberg var som kjent fiender og svært forskjellige mht selvskriving. Et interessant tema: Hvorfor og hvordan?

Det viktigste en selvskriver erfarer og kommer til å benytte som grep er erkjennelsen "jeg er to personer" - den ene beskrevne og den som beskriver. Dette grepet som uvergelig fører forfatteren til spørsmålet om troverdighet - og i siste instans pålitelighet, fører jo leseren til det samme.

Godt at kritikerne får så hatten passer, men vi har jo våre skjærmysler å ta til, vi og - som lesere. Jeg har utsatt Knausgård denne gang (selv om jeg leste hans to første umiddelbart); ikke minst grunnet støyen rundt rullende seksere og andre ovasjoner som vekker min verste skepsis tillive. Jeg er ikke aleine forstår jeg!

Jeg er av dem som har vært kritiske til Knausgårds prosjekt. Likevel har jeg i denne debatten hatt et ganske stort handicap. Jeg har nemlig ikke lest en eneste av kamp-bøkene. Jeg har kun lest hans roman Ute av verden, en roman som jeg sleit veldig med. Min kritikk baserer seg altså på språket i denne boka og på selve prosjektet Min kamp. Jeg har også bedt dem som har lest boka om gode litterære argumenter for hvorfor dette er det mest fantastiske siden ferdig oppskjært brød. Disse har uteblitt. Ovasjonene har likevel kommet, uten forbehold. Nå tar Jan Kjærstad til motmæle. Han taler i dagens Aftenposten Roma midt imot og bemerker at nesegrus beundring har den ulempen at når man ligger med nesa i grusen så ser man ingen ting.

Bare vent til du blir 50, Anne. Da begynner du å grine igjen. :)

Bøkene er nok de samme, selv om det egentlig er en god romanidé at en bok endrer seg over tid, ala Bildet av Dorian Gray ... :)

Vi endrer oss hele tida, både fordi vi selv modnes og fordi vi stadig leser nye bøker og legger lista høyere for det vi fascineres over. I tillegg blir vi klokere og mer livserfarne. Dette har nok mye å si for hvordan vi opplever det å lese.

Det å lese en bok om igjen vil kunne oppleves som at boka har endret seg, nettopp fordi vi selv har endret oss. Olof Lagerkrantz skriver om dette. Han sier at andre gangs lesning kan være mer verdifull fordi vi da har lagt spenningen bak oss og kan konsentrere oss bedre om detaljene og skrivekunsten.

Ja, vi har lett for å være enige. :) Likevel undres jeg litt over den ukritiske og uforbeholdne hyllesten denne boka har fått.

Er enig i at Havets katedral som mange andre bøker er historisk lærerike. Alle bøker er lærerike. Noen lærer oss viktige ting om historien, andre om menneskesinnet. Noen om begge deler. Og noen om noe helt annet som er like viktig.

Om rekken er liten? Nei, for meg er den nesten uendelig. Likevel fint med en slik diskusjon.

Enig med Bente. Lesing er som trening. Jo mer, desto bedre. Dessuten kan jo lesehastighet fort gå ut over hvor mye vi får med oss av en vanskelig tekst. Av og til må jeg be meg selv om å roe ned hastigheten. Bok skal være øyeblikkskos. Det er ikke om å gjøre å bli ferdig med den fortest mulig. :)

"Jeg leser som om alt er sant - mens jeg vet at det er oppdiktet (stort sett)." Interessant standpunkt, Ingalill.

Selvsagt er vi knyttet til enhver forfatters univers mens vi leser ham. Likevel leser vi vel fiksjon på en annen måte enn sakprosa? I hvert fall gjør jeg det. Og ja, jeg synes det spiller en rolle litterært. En biografi krever en viss sannhetsgehalt i forhold til personene i boka. I en biografi gjør man tidssprang for vise at i et normalt liv, berøres man ikke av hundre sjelsettende opplevelser i løpet av noen få uker. Men i en roman er det helt greit at en karakter blir utsatt for umenneskelige påkjenninger over en kort tid. Vi er jo med på forfatterens premisser. Vi vet at det er fiksjon.

Jeg tror for øvrig ikke at økt sannhetsgehalt selger flere bøker. Tvert imot. Bestselgerne blant biografene er nettopp dem som spekulerer mer enn de dokumenterer. Men det er altså en annen genre.

For meg betyr det mye hvilken genre jeg setter meg ned for å lese. Jeg har ulikt utgangspunkt for min leseropplevelse dersom jeg skal i gang med en novelle, en roman eller en biografi. Men her er vi kanskje forskjellige.

Puh. Da er 910 sider fordøyd. Jeg er nok mer ambivalent i forhold til Shantaram enn jeg ser at de fleste her inne er. Boka er selvsagt et mesterverk. Forfatterens skildringer av Bombay-slummen, av den lokale mafiaen og av krigen i Afganistan på 80-tallet er imponerende innsiktsfull og detaljert. Jeg er ikke i tvil om at mannen har opplevd mye av det han skriver om.

Men det er her mitt første ankepunkt mot boka fremkommer. Jeg er ikke fortrolig med en roman som så til de grader er biografisk, uten at det skapes skiller mellom det som er diktet og det som er selvopplevd. Ta bare siste del av boka. Og jeg ødelegger ikke leseropplevelsen for noen hvis jeg sier at han i løpet av noen få sider i Bombay, en by med flere titalls millioner mennesker, i løpet av noen få timer støter på nesten samtlige av de personene han tidligere i boka har truffet. Litterært er dette suverent. Og hadde det vært ren fiksjon, så hadde jeg kjøpt det uten betingelser. Men dette er en bok som beveger seg så tett opp til biografien og dagboken at det når slike ting inntreffer, skaper mangel på troverdighet.

Det er også et moralsk dilemma knyttet til boka, som jeg har skrevet om tidligere. Det er betenkelig at forfatteren (som altså er svært tett knyttet til jeg-fortelleren) indirekte skaper sympati for organisert kriminalitet, drap og korrupsjon. Uten kanskje å mene det, romantiseres den kriminelle frihandelen av dop, valuta og penger, noe som virkelig er et alvorlig samfunnsmessig problem i India, og som er med på å gjøre at folk må leve i slum og under uverdige forhold. Ja, forfatteren problematiserer dette i boka og anskueliggjør sin dårlige samvittighet, men for meg blir dette et klamt forsøk på å skaffe seg et alibi for de kriminelle handlingene forfatteren selv var med på.

Til slutt er mitt ankepunkt mot boka at den til tider blir særdeles pompøs og kvasifilosofisk i reneste Coelho-stil. Noen av beskrivelsene av følelser og naturskildringene er til tider så klisjéfylte at de hadde passet bedre i en ukebladnovelle. Men ikke alltid. Av og til glimter han til med gode og enkle beskrivelser, særlig når han tar utgangspunkt i særskilte karaktertrekk ved menneskene han møter.

Totalt sett, og til tross for disse ankepunktene, var dette en god leseropplevelse for meg. Jeg koste meg med store passasjer i boka, kjedet meg gjennom andre. Men slik skal det være. Og fortsatt lar jeg meg overraske over denne eventyrerens litterære evner. Det skal et godt hode til for å holde styr på så mange parallelle hendelser og så mange ulike karakterer over så mange sider.

Du kan når som helst gå inn og redigere kommentarene dine, vettu. :)

Vi skal ikke glemme Prost Gotvins geometri heller. Den henger jo også tematisk sammen både Afrodites basseng og Dverghesten. Gotvin Soleng er kanskje Nygårdshaugs mest spennende romanfigur, etter min mening vesentlig mer interessant enn Mino og Jonar Snefang.

American psycho er et godt eksempel. Hvis en bok får oss til å grøsse eller å bli fysisk kvalme, så må vel forfatteren krediteres? Han har jo utført noe mesterlig hvis han greier med språket å fremkalle slike følelser hos oss, uansett hvor ubehagelige de er.

Dypdykking og dypdykking ... jeg har i hvert fall lest mye av ham, og rytmen i språket hans passer meg godt. Jeg er også opptatt av de samme tingene: At det skal være greit å tenke stort i Norge, at vi bør kunne lære av historien og de store tenkerne før oss, at kunnskap og lengsel går hånd i hånd og at enkeltindividet må gis en reell sjanse i livet. I tillegg synes jeg Kjærstad er en kløpper på å strukturere en fortelling. Men dette er mine tanker og opplevelser. Jeg kan forstå at andre leser ham annerledes.